Kommentar

Det høres tilforlatelig ut: Jonas Gahr Støre og de toneangivende er for ytringsfrihet, men det er lov å bruke hodet. Den uuttalte konklusjonen er klar: La være! Når det er gått litt lenger tid, forstår man det dypere budskapet: Islam skal være fredet.

Muhammed-sakens spenning skyldes ikke bare de ytre hendelser. Den skyldes også en indre uro: Her vil det bli tatt noen skjebnesvangre veivalg.

Jeg har prøvd å lytte til bakgrunnsmusikken. Flere personer jeg har respekt for har uttalt seg mot tegningene. Roy Jacobsen fikk så øra flagret av Anne Holt. Også hun er for ytringsfriheten, en total ytringsfrihet, under ansvar. Samtidig er hun veldig bekymret for selvfølelsen til muslimske barn og foreldre i barnehagen hun bruker. Hva blir den praktiske konsekvens?

Den blir at det blir ingen neste gang. Ingen flere tegninger av profeten. Nå renskes alt ut som kunne tenkes å provosere muslimer. I Sverige kasserte man en religionsbok med Muhammed-bilder fra 1300-tallet. Men den ytre sensur er ikke så viktig som den indre.

Leder av ytringsfrihetskommisjonen fyller 70 år. Hvis det han sier til Dagbladet er korrekt gjengitt, må vi konstatere: Tilpasningen er begynt.

– Ytringsfriheten er en kjerneverdi, den må vi holde fast på, men den er ingen absolutt verdi. Den er ingen menneskerettighet. Vi har ikke noe fundamentalistisk syn på ytringsfriheten i vår grunnlov. Der er ytringsfriheten begrunnet utilitaristisk, det vil si ut fra nytten i forhold til sannhet, demokrati og fri meningsdannelse. Denne nyttetenkningen åpner jo for visse begrensninger, sier Sejersted.

– Den er ingen menneskerettighet. Vi vet fra totalitær innflytelse at mennesker er i stand til å fylle ord med helt nytt innhold, og likevel gå rundt og tro at de betyr det gamle. Hvis ingen roper at keiseren er naken. I små andedammer som den norske er selvjustisen hard. «Ring om kujoner» er Anne Holts betegnende tittel i Dagbladet. «Raseri og nedlatenhet» er Thomas Hylland Eriksens overskrift samme sted.

Jeg er redd Gahr Støre har kommet i skade for å være bereder og innpisker for et slikt omslag, en slik kurs, som er stukket ut med de beste hensikter: Å skape likeverdige forhold for alle kulturer.

Men hvis man hogger ytringsfriheten i hasene har man nettopp gitt et vesentlig bidrag til at dette eksperimentet havarerer. En hard, til dels nådeløs, kritikk er en forutsetning for å lykkes. Mange innvandrere kommer fra kulturer fulle av løgn. Dessverre er også religionen blitt preget av tabuer, som utløser hysteri hvis de berøres. Freud ville hatt mye materiale her.

Sejersted gir signaler når han sier at Grunnlovens ytringsfrihet er utilitaristisk begrunnet. Å kalle sannhet et utilitaristisk kriterium må sies å være en tilsnikelse. Hva er hensikten?

Sejersted vil fremme nyttehensyn. Ytringsfriheten begrenses av rasismeparagrafen og blasfemiparagrafen, riktignok sovende.

Fra flere hold pekes det på at de troende trenger beskyttelse. Det sier også Gahr Støre: Vi har plutselig fått folk som tar religion på alvor som medborgere. Det må vi ta hensyn til. Men er det så enkelt?

På få uker har f.eks. sekulære, kulturkritiske Morgenbladet snudd. På lederplass heter det nå at letingen etter religiøse følelser og fylling av et religiøst behov blir noe av det viktigste i årene som kommer!

I all hast forlater man gamle skanser, og kommer nye ønsker i møte. Hvor kommer denne beredvillighet fra? Man svikter den europeiske tradisjon, bygget på leting, kjetteri og en tro på sannhet og personlig frigjøring.

– Ytringsfrihet er ikke absolutt