Kommentar

De norske valgkampsendingene er organisert som i et mildt autoritært styre. Opposisjonen, dvs. Fremskrittspartiet, slipper til (det finnes ingen annen reell opposisjon, de andre partiene er avskygninger av én stor blokk, som er Det bestående). Fremskrittspartiet får sogar stor oppmerksomhet, selv om den er fiendtlig.

Når showet er over, kommer de seriøse på banen, kommentatorene og ekspertene, og de skal fortelle hva vi egentlig har sett. Men ingen av dem er i stand til å gi noen annen versjon enn Den offisielle, som er at Fremskrittspartiet er uansvarlig og et ytterfløysparti. Vårt Lands redaktør Helge Simonnes ga igår partiet det glatte lag på en kveld da temaet var forholdet til kristenfolket. Det het at partiet – opportunistisk og kynisk – jakter på velgere ved å «fiske i rørt vann», som han sa. Det er betegnende at Frp får dette stempelet. Når andre partier gjør det samme – alle partier driver stemmefiske – er de ansvarlige.

Saken er at Det bestående får selv prinsippfaste holdninger til å se ut som stemmefiske. Redaktør Simonnes mente nok at standpunktet for Israel var stemmefiske. Men historien viser at Frp har vært prinsippfast i støtten til Israel. Det er nok å nevne Carl I. Hagens tale til Levende Ord i Bergen, som vakte så stort rabalder: Hagen sa der noe som ingen annen politiker har sagt de siste tyve år: Israel er omringet av fiender, og Europas skjebne er uløselig knyttet til Israel. Hvis noe alvorlig skulle skje Israel, vil det få store konsekvenser for Europa.

Men pressen og muslimske diplomater var kun opptatt av hans omtale av Profeten og Jesus og deres ulike holdning til barn. Man konsentrerte seg om at Hagen – som vanlig – provoserte. Pressen rykket ut og irettesatte, refset og oppdro, og inntok den moraliserende rollen de har hatt for vane overfor Frp.

Man må være nærmest blind for å ikke å se denne moraliseringen overfor kun det ene partiet. NRKs Sigrid Sollund var et skoleeksempel på denne holdningen i sin utspørring av Siv Jensen tirsdag. Den stadige hakkingen, irettesettelsen og insisteringen på problemstillinger som avslører egen partiskhet, er åpenbar. Men ingenting skjer. Det er noen som tar til motmæle fra kommentarhold i dette valget og sier: «Nå får det være nok». Men i Det hvite hus på Marienlyst, og i avisene, er holdningen fremdeles den samme. Vi vet, vi bestemmer. Anders Fogh Rasmussen kalte dem smaksdommere. I norske medier ble han fremstilt som en kulturløs barbar. Man været en fiende.

Den norske smakseliten har nektet å ta inn over seg hva som har skjedd i Danmark. Man har konsekvent ikke villet forstå hva som har foregått. Man har behandlet danskene som Frp, kun med moralisering, fordømmelse. Det er aldri kommet noen politisk forklaring.

Det man står igjen med er provinsialisme, historieløshet og mangel på selvkritikk og profesjonalisme. Jo lenger man fortsetter langs den moralistiske veien, jo mer brutalt blir omslaget den dagen det kommer. Eller: Norge blir et flerkulturelt samfunn, men på en helt annen måte enn Jonas Gahr Støre drømmer om, korrupt, lovløst, uoversiktelig, hvor de virkelige tingene foregår bak lukkede dører og under bordet. Man trenger ikke dra så veldig langt for å finne slike forhold, og nordmenn er ikke forskånet fra å bli korrumpert.

Det er tankevekkende, nesten naturstridig, at et moderne samfunn kan befinne seg i en mental boble i en verden hvor informasjon er fritt tilgjengelig til enhver tid.

Det sier noe om en innkapsling i sitt eget. Det hjelper ikke om det er på fine cafeer, på Litteraturhuset, hvor man er iført stilige klær og har de riktige bøker og venner/meninger. Innkapsling er innkapsling, selv om det er i trendy jobb eller omgivelser.

Folk som Sigrid Sollund avslører sin provinsialisme så fort de åpner munnen. Men de merker det ikke selv. De er selvsikre og overbevist om å være på høyden.

Fremskrittspartiet har gjort mye rart og har hatt mange rare talsmenn/kvinner. Men de har faktisk skjerpet seg, og tilbyr noe nytt. Jo mer jeg hører på de politisk korrekte journalistene i riksmediene, jo sterkere blir følelsen av at Norge virkelig trenger et regimeskifte. Disse menneskene trenger avløsning.

