Gjesteskribent

Av Jon Eirik Lundberg

Den store George Washington-statuen i Washington D. C. har en liten detalj ved seg som man kanskje ikke umiddelbart legger merke til: Uniformen han er kledd i mangler en knapp. Det er etter sigende et symbol på at demokratiet ikke er «perfekt», i motsetning til diktaturet.

I demokratiet skaper samfunnet politikken i fellesskap, og resultatet er det nærmeste man kommer en objektiv virkelighet. Som dermed er flytende. I diktaturet kan politikerne designe virkeligheten etter eget forgodtbefinnende, låse den fast og trekke den ned over hodet på undersåttene med makt. Da ingen diskusjon er mulig, og ingen kritikk kan vinne frem, vil samfunnet fra ledelsens perspektiv fremstå som «fullkomment». Fullkomment bedragrisk, selvfølgelig; noe som viser seg i at de alle sammen ender som «failed states» før eller siden.

Også i Norge finnes det bevegelser med bred oppslutning som i ulike variasjoner drømmer om en tilsvarende perfeksjon; de kommer til det politiske med estetiske krav, ikke praktiske. De er ikke ute etter å løse problemer, men å forme virkeligheten så den blir symmetrisk og delikat å leve i; overskuelig, forutsigelig og, ikke minst, rettferdig.

Fordi disse menneskene på overflaten bare vil det beste, og derfor lett vinner oppslutning, er det desto mer maktpåliggende for oss som politiske vesener å avsløre maskeraden før det er for sent – hvis altså vi vil bevare vår frihet. En frihet som skrittvis eroderes i dag.

Den største garanten for vår frihet er det offentlige rommets nøytralitet, også kalt ytringsfrihet. Men da dette begrepet nå, ikke minst takket være Dag Solstad, er innlemmet i arsenalet av politiske skjellsord (utrolig nok), vil jeg holde meg til det første.

Det offentlige rommet er der hvor samfunnets kollektive tenkning finner sted; hvor synspunkter kolliderer, blandes, sorteres, fravelges og samler oppslutning. Des friere den prosessen er, des friere er samfunnet. Ethvert initiativ som søker å avgrense eller styre det offentlige rommet er pr. definisjon et angrep, stort eller lite, på selve demokratiets essens. Man kan ikke ville demokratiet og samtidig etterstrebe kontroll med frie debatter. Det er et enten eller, og aldri et både og (som noen vil ha det til).

Jeg vil nevne to store angrep på det offentlige rommets nøytralitet som finner sted as we speak.

Det ene handler om subordinering, altså at individer puttes inn i store samlende kategorier (f.eks. «innvandrer»), det andre handler om «sammenhold i mangfold», for å bruke et nyoppfunnet begrep.

Det multikulturelle prosjektet, som har sin egen minister i Arbeids- og Inkluderingsdepartementet, fremstilles som en demokratisk anstrengelse. Man skal «anerkjenne andre kulturer» og på den måten skape harmoni og balanse mellom samfunnets etniske grupper. De enkelte gruppene skal få lov til å utstikke noen basale regler for det offentlige rommet, f.eks. av hensyn til «religiøse følelser». Og hvem vil argumentere for en praksis som medfører at noen blir såret? Sluttresultatet skal bli at vi – altså Norge – skal integrere de tilreisende.

Problemet er at vi kan ikke integrere dem. Det må være de som integrerer seg. Å si at vi skal integrere dem er å fullstendig tilsidesette deres egen person. Det kan vi slippe avsted med fordi vi allerede har subordinert vedkommende under et etnisk merkat, og dermed opphevet den tilreisende som individ. Det første som møter dem i demokratiet er at de blir fratatt muligheten for å være en jevnbyrdig politisk deltager.

Satt til side på denne innledende måten går eksklusjonen videre til neste stadie. Nå heter det at det offentlige rommet, som vedkommende er stengt ute fra, skal innrette seg på noen av vedkommendes preferanser. Dette fremstilles som en generøs gestus, men det er bare ytterligere en utstøtelse, ettersom denne «vedkommende» allerede er opphevet; man vil innføre begrensninger ikke av hensyn til denne tilreisende som person, men av hensyn til selvoppnevnte representanter for ham som del av en gruppe. Disse representantene er for det første ikke valgt av dem de foregir å representere, men av «oss». Og for det andre finnes det bare én gyldig klasse politiske representanter i et demokratisk samfunn, og det er politikerne.

I tillegg til denne totale utmanøvreringen av de tilreisende kommer at de allerede eksisterende deltagerne i samfunnet ikke ser noen grunn til å følge regler utstukket av andre enn den lovlig valgte forsamlingen. Utefrakommende krav om endring av deres sosiale praksis kan bare skape irritasjon og vrede, som nødvendigvis vil bli rettet mot de tilreisende, idet folk narres til å tro at dette er deres «krav» og påfunn.

En vesentlig grunn til at USA er et egentlig «multikulturelt» samfunn er fordi de ikke snakker så mye om det; de gjør det. Gjør hva? Behandler folk som individer overfor loven. Punktum.

Det norske «inkluderingsprosjektet» fokuserer utelukkende på forskjeller. «Mangfoldsåret» er i denne sammenheng en katastrofal oppfinnelse, hvis altså det man egentlig ønsker er harmoni. Det er derfor god grunn til å spørre om det er det egentlige formålet.

«Mangfoldet» er egentlig et rasistisk begrep, idet det setter etnisitet før individ. Det er laget for å fastholde de tilreisende i sin fremmedhet, og på den måten nekte dem fullverdig sosial omgang med etniske nordmenn. Det i seg selv vil forhindre at norske og utenlandske unge mennesker stifter familier; frykten blant norske foreldre for at deres barn skal gifte seg inn i en komplett fremmed kultur, er like reell som den er tabubelagt.

