Sakset/Fra hofta

– Etablerte politikere er sjokkerte over det ubestridelige faktum at Europa-parlamentet (EP) nå har fått to representanter fra British National Party (BNP). Og som vanlig har britiske parlamentsmedlemmers sjokkerte attityde mer å gjøre med demonstrasjon av deres egen, uklanderlige antirasisme, enn med et ærlig forsøk på å håndtere den virkelige årsaken til dette spetakkelet: Dem selv, skriver Melanie Phillips i The Spectator.

6 av de 35 prosentene – 943.000 mennesker – som stemte ved søndagens EP-valg i Storbritannia stemte BNP. Undersøkelser viser så godt som entydig at de som stemte BNP hovedsakelig er opprinnelige Labour-velgere med arbeiderklassebakgrunn, hvis barn nå utgjør taperne på nesten alle områder samfunnet. Store deler av denne velgergruppen bor hovedsakelig i innvandrertette områder, har ingen politiske pressgrupper som representerer deres synspunkter og de opplever seg som sviktet av landets politiske elite generelt og Labour spesielt. Barna deres gjør det også generelt dårligere enn barn fra de forskjellige innvandrergruppene, og går som regel på skoler der majoriteten av elvene ikke har engelsk som førstespråk.

Det er de tradisjonelle arbeiderklasse-strøkene – Labours tidligere kjerneområder – som er mest sårbare for ekstremister og partier som BNP, fordi det er disse som i størst grad bærer konsekvensene av Labours innvandringspolitikk. Dette er områder der store innvandrermiljøer har ført til en forvandling av det etniske, religiøse og kulturelle landskapet, hvilket har fått de innfødte til å føle seg som fremmede i sitt eget land. Likevel blir de fortalt at de er rasister dersom de uttrykker bekymring eller misnøye, ikke minst av parlamentsmedlemmer som nå er så sjokkert av BNP`s vekst.

Det politiske etablissementet har blitt advart gjentatte ganger, men har ikke villet høre, skriver nesten samtlige britiske kommentatorer. Og mens norske kommentatorer som vanlig er opptatt av majoritetens tilsynelatende genetisk betingede og evige rasisme, later det derimot til at nesten et samlet kommentatorkorps i Storbritannia – fra venstre til høyre – er klar over hvor landet ligger:

Dette handler ikke om BNP – det handler om de øvrige politiske partiene og politikken de fører. Heller ikke ledende historikere tror at det er noen betydelig fascistbevegelse på fremmarsj i Storbritannia, men at det i stedet er andre bekymringer som gjør seg gjeldende blant befolkningen og som derfor har kommet til uttrykk under EP-valget.

Kommentator Peter Oborne i Daily Mail, som tidligere har advart sterkt mot demonisering av muslimer, tror imidlertid at det fascistiske BNP har muligheter for å hevde seg i britisk politikk. – Det er bekymringsfullt, skriver Oborne, for høyre- eller venstreekstremisme har aldri hatt spesielt gode vekstvilkår i Storbritannia.

Noe har endret seg drastisk, men hva?

Mye av BNP`s valgsuksess skyldes partiets artikulerte, Cambrigde-utdannede leder Nick Griffin, som har endret partiets image det siste ti året, mener Oborne. Partiets aktivister har blitt forvandlet fra voldelige bøller fra 1970 til plausible menn i dress.

Men Griffin ville aldri ha lykkes hvis det ikke var for en langt mer fundamental faktor – Labours overlagte bestemmelse om å snu ryggen til den britiske arbeiderklassen. Den nylige veksten i BNP kan dateres nøyaktig fra det øyeblikket Tony Blair og hans lille gruppe New Labour-modernister tok kontroll over partiet umiddelbart etter John Smiths død.

Blair bestemte kynisk at måten for Labour å sikre valgseier på, var å ta partiets tradisjonelle tilhengere for gitt. I stedet tok man i bruk enhver anstrengelse for å vinne den engelske middelklassen. Som valgstrategi fungerte det utmerket, og sikret New Labour tre påfølgende valgseiere.

Men de langsiktige konsekvensene har vært skjebnesvangre. Noe Tony Blair aldri kunne drømme om skjedde – de neglisjerte velgerne tok hevn. De har begynt å vende seg fra partiet i millionvis.