Når journalistene gjør et stort nummer av at NRK-lisensen og pressestøtten foreslås fjernet og fremstiller det som kulturfiendtlig, bekrefter de bare at de er en del av problemet, ikke løsningen.

Andreas Wiese i Dagbladet presterte å si at hvis NRK skulle finansieres over budsjettet, risikerte man at stortingsrepresentantene ville kritisere institusjonen politisk. Men kanskje det ville være fortjent? Kanskje det er NRK som er politisk, uten å ville innrømme eller se det. Et av venstresidens glansnumre har vært at all politisk kritikk er mccarthyisme, det er høyresidens forsøk på å kontrollere mediene.

Men etter Muhammed-tegningene har dette endret seg, som Jens-Martin Eriksen var inne på i sin kronikk om danske P.E.N. Denne myten er knust. Nå kommer kneblingen av ytringsfriheten like mye fra venstresiden og innenfra institusjonene. Men dette er problemstillinger den norske hegemoniske venstresiden nekter å gå inn på.

«Vi» tror at vi er så mye bedre enn danskene fordi vi unngår debatten. Det er jo fullstendig tøvete. Den som tror at man tjener på å ikke ta opp problemene, har valgt nederlagslinjen. Dette er pietisme i forkledning: gullstjerne i boka for god oppførsel.

I Danmark ble den nye tid innledet med en verdidebatt. Karikaturstriden er utenkelig uten den. Danskene snublet over noe. De fant, de fant – seg selv. Siden har det fortsatt.

Nå er de på vei inn i en ny verdidebatt, og denne gang er det ikke Venstre og Dansk Folkeparti, men de Konservative som fører an. Det er Naser Khader som har fremmet forslaget om forbud mot niqab og burka i det offentlige rom, altså ikke i offentlige stillinger, men på gaten og over alt.

Det kan synes som en liten sak. Det er tross alt ikke så mange som går slik kledt. Men rent prinsipielt er den viktig. Det er helt riktig som Venstre sier – de er ikke begeistret for forslaget: man går over en grense. Folks påkledning er deres egen sak. Men burka og niqab er ikke vanlige antrekk. Ved sitt forslag markerer de konservative at de tar utfordringen og sier nei: dette vil vi ikke ha. Det politiserer og skaper strid og splid.

Ralf Pittelkow tar for seg problemene i mellommenneskelig samkvem:

Samtidig markerer burka og niqab et sammenbrud i en helt fundamental forudsætning for socialt samliv, nemlig at man kan se hinandens ansigter. Skal en person til samtale hos myndighederne kunne bære burka? Skal en journalist kunne bære burka? Skal en mor, der deltager i debatten på skolens forældremøde kunne bære burka? Listen kan forlænges i det uendelige.

Det kan se ut som en bestemt type muslimer får behov for en bekreftelse på en annerledes identitet i møte med Vesten, og burka/niqab er den mest tydelige måten å gjøre det på for en kvinne. De konservative sier så: dette kan vi ikke ha. Vi kan ikke la det offentlige rom bli et slagfelt. Man våger å ta tyren ved hornene og skjære gjennom, mens journalistene i Norge hele tiden skyver Flyktningekonvensjonen og internasjonale forpliktelser opp i ansiktet på Siv Jensen med ordene: «Du har vel ikke tenkt å bryte disse?».

Det ene landet handler, det andre skryter av at det lar problemene tårne seg opp. Det er jo flinkest i klassen!

Meningsmålingene viser at Naser Khader har flertallet av befolkningen med seg: 56 mot 30 prosent, viste en meningsmåling.

Det nye «skub» i verdidebatten skyldes også alt oppstyret rundt irakerne som forskanset seg i Brorsons kirke. Det var en stor demonstrasjon som markerte solidaritet med de pågrepne irakerne. Men flertallet av befolkningen støttet politiaksjonen. Det får ikke norske medier med seg. Eller: de vil ikke. De får det til å høres ut som den danske regjering nærmest er illegitim og forbrytersk. Eller de må fremstille danskene som onde.

Da slipper man å forklare hvorfor Socialdemokratiet både støtter stormingen av Brorsons kirke og et burkaforbud.

Det er bare SF, Radikale Venstre og Enhedslisten som står for det syn som er dominerende i Norge, og selv SF «svikter» og er ikke til å stole på under Villy Søvndals ledelse

Det er litt av en bedrift systematisk å unnlate å fortelle folk om hva som skjer i et av landene vi historisk, økonomisk og mellommenneskelig har hatt tettest kontakt med.

Danskene fikk i 2001 foten i stigbøylen og greide å svinge seg opp og ta tømmene. I Norge henger vi dinglende etter og aner ikke hvor det bærer hen.

Konservativ burka-bombe