Partiet, partiet, partiet har alltid rett!

Og, kamerater, det blir derfor slik:

Den som kjemper for det rette,

den har alltid rett.

Mot løgner og utbytteri.

Den som krenker livet,

er dum og ond.

Den som forsvarer menneskeheten,

har alltid rett.

Så, fra Lenins ånd,

vokser, av Stalin sammensveiset,

partiet, partiet, partiet!

Partisang for det Østtyske kommunistpartiet, 1950

 

Görings Luftministerium etter DDR

DDR byttet ut veggmaleriene på Görings ‘Luftministerium’.

Sovjetunionen vant krigen over nazistene, samtidig vant de også kampen om symbolene. Symbolene for godt og ondt ble delt ut, tilsynelatende for alltid. Siden nazismen var det absolutt onde, kunne jo ikke dens beseirer også være det. Derfor fikk aldri gulaget den samme plassen som de nazistiske leirene som noe absolutt ondt i den europeiske bevisstheten. Nazisme, rasisme, imperialisme, kolonialisme, kapitalisme. Disse ordene ble koblet sammen til å ha den samme symbolske betydning. Derfor ble det protestert så voldsomt mot Vietnam-krigen, mens det var helt tyst om Sovjetunionens invasjon av Afghanistan. Den passet ikke inn i skjemaet. Det samme gjelder for de islamistiske herjinger i dag. Det er ondskap som bryter med de mentale symbolske strukturer som venstresiden så lenge har hatt monopol på, der USA, Vesten og kapitalismen alltid er de onde.

Kommunismens overgrep og grusomhet var etter hvert synlig for alle som ville se. Allikevel møtte kompromissløse sannhetsvitner som Aleksander Solzjenitsyn og Bernard Karawatzki uforstand og forargelse i Vestens kulturradikale offentlighet, som var blitt smidd av 68-opprøret. Den polskjødiske Karawatzki som ga ut flere bøker i Danmark om kommunismens inhumane karakter på 70 og 80-tallet, følte seg til slutt så utstøtt i Danmarks offentlige liv at han så seg nødt til å trekke seg tilbake fra offentligheten, og konkluderte med at åndsmørke var enda verre i det kulturradikale Danmark på 80-tallet enn bak jernteppet. Bak jernteppet hadde alle andre enn noen partimedlemmer erkjent kommunismens demoni.

Da muren falt var det mange innenfor politikk og åndsliv her til lands som hadde holdt med forbryterne. Nå fikk man det travelt med å tilsløre det pinlige faktum at mange i den kulturradikale offentligheten hadde hatt sympati med de regimer hvis virkelige karakter nå lå åpent i dagen. Utover på 90-tallet våknet nazismen på magisk vis opp igjen fra de døde. Holocausts forferdelser begynte på ny å rulle over tv-skjermen. Noen ytterst få og marginaliserte nynazister ble utropt til tidens store trussel. De langt flere og langt voldeligere antirasistene, for ikke å snakke om de voldelige innvandrergjengene som begynte å poppe opp i Oslo på 90-tallet gikk selvsagt under radaren. Rasisme og nasjonalisme var den store fare. Fenomener som var døde og begravet fikk en merkelig gjenoppliving. Slik kunne sosialister og kulturradikale gjenvinne sin posisjon som de rettferdige. I mellomtiden hadde de forvandlet seg til antirasister, krigsmotstandere, menneskerettighetsforkjempere eller miljøaktivister. Noen snek seg stille inn i næringslivet og ble frelste liberalister.

ANNONSE

Det var ikke lenger snakk om revolusjon eller proletariatets diktatur, men menneskesynet var det samme i den ideologi som ble skapt av asken til kommunismen. Det abstrakte rettighetsmenneske og det formbare menneske. Ideen om rettighetsmenneske er ideen om det teoretiske menneske som er hevet over tid og sted, og ikke begrenset av sine historiske og gitte forutsetninger, og leder frem mot en abstrakt idealisme som ikke tar hensyn til de konkrete, historiske og nasjonale forhold. Denne ideologi, som har sine røtter i den amerikanske uavhengighetserklæringen, og som var fremtredende i kommunismen, ble i løpet av 90-tallet statsbærende ideologi i Vesten. Denne ideologi er meget skadelig da den ikke tar hensyn til et folks forrang i eget land. Den dyrker en abstrakt likhet som avviser språklige, religiøse og nasjonale privilegier for et folk i et land, og som i siste instans avviser folkets rett til å forsvare sine egne grenser.

Slik kunne de rettferdige nok en gang komme ovenpå. I den abstrakte idealismens navn var man rasist hvis man var mot å gjøre Norge til et innvandringsland. Noe som hadde vært en selvsagthet for bare noen få år siden. I 1983 sa likhetsideologen Einar Førde at velferdsstater må kontrollere innvandringen for å opprettholde sin eksistens. Og små samfunn har lavere toleranseterskel for innvandring enn større samfunn.

Det er i for seg ikke det at den politiske og mediale klasse mener det de mener som er det mest skremmende. Det er den totale mangel på tvil som skremmer, og som gir assosiasjoner til den komiske rettferdigheten i den østtyske partisangen, og den autoritære ideologien bak.

Men virkeligheten er alltid konkret. Dagens elite er i ferd med å bli innhentet av virkeligheten. Den abstrakte idealisme er i ferd med å spille fullstendig fallitt, og derfor øker også propagandaen og hatet mot annerledestenkende i intensitet. Aksel Sandemose skrev en gang at sentimentalitet er søsteren til brutalitet. Sjelden har vi vel fått det bedre demonstrert enn i de siste uker, der man på den ene siden utøser en nærmest ubegrenset sympati med mennesker man ikke kjenner, samtidig som brutaliteten av omtalen av meningsmotstandere stadig når nye høyder.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629