Kommentar

Fredag 10. februar 2006 kan gå inn i historien som dagen da det offisielle Norge slo inn på en annen vei og avkortet ytringsfriheten til samfunnsfredens beste.

* Vebjørn Selbekk krøp til korset og beklaget at han hadde trykket Muhammed-tegningene. Han ba norske muslimer om unnskyldning.

* Biskop Laila Riksaasen Dahl sier at hun vil at Kirken lærer av muslimenes «hellige vrede» og gjeninnfører respekten for det hellige.

* I Sverige har myndighetene stengt nettstedet til en avis som publiserte en ny tegning av profeten.

Alle disse tre hendelsene innvarsler en ny tendens: Muslimene har fått gjennomslag for sine krav, og Kirken melder seg: Den vil også gjerne nyte godt av beskyttelsen. Myndighetene tenker utilitaristisk: De ønsker ikke at renomme og eksport skal lide, og griper resolutt inn. Det skjedde i Sverige, men regjeringen er sosialdemokratisk, og Gahr Støre har uttalt seg i samme retning.

I praksis er dermed blasfemiparagrafen gjeninnført, og måten det skjer på er høyst urovekkende.

Hans-Fredrik Dahl hadde en skarpsynt kommentar i Dagbladet sist søndag:

Likevel – den har store, nesten uoverskuelige konsekvenser, den omveltning som har skjedd de siste ukene. Når blasfemi nå så ettertrykkelig er gjeninnsatt som reellt hensyn av det offisielle Norge, vil ikke bare muslimer, men mange andre grupper kunne påberope seg beskyttelse når de spottes i sin tro.

Det gjør Kirken nå ved biskop Riksaasen Dahl:

Hun mener alle religiøse, uavhengig av religion, kan kjenne seg igjen i muslimenes følelsesmessige reaksjoner på Muhammed-tegningene. Hun tar sterkt avstand fra bruken av vold, men forstår godt at det reageres.
– Det er en utfordring fremover, for forkynnere i Den norske kirke, å blankpusse hellighetsbegrepet, sier Riksaasen Dahl.

Riksaasen Dahl var en av bispene som endret syn på homifili på siste bispemøte. Hun frir nå til krefter som ikke en gang anerkjenner at homofili finnes. Vil det være lov å tegne karikaturer av homofile muslimer?

Spørsmålene er uten ende. Det snakkes om folkeskikk, at man ikke fornærmer den fremmede når han bor i naboleiligheten. Jeg trodde meningen var at man skulle blandes og leve sammen, det vil si at barn er hjemme hos hverandre, at man kan si sin mening, og noen vil selvfølgelig bli gift. Eller er dette heller et steg mot et segregert samfunn?

Når man snakker om jøders preferanse for det egne, snakkes det på engelsk om «partikularisme». Islam har mange partikularismer. Nå har de fått gjennomslag for billedforbudet.

Det som gjør skaden dobbelt stor, og det som virkelig gjør det til et nederlag for Vesten, er at det er skjedd med vold og trusler. Likevel er det trakassering av muslimer som blir unnskyldt av Selbekk, under Dagfinn Høybråtens veiledning.

Det er også viktig for meg å si at jeg føler det muslimske miljøet i Norge har taklet denne situasjonen på en verdig og tilbakeholdende måte. Det fortjener dere honnør og respekt for. Jeg har stor forståelse for at de siste ukene har vært meget krevende for dere. Det at vi sitter sammen her i dag, viser noe av styrken i det flerkulturelle samfunnet vi har bygd opp i Norge. I andre land er situasjonen en helt annen på dette området.

Generelt sett opplever mange muslimer nå at deres hverdag har blitt vanskeligere. Fra ulike kanter av landet kommer det inn meldinger om trakassering og stigmatisering av norske muslimer. Meningsmålinger viser at mange nordmenn har blitt mer skeptiske til muslimer på grunn av det som har skjedd.

En slik utvikling må vi ta sterk avstand fra. Nå er det viktigere enn noen gang at vi alle sier et bestemt nei til diskriminering av folkegrupper på bakgrunn av religion eller etnisk tilhørighet. At høyreekstreme grupper nå prøver å slå mynt på denne saken, er skremmende og ubehagelig.

Jeg har alltid vært av den oppfatning at innvandrerne beriker det norske samfunnet. Norske muslimer er fredselskende og gode mennesker.

Dette var drøyt, og et mea culpa ut over det nødvendige.

Om Gahr Støre kan man si at å bekrefte at man har ytringsfrihet hver gang man beklager at den er blitt brukt, i lengden er uholdbart. Man må velge.

Ett valg er å sende statssekretær Raymond Johansen til Iran. Partikollega Olav Akselsen snakket igår om at Iran «syslet med atomplaner», og han sa det var viktig med dialog fordi andre stater var så «knallharde».

Her er Selbekks beklagelse

Vil stanse blasfemien
Biskop Laila Riksaasen Dahl vil ikke lenger lukke øynene for krenkelser av kristne hellige symboler. Hun minner komikere om at de kan støte og såre andre.