Kommentar

Som utenriksminister under karikaturstriden har Jonas Gahr Støre måttet tåle mye kritikk. Han valgte å distansere seg fra Magazinet og Vebjørn Selbekks trykking av karikaturene og ga inntrykk av at han nedprioriterte ytringsfriheten.

Nå har Gahr Støre gitt et intervju til Dagens Næringsliv der han gjentar den samme tvetydigheten. Han vil forsvare ytringsfriheten som prinsipp, men nekter å forsvare blasfemi.

Denne uviljen kan komme til å koste ham politisk.

Man må se uttalelsene i sammenheng. Gahr Støre forsøker å score poeng på at det ikke kom til vold i Norge, og mener hans linje bidro til det.

– Hva tror du er årsaken til volden mot dem som bruker ytringsfriheten til å kritisere religion?

– Jeg mener det er veldig alvorlig og konstaterer at denne ekstremismen har vart lenge og vil være tilstedeværende i vårt samfunn i lang tid fremover. Det begynte med fatwaen mot Rushdie i 1989, der det religiøst oppfordres til vold og drap, så fulgte skuddene mot Nygaard i 1993. Karikaturstriden i 2005 og 2006, hvor meninger, argumenter og karikaturer ikke møtes med meninger, argumenter og karikaturer, men møtes med vold. Det skjedde ikke i Norge i 2006. Og en del av måten vi håndterte det på, bidro til det, sier Støre.

Men så stiller Kristian Skard og Tore Gjerstad det avgjørende spørsmål:

– Er det viktig å stå opp for retten til å bedrive blasfemi?

– Nei, jeg vil ikke si det er viktig å stå opp for retten til å bedrive blasfemi. Jeg vil si det er riktig å stå opp for retten til ytringsfrihet. Det er hverken et ideal å ytre seg på en måte som krenker, eller at det er et ideal å uttrykke seg på en måte som kan oppfattes som blasfemisk. Det er et ideal å forsvare ytringsfriheten. Den er definert i vårt lovverk, er en bærebjelke i vår kultur, og redaktørene har sitt ansvar. Jeg har forståelse for at norske redaktører i hovedsak gjorde som de gjorde i 2006. Og jeg har forståelse for at de i dag, etter en så grufull handling som vi så i Paris i går, velger å si veldig tydelig: Her står vi. Det er et tidsbilde fra januar 2015 som står seg.

Enkelt sagt: Gahr Støre setter muslimenes følelser over ytringsfriheten og retten til å drive satire. Han forsøker å forene de to motsigelsene, men dette hensynet går igjen i intervjuet, og av de to velger Gahr Støre hensynet.

For å fremstille seg og sitt standpunkt i et best mulig lys, stiller Gahr Støre motstanderens synspunkt på hodet med en grov overdrivelse:

Jeg har aldri sett det som et mål at når jeg ytrer sterke meninger – at de først begynner å telle når de krenker.

Dette er en ganske «blasfemisk» uttalelse når en tenker over at det lå tolv mennesker i en blodpøl i 11. arrondissement onsdag, i en by som Gahr Støre har studert i og kjenner vel.

Gahr Støre gjør det til en moralsk overlegenhet at han lar ytringsfriheten vike til fordel for muslimers følelser. Det er ganske gjennomskuelig.

Jeg gjentar at jeg for min del aldri har sett det som et mål at jeg skal ytre meg slik at jeg kan bli oppfattet som at jeg krenker.

Gahr Støre vikler seg inn i selvmotsigelser. Han vil både ha seg frabedt at noen kritiserer ham for unnfallenhet og for å ha hevet Vebjørn Selbekkk under bussen. Han vil ikke be om unnskyldning, men «innrømmer» at han kunne formulert seg noe annerledes. For i neste omgang å si at han ville gjort det samme om igjen.

Gahr Støre har ikke stor respekt for folks hukommelse. Eller husker han det han liker å tro? Han sier han slett ikke mente å sammenligne Selbekk med voldsmennene i 2006. Han mente «andre» og oppdaterer parallellen:

– Ja, det er i dag folk som har hevet brannbomber inn i moskeer i Frankrike. Det er ekstremister. De som skjøt i Charlie Hebdo, det er ekstremister. Det er miljøer som vil polarisering, som vil fremme ekstreme holdninger på begge sider. De miljøene er marginale, men tar nesten all oppmerksomhet. Det store flertallet kan leve med sterke meninger, det er viktig at dette kommer tydelig frem.

Igjen snakker Gahr Støre om «begge sider», men det finnes ingen jihad på «den andre siden». Gahr Støre bagatelliserer jihadistene og blåser opp «de andre», for at han skal få sin egen ligning til å gå opp.

Dagens Næringsliv burde høre på Gahr Støres opptreden i møtet med Ahmed Akkari i Fritt Ords lokaler. Selbekk ga Gahr Støre inn for fulle mugger og krevde en unnskyldning. Gahr Støre ble provosert og sa at det ikke var noe å be om unnskyldning for. Så sa han at han ville gjort akkurat det samme ved en tilsvarende konflikt: Han ville som statsråd forbeholdt seg retten til å kritisere en redaktør som trykte noe krenkende.

Det var akkurat det Gahr Støre gjorde i 2006: hev Selbekk under bussen.

Gahr Støre har ikke lært noe som helst, og han mener han fortjener ros for det.

Teflondressen har store revner.

Det er forbausende at en mann som har så høye ambisjoner, kan utvise så dårlig dømmekraft. Nå begynner også journalistene å kritisere ham. DNs Kjetil Alstadheim er ikke nådig. Han kaller kommentaren: De fornærmedes forsvarer. Det er en knusende tittel med tanke på hva som skjedde i Paris.

Gahr Støre skaper tvil om hvor han står i forhold til ytringsfriheten:

Støres uttalelser kan tolkes som at han setter hensynet til religiøse følelser over hensynet til frie ytringer. Et drøyt døgn etter drapene i Paris ville det vært mer på sin plass å understreke viktigheten av å kunne bedrive religionskritikk enn verdien av ikke å tråkke noen på tærne.

Alstadheim sier uttalelsene til den nye Ap-lederen er «sjokkerende».

Hvor er det blitt av hans Fingerspitzgefühl? Ytringsfrihetskommisjonen slo fast at de krenkede ikke kan få sette grensene for ytringsfriheten, men det er nettopp det Gahr Støre gjør:

Men det er ikke de krenkede som kan få avgjøre ytringsfrihetens grenser. Støre går – som i 2006 – farlig langt i å la dem gjøre nettopp det. Han ender som en talsmann for at det bør være en unntakssone der ytringsfriheten ikke helt bør praktiseres.

 

Alstadheim leverer coup de grâce, nådesstøtet: Il n’est pas Charlie. Han er ikke Charlie.

 

 

 

http://www.dn.no/nyheter/politikkSamfunn/2015/01/08/2200/Terror/gahr-stre-mener-han-hindret-vold

 

http://www.dn.no/meninger/kommentarer/2015/01/08/2200/Terroraksjonen-i-Paris/de-fornrmedes-forsvarer