Kommentar

Det er noen morsomme paradokser i møtet mellom dansk konservatisme a la Søren Krarup og norsk radikalisme. Krarups kulegraving av det politisk korrekte formynderiet passer inn i det antiautoritære opprøret som sier at folket alltid har rett.

Det er en grunn til at svensker og nordmenn må dyppe danskene i tjære og rulle dem i fjær: de farlige ideene må ikke få trenge inn over grensene. De kunne forvirre.

Venstresiden i Norge er allerede forvirret. Redaktør i Klassekampen skrev en leder om kulturradikalismen som viser at de mentale strukturene har brutt sammen innenfra.

Det kan snarere være mer opplysende å se Frp og dets tilhengere som de fremste forsvarerne av kulturradikalismen. Det norske dansebandet Fernando har for eksempel en sang som heter «Sommer i Norge», der refrenget lyder: «Søte jenter i miniskjørt forfører hver en mann, verdens beste sted, vi elsker Norges land!». Uten å slå Fernando i hartkorn med Frp på noen måte, gir denne teksten likevel et uttrykk for hva slags verdier mange oppfatter som genuint norske: Nakenhet i offentligheten, fri sex (definitivt før og utenfor ekteskapet), høye skilsmissetall og distansert religiøsitet.

Siv Jensen og Frp regnes blant folk flest som de fremste forsvarerne av disse utvilsomt kulturradikale verdiene, blant annet mot kulturell påvirkning fra innvandring og islam. Høyrepopulismen og Frp uttrykker altså sentimenter og holdninger som ligger svært langt fra kulturkonservatisme eller «mørkemannskristendom», kulturradikalismens tradisjonelle motpoler. Frp representerer i stedet et sett av holdninger og verdier som har slått gjennom i breie lag av folket etter et trekvart århundre med kulturradikal mobilisering. Derfor kan det være mer fornuftig å se Frp som det fremste kulturradikale partiet i Norge. Da blir det kanskje også mer gjenkjennelig for flere norske samfunnsforskerne.

Jeg vet ikke om Braanen var helt seg selv denne dagen, for denne lederen rommer tanker som sprenger i fillebiter det universet som Klassekampen vanligvis bekjenner seg til. Sentensen: «Frp som det fremste kulturradikale partiet i Norge» snur opp ned på alle vante forestillinger.

Det er riktig observert: Hovedmassen av Frps velgere er mennesker som omfavner nakenhet, frisinn, individualisme – noen ganger på bekostning av fellesskapet – og et distansert forhold til religion. Hvilke konsekvenser får dette synet på Frp og dets velgere? Det må da få noen konsekvenser! Kan dette være de stygge høyrepopulistene som de politisk korrekte postulerer? Åpenbart ikke. Braanens leder er et svar på uttalelsen fra nyslått redaktør for Nytt Norsk Tidsskrift, Cathrine Holst, som sier at «høyrepopulisme er det verste hun vet».

De logiske konklusjonene gir seg selv: Kanskje det er forvalterne av den kulturradikale arven som er blitt de reaksjonære og konservative, som flyter på en gammel tradisjon preget av elitisme og eksklusivitet; som vil synes, som er avhengig av status, ikke penger, og derfor oppkaster seg til smaksdommere. Dette uttrykket som Anders Fogh Rasmussens regjering introduserte er en meget presis beskrivelse av en klasse som har hevet seg over befolkningen, og gjort seg til forvaltere av Den gode smak: cafekulturen, interiør, litteratur, klær, musikk og de rette meninger: palestinaskjerf går utmerket sammen med bopel Frogner og merkevarer. Dette er umiskjennelig middelklassekultur.

Formynderklassen har rekruttert og oppdratt noen få utvalgte innnvandrere til å bli som dem, og tror dermed at integreringen er vellykket. De kjøres frem på TV, i bøker og avisene. De har ubegrenset taletid og spalteplass og de er ikke underlagt de vanlige kvalitetskrav. De samme prinsipper legges til grunn når innvandrere slipper de vanlige kravene for å bli tatt opp på Politihøgskolen. Noen ønsker å innføre kvotering etter samme kriterier. Man legger motsetninger og konflikt implisitt inn i relasjonene mellom grupper. Myndighetene kaller dette rettferdighet og undergraver både språk og rettferdighetsfølelse.

Den politiske korrekthet forsøker som alle ideologier å konstituere sin egen virkelighet. Men det kan den ikke uten å gjøre vold på andre mennesker.

Det er dette Søren Krarup kaller en konflikt mellom ideologi og eksistens. Slik var det også under kommunismen: folk oppdaget at systemet prioriterte ideologi, ikke mennesker. Derfor vendte de seg gradvis mot systemet. De oppdaget at systemets valuta var deres egen eksistens.

Slik er også multikulturalismen og det nye proklamerte brorskap: det er en fiksjon. Det bygger på postulater. Jo større motstand, jo kraftigere lut må settes inn.

Situasjonen i de tre nordiske land er diamentralt motsatt: i Danmark er det folket som oppdrar den politiske og kulturelle klassen. Derfor fortjener valget i 2001 navnet systemskifte. Meningsmålinger viser at danskene har en inngrodd skepsis til opposisjonen: de tror ikke at Socialdemokratene og SF vil opprettholde innvandringspolitikken. Derfor fortsetter opposisjonen vandringen i skyggenes dal.

I Sverige og Norge er det omvendt: der er det eliten som oppdrar folket. De gjør det ved å refse dem for å være fremmedfiendtlige, rasister og for lite rause. De gir folk skyldfølelse for velstanden og spiller på den: vi har en plikt til å dele med 40 millioner flyktninger og ellers alle som måtte banke på vår dør.

Dette er den virkelige populisme, i den odiøse betydning av ordet: en kynisk manipulasjon av følelser.

Søren Krarup viser til Kierkegaard. Kunne Carl I Hagen, eller noen annen i Frp, ha vist til Ibsen eller Wergeland? Er det de dypere kulturelle røttene i Danmark som gjør utslaget? Er vi fortsatt småfolk uten selvtillit? Er den norske nasjonalismen historie?

Den lever ute blant folket, men den intellektuelle, politiske og kulturelle eliten oppfører seg som en kolonisert elite: dansende etter andres pipe, avskåret fra sitt eget folk.

Dette vil trolig ikke fortsette. Før eller senere vil det være yngre mennesker som griper tilbake til de åndelige skatter og gjenreiser en nasjonalisme, med den største selvfølgelighet. Situasjonen vil kreve det, når man bare blir presset nok vil man finne frem til det som holder. Slik har menneskene tedd seg til alle tider.

På grunn av det helt spesielle kulturelle slektskapet mellom Danmark og Norge, er det danske eksperiment og dets intellektuelle begrunnelse lett tilgjengelig.

En venstreside uten svar, hva enten det er Rødt, SV eller en sosialdemokrat som Jan Egeland, er sårbare: den eksistensposisjonen Krarup referer til tangerer det antiautoritære som venstresiden alltid har svermet for.

Jeg tror feks, ikke Fremskrittspartiet har forstått dette potensialet. Venstresiden og det politisk korrekte har ingen svar, bare formynderiet. Det gir dårlige odds.

Ideologi og eksistens antyder eksistenskamp: det handler om det grunnleggende, hva vi står for, hvem vi er, hva vi vil overlate våre barn.