Kommentar

Det slo meg da jeg hørte på «Hallo i uken» at det er med profet-tegningene som med en amputert finger eller fot: Man kjenner fantomsmerter i det som er borte.

Alle vet at det var den saken de skulle tullet med. Under hele sendingen sitter man og venter på innslaget som aldri kommer. Den uredde replikken. Men den kom aldri. Er det slik det skal bli?

Denne saken vil utvilsomt bli liggende som en verkebyll. Vil det være brudd på etikette å ta den opp igjen? Er oppfatningen at Norge har konkludert med at forstand er best? Overfor utlandet må det nærmest bli oppfattet som et løfte om at noe lignende ikke skal gjenta seg. Og innenlands? Til tross for forsikringer om at ytringsfriheten består: Det er vanskelig ikke å konkludere med at Selbekks beklagelse og fredspipen er forpliktende for flere enn ham.

Har vi skjønt hva som skjedde?

Opinionen hadde tippet over til å være for tegningene og mot mobben etter forrige helgs rasering av ambassaden i Damaskus og Beirut. Men så skjedde to ting: Angrepet på de norske soldatene i Afghanistan og på observatørene i Hebron, og utloving av en dusør på fem kilo gull for hver døde nordmann. Folk ble redde. Samtidig begynte de toneangivende mediene å snakke om faren for muslimhets og trakassering. En palestiner var knivstukket i Skien av noen som kan ha vært i payback-humør.

Angrepene i Afghanistan ble blåst opp. Det var alvorlig. Men å si at det var det alvorligste norske soldater er blitt utsatt for siden krigen er drøyt, og hvis det er sant bør man kanskje gå litt stillere i dørene. Da har man ikke vært utsatt for mye.

Steinkastingen mot observatørene i Hebron var åpenbart organisert, og noen ønsket å fordrive dem. Hvorfor?

I Danmark ser man konturene av en tøffere debatt om bistand: Er det rimelig å gi store summer til land som trakasserer og jager ut bistandsarbeidere og observatører?

I Norge er det ingen tegn til slikt. Tvert om. Her går forskere ut og sier at Norges renommé som fredsnasjon har fått seg en knekk.

Vi løper etter aggressoren og lover at vi skal være enda snillere, mot våre nye landsmenn og mot de fattige der ute, i Gaza og andre steder.

Iraks regjering har sagt at den vil boikotte danske varer. Dansk Folkeparti vil at regjeringen skal gi Irak et ultimatum: Er det så at danske soldater heller ikke er ønsket?

Danmark trekker ambassadørene tilbake. Norge vil ikke bryte med Syria, og sender en statssekretær til Iran!

Men tilbake til kronologien: Den største avisanden var historien om fem kilo gull. Den kom på kvelden, og for et trenet øye så den meget tvilsom ut. Det er den slags som dukker opp i en opphetet situasjon og som man kan se er uten substans. Men NRK og avisene blåste den opp til en kjempesak.

I dette klimaet knakk Vebjørn Selbekk selvfølgelig sammen: Hvem vil ha norsk blod på hendene! Det var da kontakten mellom ham og Islamsk Råd kom istand.

Fredag kunne pakten inngås. Selbekk ble tatt under Rådets beskyttelse. Freden var gjenopprettet.

Man kan ikke si at Selbekk ble lurt. Men det ble hele det norske folk. Det forsto ikke rekkevidden av den pakten som ble inngått.

Det gjorde derimot De Frivillige, som marsjerte gjennom Oslos gater idag. Igår fikk en fredsmarsj som 60 organisasjoner sto bak, bare 300 deltakere. Denne derimot talte mellom 1.000 og 1.300. De fikk samle seg foran Stortinget, mennn med talibanskjegg og kalotter: Ropet Allah u Akbar! ga gjenlyd i gatene. Midt i folkemengden vaiet et stort grønt flagg med arabiske tegn. Det var akkurat som en av islamist-demonstrasjonene i Midtøsten.

Under 16.30-nyhetessendingen kom det tilfeldig frem, takket være spørsmål fra studio, at kvinnene gikk bakerst i toget. Hvorfor? -Tja, det ble bare sånn, svarte den utsendte reporteren, som tydelig ikke ønsket å gjøre noe stort poeng av det. I senere sendinger var denne vesentlige opplysningen sløyfet.