Derfor strømmer da også gode norske mødre og fedre til det multikulturelle prosjektet – selve garanten for at deres barn aldri vil få etterkommere med andre enn etniske nordmenn. På den måten er det sikret at alt består ved det gamle; det er tradisjonenes overlevelseskamp vi her ser i spill. (Man legger seg ikke ut med tradisjoner ustraffet; se f.eks. bare hvordan Kirken smidig plasserte sine høytider ovenpå de hedenske samme for ikke å utløse opprør.)

Inkluderingsdepartementet er i virkeligheten Ekskluderingsdepartementet. Den rasismen man påstår at folket i uvitenhet knuger seg til, inspireres egentlig av regjeringen selv. Og her oppstår angrep nummer to på det offentlige rommet og den frie debatten.

Hensyn til «religiøse følelser», andre etnisiteters tradisjoner (f.eks. konkurrerende lovsystemer, osv.) kan vi kalle den juridiske fronten. Man forsøker å utstikke formelle regler for hva vi kan gå rundt og mene til enhver tid, med trusler om straff (sosial utstøtelse og karaktermord) hengende over hodet. Den verserende saken fra Våler Kommune er et godt eksempel i den forbindelse.

Men det finnes en enda mer avansert underminering av all offentlig debatt, som vi kan kalle språklig korrupsjon: Det som på overflaten handler om likeverd, skjønt det egentlige omdreiningspunktet er ulikhet.

Antirasistisk Senter foregir å bekjempe rasisme; men de sier at nordmenn bedriver «ubevisst rasisme», som er en klassisk Orwellsk oppfinnelse. Det er ikke logisk mulig å være «ubevisst rasistisk», ettersom ingen kan være ubevisst og intensjonell samtidig. Eksemplene de bruker beviser dette; de vil gjøre det til en politisk handling at folk skifter fortau eller foretrekker å stå oppreist når de kjører buss.

For det første innebærer dette at man flytter det private – hvor man velger å gå eller sitte er privat – inn i det offentlige; man løfter ikke dermed individet frem, man knuser muligheten for en offentlig debatt, ettersom rommet hvor den skulle foregå løses opp i en myriade av private smaksdommer. Hva man spiser, hvilken musikk man lytter til, hvor og på hvilken måte man beveger seg – dette er preferanser som er så individuelle at de aldri kan bli et anliggende for en offentlig debatt.

Sluttresulatet blir at Antirasistisk Senter forvandles til en konfliktentreprenør, og som sådan en distributør av rasisme. De vil at alle etnisiteter skal se på hverandre som fremmede, og koordinere sine handlinger etter offentlig fastlagte retningslinjer, selv om det kan koste folk livet. Å gå ned en mørk gate av hensyn til en offentlig korrekthet er å kreve av borgerne at de tilsidesetter sin sunne intuisjon og løper en alvorlig personlig risiko. Byen er farlig fordi staten ikke er i stand til å opprettholde sikkerheten, ikke fordi nordmenn egentlig er rasister. Gjennom den rådende «antirasistiske» retorikken flyttes ansvaret for noen av tidens konflikter bort fra der det hører hjemme – staten – og over på borgerne, som hver for seg ikke kan gjøre fra eller til.

Det multikulturelle prosjektet imøtekommer flere behov på samme tid:

1) Norske og andre etniske ungdommer blir ikke gift inn i hverandres familier (mødrenes og fedrenes interesse, på begge sider).

2 a) Ansvaret for de notoriske voldtektene og knivstikkeriene, dvs. den ropende mangelen på innsats til å forhindre dem, flyttes bort fra staten og til borgerne gjennom mistenkeliggjøring i form av «ubevisst rasisme» (politikernes profesjonelle interesse).

2 b) Protesten mot disse overfallene blir avsporet ved at man insisterer på det etniske; folk er egentlig komplett likeglade med hvor gjerningsmennene kommer fra; det er handlingene det egentlig dreier seg om, men det drukner i slagsmålet, og ingenting blir gjort (konfliktentreprenørenes interesse).

3) I en viss utstrekning representerer de tilreisende en stemmebase visse partier kappes om å sikre seg; den basen vil neppe se med blide øyne på eventuelle begrensninger i tilflyttingen, som jo fort kan ramme deres personlige interesser hardt.

Konsekvensen av alt dette blir at man ikke kan diskutere innvandring, eller begrunne kritikken av den, fordi

1) Det kan støte noens «følelser», idet det offentlige blir gjort privat og omvendt;

2) Og det tillatte språket dermed ikke rommer anerkjente begreper til å artikulere kritikken; så snart den får luft, vil debattanten angripes som «kjetter» og diskrediteres;

3) Fordi uønskede synspunkter automatisk forvandles til subjektive dommer enhver må hefte for selv.

Kort sagt: Likvideringen av det offentlige rommet, hvor frie debatter finner sted.

Som vi har sett imøtekommer denne strategien et politisk behov for å unndra seg ansvar. Dette behovet er et uttrykk for at de ansvarlige ikke råder over den makten ansvaret egentlig tilsier; for ansvar og makt er to sider av samme sak. En politisk overbygning som vil unndra seg ansvar er med andre ord maktesløs. Det er den blitt, blant annet fordi den har koblet seg av det som er politikkens drivkraft i demokratiske samfunn, nemlig den frie meningsutveksling.

På sikt kan den utviklingen bare føre bort fra individets frihet og over mot et mer «fullkomment» og totalitært samfunnsprosjekt.