I noen tilfeller gikk de til De konservative, og andre har sluttet å stemme i det hele tatt – men hundretusenvis har skiftet over til det rasistiske BNP. Og, som vi så i disse valgene, Labours stemmeantall har kollapset.

Det er viktig å notere seg at majoriteten av de nye BNP-støttene ikke selv er rasister. I de siste årene har jeg fulgt BNP-kandidater i tidligere Labour-sikre kretser som East End i London og the Midlands.

Det er sant at mens noen av BNP-velgerne jeg har møtt er ondskapsfulle og utrivelige mennesker, er mange anstendige, gjennomsnittlige, familieorienterte og lovlydige.

Men de har alle én ting til felles: De er ofre for en politisk klasse som har forlatt dem uten et sted å gå til.

Over det siste tiåret er det bare den lokale BNP-politikeren som har tatt deres bekymringer alvorlig på en hel rekke områder, fra boligspørsmål til økonomi til innvandring.

Det er selvfølgelig ekstremt lett for en Labour-minister, med sin sekssifrede lønn supplert med generøse skattefrie bidrag, å snerre «rasist» til alminnelige mennesker som klager over masseinnvandringen.

Men for en mann som lever på den nasjonale gjenomsnittsinntekten på rundt 20.000 pund ( 205.581 NOK) er det en helt annen sak.

Masseinnvandringen som har blitt sluppet løs av påfølgende Labour-innenriksministre har betydd at hans barn befinner seg i skoleklasser fulle av barn som ikke har engelsk som førstespråk.

Han finner at det har blitt umulig for hans sønn eller datter å komme seg på boligstigen, mens tilgang til offentlige tjenester som NHS [Det offentlige helsetilbudet. Min anm.] har blitt svært mye vanskeligere.

For å gjøre tingene verre, har Labour-minstre konsekvent løyet om innvandringen. For å gi bare ett eksempel: Den tidligere Europa-minister Denis McShane insisterte gjentatte ganger på at Polens innlemmelse i EU bare ville føre til noen få tusen polske innvandrere.

Faktisk har så mange som 600.000 ankommet. Igjen var dette skjebnesvangert for tradisjonelle Labour-velgere, hvis lønninger ble skåret ned eller som i noen tilfeller fant seg selv uten arbeid.

Men når de klaget, fortalte det høysinnede New Labour-etablissementet dem at de var xenofober og at deres synspunkter ikke var verdt å lytte til.

Forrige måned skrev David Smith, en Daily Mail-leser, dette brevet til meg, som eksplisitt forklarer synspunktet til millioner av britiske velgere. Selv om han ikke støtter BNP, skrev han:

«En politisk klasse og medieelite har forsøkt å irreversibelt endre dette landet mot majoritetens ønsker. De ser BNP som det siste håpet før England, og det er England som betyr noe for dem, går tapt. De [majoriteten] ville aldri ha masseinnvandring, et multikulturelt samfunn, en globalisert lavtlønnsverden, men det er dette elitene har gitt dem. Og hele tiden har de beriket seg selv.

Å avfeie deres frykt og nedgradere dem som rasistiske bigotter vil være en tåpelig feil, men jeg har ikke noe håp om at noe parti eller noen kommentator vil forsøke å behandle deres frykt på en meningsfull måte.»

Jeg er ikke enig i alt Mr. Smith sier, men hans analyse er langt mer korrekt enn noe jeg noensinne har lest fra en Labour-minister.

David Smith belyser også det faktum at De konservative ikke har vært villige til å fylle tomrommet. Heller er det sånn at hver gang De konservative har forsøkt å stille spørsmål om innvandringen, har de blitt svertet i BBC og hovedmediene som det slemme partiet.

Som et resultat av at de etablerte partiene har nektet å diskutere innvandring og andre saker som bekymrer ordinære velgere, har det blitt skapt et gigantisk vakuum i britisk, politisk debatt. Og det har blitt fylt av de onde bigottene i BNP, og nå må vi håndtere konsekvensene.», avslutter Oborne.

Daily Mail: How a Labour vacuum let in the bigots, av Peter Oborne

Les gjerne også: The Telegraph: Voters are giving up on Labour because it gave up on them, av Jeff Randall: «In a different YouGov poll, this one for the Cross Party Group on Balanced Migration, 35 per cent cited immigration as an issue that influenced their voting decisions. That compares with 12 per cent for the NHS, 12 per cent for crime and seven per cent for education. The Cross Party Group cannot be dismissed as a bunch of racists. It includes Lord Ahmed (the United Kingdom’s first Muslim life peer), Lord Carey (the former Archbishop of Canterbury) and Lord Skidelsky (a politics professor at Warwick University).

