Kommentar

Samme dag som han er hovedinnleder på Aftenpostens debattmøte om rasisme, har utenriksminister Jonas Gahr Støre en kronikk om rasisme og ytringsfrihet. Det bemerkelsesverdige er at Støre gir en ny definisjon på ytringsfrihet og det å være norsk.

Det som nå høres fra Parnasset, både det litterære og det politiske, er nye toner. Det synges om en ny måte å være norsk på, med et krav om at folk må forandre seg. Støre bruker også det bydende «må»:

Begrepet «norsk».Vi må endre oppfatninger om begrepet «norsk» for å lykkes i å skape et flerkulturelt inkluderende norsk samfunn uten rasisme, fremmedfrykt og diskriminering på bakgrunn av hudfarge, tro eller etnisk bakgrunn. Vi trenger en bredere definisjon av begrepet «vi», en definisjon som kan være virkelig representativ for folk i Norge i dag.

Vi har en god og bred debatt om rasisme gående nå, noe ikke minst innlegg i Aftenposten har vist. Det er viktig og positivt. Det er også positivt at mange nye røster etter hvert bidrar til bredde i denne debatten med nye perspektiver på vår «norske» tilnærming.

En umiddelbar motforestilling melder seg: Det norske fellesskapet ble til gjennom hundreder av år. Nå har man inntrykk av et nytt norsk fellesskap er noe som kan proklameres, fra Regjeringskvartalet eller Antirasistisk senter.

Støre innfører også en ny definisjon av ytringsfrihet. Han sauser ytringsfrihet sammen med likeverd og respekt på en måte som er ny og fremmed. Brukt på denne måte vil «hensyn» legge seg som klamme hender rundt ytringsfriheten.

Først kvalifiserer han ytringsfrihet ut fra hensynet til andre mennesker.

For meg er ytringsfriheten noe vi bare kan være for. Samtidig kan det ikke være slik at det er en rett som trumfer alle andre rettigheter og verdier. Også ytringsfriheten må brukes med gjennomtanke og klokskap.

Samtidig; å fremme ytringsfriheten som verdi handler også om å sikre alles like rett til å komme til orde. Bare slik kan vi sikre rettferdighet og ta vare på enkeltmennesket i demokratiske samfunn.

Hva betyr hensynet til andre mennesker? Er det Vladimir Putin, kongen av Saudi-Arabia, Hamas, er det romafolket, eller hva en gallup sier om muslimene i Oslo? Hensynet er ubestemmelig og vil vi si – falskt. Det går ikke an å kvantifisere ytringsfriheten, eller veie den på en vekt. Det er situasjoner der ytringsfrihet går foran alt og alle, selv der hvor det skader og sårer. Slik må det være. Men Gahr Støre konstruerer en verden der folk ikke skjærer seg.

Gahr Støre går over til å være profet og forkynner. Hans begrunnelse for ytringsfriheten er noe helt nytt:

Ytringsfrihet er en menneskerett som er begrunnet med alle menneskers likeverd. Dette gir oss også et moralsk ansvar: Dersom vi selv ønsker respekt som moralske individer, må vi også ta ansvar og respektere andre.

Vi må bidra til å sikre at alle kan benytte den samme retten, at de kommer til orde og at de blir hørt, særlig fordi vi vet at selv i vårt samfunn er det mange som ikke gjør det.

Opplevelsen av ikke å bli hørt er det første steget på veien mot opplevd eksklusjon og marginalisering. Ytringsfriheten er derfor også helt sentral for at alle som bor i Norge, enten de kommer fra Kabul eller Kabelvåg, kan delta i den store debatten om hva det vil si å være norsk.

Dersom våre ytringer kommer i konflikt med vårt moralske ansvar for å respektere andre, bør vi veie våre ord. Ekstreme ytringer som rasisme er forbudt ved lov. Men i det store og hele kan ikke dette handle om lov, det er et moralsk ansvar vi snakker om.

Ytringsfrihet er ikke begrunnet ut fra menneskers likeverd! Den er begrunnet ut fra nødvendigheten av sannhet, av sann tale, av ansvarlighet og ansvar. Begge skaper den tillit som er nødvendig for at samfunn fungerer. Ytringsfrihet er prinsippet som skal garantere at en forsker eller forfatter er beskyttet uansett hvor provoserende arbeidet hans eller hennes er. Ytringsfriheten er hellig. Den skal nettopp ikke ta hensyn.

Det er noe foruroligende falskt over Gahr Støres definisjon: nå skal det tas hensyn til alle, alle skal slippe til. Han er sogar opptatt av at han tar opp plassen for andre. Dette er en falsk humanisme. Too good to be true.

Gahr Støres ord lyder som en kapitulasjonserklæring:

Jeg er mer bekymret for den plassen vi tar. Tar vi plass fra noen andre, viktige stemmer som ikke blir hørt? Hvem har definisjonsmakten i debatten, blant annet om diskriminering, religionsfrihet og rasisme? Og i forlengelsen av det, fanger vår politikk opp de sentrale temaer – som for eksempel rasisme – på en god nok måte?

I stedet for å heise ytringsfrihetens fane høyt, og si at alle har rasisme på samvittigheten, serverer Gahr Støre det samme kvasireligiøse mea culpa, der ordet stigmatisering er en gjenganger.

Samme dag som Aftenposten, NRK og Gahr Støre skal velte seg i antirasisme, kommer nyheten om at hovedmannen bak folkemordet i Rwanda skjuler seg i Oslo.


Ytringsfrihet og rasisme

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også