På Dagsrevyen var selvfølgelig talspersonen for demonstrasjonen en kvinne.

Dagsrevyen onsdag hadde to truende, avslørende innslag: Det første gjaldt grisebildet som ble avslørt som en forfalskning. Bildet som ble tatt med til Kairo som et bevis på danskene håning av muslimene, var fra en fransk grisefestival. Mannen på bildet var en fransk bilmekaniker.

Det andre innslaget var fra Etterstad videregående skole, hvor Dagrevy-folkene dumpet midt opp i en lokal intifada. En gjeng muslimske gutter påsto at en lærer hadde kalt profeten en drittsekk. De slo inn brannalarmen og samlet seg i skolegården hvor de ropte Allah u Akbar! med knyttet neve. Det var uhyggelig.

En norsk skoleelev ble intervjuet. Hun sa at hennes muslimske medelever ikke syntes det gjorde så mye at det norske flagget ble brent i Midtøsten. Det var ikke hun enig i. Da følte hun seg tråkket på.

Samme kveld satt Gahr Støre i studio og presterte å si at innslaget ikke skulle vært sendt. Han trodde TV-teamets nærvær hadde pisket opp stemningen.

Det sto ikke noe i avisene torsdag. Fredag kunne VG fortelle at konflikten var løst takket være Farid Bouras og Ungdom mot vold. En lærer skal ha sagt at «i Norge har vi ytringsfrihet. Slik at folk har rett til å si at Muhammed var en drittsekk». Likevel har ingressen til Kadafi Zaman at en lærer hadde kalt profeten en drittsekk. Så dum er neppe en lærer i videregående med et stort antall innvandrerelever. Men saken illustrerer kanskje hvor vanskelig det er å være lærer og undervise i norsk demokrati overfor elever som tolker ting på sin måte. Kanskje de nå føler at de har fått aksept for å gjøre det?

Roy Jacobsen forsøkte seg med en kritikk av Gahr Støre og Stoltenberg for manglende oppbacking av ytringsfriheten. VG fikk ti av 20 til å være enig og laget en sak om bare de ti. Så mobiliserte Anne Holt, og samme kveld satt Jacobsen i studio og kjente at her måtte man passe tunga si. Det gjorde han, og etter at Selbekk krøp til korset, velsignet han det også.

De som faktisk har overrasket en smule er et par skribenter i Dagbladet, John Olav Egeland og Marie Simonsen. Egeland skrev en kommentar for halvannen uke siden som var på ytringsfrihetens side. Dagen etter snudde avisen 180 grader om på lederplass og sluttet seg til.

Sist fredag ironiserte Simonsen over at samfunnets støtter hadde avverget faren og fått sluttet fred. Men hun lurte på om den vanlige kvinne og mann var enig. Det ville vi få vite når MMI ringte. Det var uvante toner og av Klassekampen blir hun kalt både grumsete og populistisk.

At Dagbladet er et hus i splid med seg selv viser dagens avis. Gudleiv Forr blinker ut Danmark som rasistisk, og advarer Frp mot å gjøre som Dansk Folkeparti. Det kan stå Norge dyrt.

Men på kultursidene har Egeland en tosiders kommentar om Avvikets rett, som er riktig bra. Han har tenkt, og legger frem et mer prinsipielt, analytisk syn. Han sier som riktig er at man må velge: Ytringsfrihet eller blasfemilov. Man kan ikke få i pose og sekk. Han avslutter med et nydelig sitat av P.F. Suhm, som skrev til kongen for å forsvare trykkefriheten ubeskåret:

at han for de gode Skrifter, de gode Tanker, som de vil frembringe for Lyset, ser igjennom Fingrene med det onde, det slette, thi Forfølgelse for Skrifter, som end kunde have fortjent det, er det samme som Forbud at skrive; det var at nedrive med dene Haand hvad man oppbygger med den anden, det var at kvele Genierne og ved Frygt at gjøre Hænderne stive og Hjærnerne sløve.

ved Frygt at gjøre Hænderne stive og Hjærnerne sløve…

Jeg er redd det er der vi er, og det verker i den amputerte armen.

Les også

-
-
-
-
-
-