The group’s joint spokesmen, Nicholas Soames MP and Frank Field MP, urged the main parties to stop ducking the issue and «respond to strong and well-justified public opinion»».

Litt om omfanget av Labours innvandringspolitikk fra 1997 til i dag:

I 2008 viste offisielle tall at det ankom fler enn 860 innvandrere til Storbritannia hver dag. To tredjedeler kommer fra land utenfor EU, og tallene inkluderer ikke illegale innvandrere. Landet får 3 nye statsborgere i minuttet.

Rekordmange 605.000 innvandrere bosatte seg i Storbritannia i 2007, og økte landets befolkning til 60.975.000 – en økning på nesten 2 millioner mennesker på 6 år. Innvandringsraten på 605.000 årlig – det dobbelte antall siden regjeringspartiet Labour kom til makten – betyr at gjennomsnittlig 1.650 innvandrere bosetter seg i landet hver dag. Det er pr. i dag 6.3 millioner mennesker i Storbritannia som er født utenlands. Det er godt over 10 prosent av befolkningen, og 1.1 million flere enn i 2004. Polske arbeidere teller for nesten 1/3 av økningen.

Litt over 400.000 briter forlot Storbritannia i 2007, noe som etterlater en nettoinnvandring på mer enn 200.000 mennesker.

Statistikker fra ONS (Det nasjonale statistikkbyrået, som ble gjort uavhengig i 2008 etter gjentatte beskyldninger om at regjeringen fusket med tall i forbindelse med innvandringspolitikken – en påstand som for øvrig har vist seg å være korrekt) viser at 1.197.650 innvandrere har blitt innvilget statsborgerskap siden 1997. 3,7 millioner arbeidere er i dag født utenlands, mot 1,9 millioner i 1997. Innvandrerbefolkningen i Storbritannia har økt med tilnærmet 2,4 millioner siden Labour-regjeringen kom til makten, og samtidig har 715 000 briter forlatt landet.

I desember 2008 kunngjorde regjeringen at den aktet å innføre tiltak for å holde befolkningen i Storbritannia under 70 millioner. England er allerede blitt det tettest befolkede landet i Europa. Imidlertid avslørte nasjonalstatistiker Karen Dunnell hvilke dramatiske endringer i britisk innvandringspolitikk som i såfall må til, og la til at regjeringens fremtidsscenario ikke er særlig realistisk:

For skal regjeringen klare å nå sitt uttalte mål, må nettoinnvandringen reduseres med hele 80 prosent årlig – fra nåværende 237.000 til 50.000 i året.

Og i følge regjeringsoppnevnte eksperter vil innvandrernes stigende fødselsrater snart bli hovedpådriver for Storbritannias raskt økende befolkningsvekst. I de seneste årene har innvandring vært den største faktoren for økt vekst i den britiske befolkningen, og med millioner av nyankomne innvandrere som stifter familie øker fødselsratene sterkt. I 2009 offentliggjorde for øvrig ONS tall som viste at den muslimske befolkningen i Storbritannia øker 10 ganger raskere enn resten av befolkningsgruppene i samfunnet. Den muslimske andelen av befolkningen har økt med mer enn 500.000 mennesker på bare 4 år, fra 1.870.000 i 2004 til 2.422.000 i 2008. På samme tid falt antallet kristne med mer enn 2 millioner.

Ifølge ONS kan innvandreres fødselsrater bli hovedårsak til befolkningsveksten og således overstige selve innvandringen allerede til neste år. Nesten en fjerdedel av alle spedbarn i Storbritannia er nå født av immigranter. I London alene er tallet 54 prosent, og i noen forsteder opptil 75 prosent. Utenlandskfødte kvinner har en fødselsrate på 2.54, mot britiskfødte kvinners 1.79. I henhold til tall fra Londons myndigheter, vil generasjonen som begynner i barnehager høsten 2009 i London og omegn bli den første i britisk historie der ikke-hvite er i majoritet.

– Dette dreier seg ikke om mangfold eller kosmopolitikk lenger, dette er en omfattende demografisk endring usett i britisk historie, og et utopisk eksperiment like radikalt og skjødesløst som kommunismen, skriver Ed West i The Telegraph.

Dersom Storbritannia skal kunne møte følgene av den nåværende innvandringen, vil landet måtte bygge et nytt hus hvert sjette minutt, dag og natt, syv dager uken de neste 20 årene. I følge parlamentsmedlem for regjeringspartiet Labour og tidligere minister Frank Field vil dagens innvandring utgjøre 70 prosent av befolkningsveksten de neste 20 årene; en befolkningsvekst som utgjør 7 ganger den nåværende befolkningen i Birmingham.

Innenriks har så mange som 4,5 millioner briter flyttet fra London og områdene i sør-øst de siste 10 årene Labour har sittet med makten – på flukt fra overbefolkning og kriminalitet i jakten på bedre livskvalitet. Alene tallet fra London utgjør 2,4 millioner mennesker. Mange er familier som har brukt overskuddet fra hussalg til å slå seg ned i Vest-England.

Tall fra regjeringens egen undersøkelse av den britiske arbeidsstyrken i 2008, viser at hele 1.089 av 1.334 millioner arbeidsplasser har gått til utenlandske arbeidere i Storbritannia i løpet av en 7 års periode. En rapport basert på de samme tallene konkluderte med at den store innvandringen av mennesker som er villige til å arbeide for lavere lønn, hovedsakelig har gått på bekostning av innfødte briter i lavtlønnede yrker. Og til tross for det store antallet ledige arbeidsplasser, falt antall innfødte briter i arbeid med 62.000 i samme periode, mens østeuropeere har besatt nesten 459.000 av de nye arbeidsplassene etter utvidelsen av EU. Landet bruker svært store summer i året på tolketjenester i en allerede hardt belastet offentlig sektor. Alene politiet bruker 220 millioner kroner i året på tolketjenester bare for utenlandske (ikke-statsborgere) kriminelle, mens NHS samlet bruker 500 millioner kroner i året.

En studie fra den britiske regjeringen i 2008, har vist at 29 prosent av hvite briter mener de er ofre for rasefordommer, og at ansatte i Storbritannias offentlige tjenester diskriminerer dem til fordel for andre etniske grupper. 7 prosent hvite briter mener at de har blitt forbigått ved forfremmelser på grunn av hudfargen deres, hvilket er en økning fra 3 prosent siden 2003. Studien viste også at andre etniske grupper som lever i Storbritannia føler seg mer knyttet til landet enn innfødte hvite briter.

En offisiell rapport fra Den britiske Kommisjonen for integrasjon og samhørighet advarte i 2008 om at etniske spenninger som en følge av bølgen av immigranter kan utarte til vold i flere lokalsamfunn i Storbritannia. Kommisjonen peker på at de siste årenes enorme innvandring har ført til så stor usikkerhet i mange lokalsamfunn at det har forårsaket spenninger i befolkningen. Utfordringen lokalsamfunnene står overfor kaller derfor på oppmerksomhet og nytenkning. Etter tiår med multikulturalisme anbefaler kommisjonen i stedet å blant annet stanse offentlig bistand til grupper som henvender seg til mennesker av en spesiell religion, nasjonalitet eller etnisitet.

En undersøkelse utført av britiske myndigheters Likhets- og Menneskerettighetskommisjon (Equalities and Human Rights Commission) viste i 2009 at 6 av 10 briter mener at religion, ikke rase, er den mest splittende samfunnsfaktoren i dagens Storbritannia.

Les også:

The Spectator: The real reason for this, av Melanie Phillips

The Telegraph: How Labour let the BNP flex its muscles, av Philip Johnstone: Whereas the intellectual Left (think George Orwell in Keep the Aspidistra Flying) once patronised or mythologised the white working class, for years now they have been considered an embarrassment, a low-achieving, boorish, poorly educated affront to the sensibilities of the «progressive» elite that preached the virtues of multi-culturalism, promoted mass immigration and makes up much of the political establishment, including the modern Labour Party.

The YouGov poll found that nearly half of BNP voters come from traditional Labour backgrounds. Two thirds of respondents thought Labour used to care for the concerns of people like them; but only 19 per cent think it does so nowadays. The issue they regard as most important by a long way (87 per cent of BNP voters) is the one that mainstream politicians refused to talk about for decades: immigration.

Daily Mail: Democracy? You’re joking. The lesson of this vote is that most of us feel no one’s speaking up for OUR views, av Max Hastings