Kommentar

Nylig skrev Hans Rustad kommentaren «Stalinisme og folkefiender» her. Et av hans anliggender var å påpeke den betydelige likheten mellom de to store totalitære ideologiene som langt på vei styrte historiens gang på 1900-tallet, altså mellom kommunismen og nazismen, en likhet som bare i begrenset grad er allment erkjent og akseptert i vårt samfunn. Jeg ønsker å eksemplifisere det enhetlige synet de to hadde på et smalt, men avslørende område, nemlig betydningen av ideologisk indoktrinering av barn (eller barneoppdragelse med et mindre stygt ord), hvordan dette påvirker de helt unges forhold til sine familier, samt synet på tysting i samfunnet mer generelt. Helt til sist håper jeg å kunne trekke linjene til lignende holdninger i Norge i dag.

Hvem var Pavel og Herbert? Jo, de var helt parallelle skikkelser i den kommunistiske respektive nazistiske ikonografi på 1930-tallet, omkomne gutter fra Russland og Tyskland som umiddelbart etter sin død ble gjort til idealer og symboler. Her er kort historiene:

Pavel (eller oftere Pavlik som er kjælenavnet) Morozov var 13 år da tvangskollektiviseringen av jordbruket pågikk som verst i 1932. I følge den offisielle legenden slik den senere ble fortalt i Sovjetunionen (det skal sies at denne varianten av historien er omstridt og, etter all sannsynlighet, massivt fortegnet for propagandaformål) anga han til myndighetene sin egen far som var en «kulak», en ledende og selvstendig bonde som motsatte seg de sosiale og økonomiske forandringene som fant sted. Faren ble arrestert, dømt og henrettet. Mens Pavlik var en glødende pioner (medlem i den kommunistiske organisasjonen for store barn, altså for dem som ikke ennå var gamle nok til å kunne bli medlem i Komsomol, Kommunistisk ungdom) og bidro som best han kunne med tvangskollektiviseringen, først fremst ved å tyste på motstanderne av den, ble andre kulaker og familiemedlemmer besatt av reaksjonær hevnlyst. De drepte unge Pavlik og skapte derved sovjetsystemets største martyr. Gutten ble selve den offisielle superhelten for barn, den døde rettferdige og rene, eksemplet man skulle strekke seg mot. Skulpturer ble laget av ham og parker og skoler omdøpt til hans ære.

Herbert Norkus var 15 år i 1932 da han ble stukket ned og drept under et av mange sammenstøt mellom nasjonalsosialister og kommunister i de fattige områdene av Berlin på den tiden. Han ble straks gjort til et symbol, en martyr for Hitlerjugend og hans navn ble knyttet til gater, plasser og barnehjem ganske som tilfellet var for Pavlik lenger øst; endog et skoleskip ble døpt ”Herbert Norkus” for å ære ham. Men den systematiske, propagandistiske idealiseringen gikk enda lenger: Man skrev en roman, nesten umiddelbart filmatisert, bygget over hans liv («Hitlerjunge Quex»; Quex fordi han var rask i gjennomføringen av sine oppdrag som kvikksølv, quecksilber) der den unge helten (omdøpt til Heini Völker for tydelighetens skyld; völkisch eller folkelig var en vanlig karakteristikk av nazismens vesen) må sette seg opp mot sin kommunistiske og alt annet enn sympatiske far for å få være med i Hitlerjugend. Faren vil styre sønnen i rød retning, men Heini trosser ham og velger seg de brune. I samværet med andre unge nasjonalsosialister finner han svaret på alle sine spørsmål og behov, her er fellesskap bygget på renhet og uselvisk offervilje, og unge Heini legger da også til sist ned sitt liv som offer for det nye Tyskland.

Begge fortellingene ble, som det alt turde fremgå, massivt doktorert av de respektive propagandamaskineriene for at de to unge døde skulle kunne spille helterollene de var tildelt. Historiene sier noe vesentlig om regimenes idealsyn på forholdet mellom enkeltmennesker og den politiserte staten. Ikke minst er de informative hva gjelder rollen til barn og ungdom og hvordan disse påvirkes til å skape den nye tid, det nye idealsamfunnet.

For det er hensynet til ideologien, troskapen til det nye politiske systemet som hører ungdommen til og som ikke er besudlet av gammeldagse, borgerlige moralvurderinger, som så åpenbart er det viktigste i de to fortellingene, langt viktigere enn samholdet innen egen familie. Aller tydeligst er dette i historien om angiveren, og derved indirekte fadermorderen, Pavlik, men det er ingen tvil om at det samme gjelder også for Herbert eller Heini; auch ”seine Ehre heisst Treue”. Man er altså eksplisitt på at i valget mellom familie og ideologi/stat, da har sistnevnte forkjørsrett.

Dette kan man mene så mangt om, det er ikke udelt hverken rett eller feil, slik jeg ser det. Men et angrep på slektens og familiens historiske fortrinnsposisjon som primært solidaritetsobjekt representerer synet utvilsomt, og sånn sett kan man kalle det et eksempel på at ideologi erstatter biologi (arvefellesskap) som viktigste determinator for hva som skal styre personers liv og handlinger.

I Norge i dag er man gått langt i samme retning. Betydningen av biologi nedtones, ikke minst eksemplifisert ved offentlige myndigheters holdning i barnefordelingssaker der ”det biologiske prinsipp” er på vikende front. Hvilke forviklinger som da kan oppstå, ser man når den nye norske oppfatningen om hvem som vet best og som vil barnet best, kolliderer med det tradisjonelle synet at foreldrene (nesten) alltid er best skikket: Saken fra Stavanger med den indiske familien som barnevernet grep inn i og fjernet barna fra, ble etter hvert en glohet potet som man vred seg dobbelt for å kvitte seg med på en minst mulig ansiktstapende måte.

Likeledes gjenspeiler norsk reproduksjonslovgivning og –praksis hvordan biologisk samførighet mer og mer taper for voksnes sosiale ønsker (surrogati, å få barn som ressurssterke voksnes rettighet uansett om de selv lager dem eller ikke). Også i normalsituasjonen ser man jo godt hvordan det offentlige erstatter foreldrene i oppdragerrollen i samfunn som, i likhet med det norske, bygger på et sosialistisk grunnsyn: Mest mulig barnehage, mest mulig tid på skolen ser ut til å være mottoet for statlig barnepolitikk.

Holdningen til det å si fra, til tysting og angiveri (jeg bruker med hensikt tre forskjellige, om enn innholdsmessig beslektede, ord som etisk befinner seg på ulike nivåer, men hvis følger i praksis kan være vanskelige å skille mellom) var identisk i den sovjetiske kommunismen og den tyske nazismen: Man hadde plikt til å hjelpe staten aktivt ved å luke ut all motstand, alle politisk upålitelige. Ikke bare mistet Pavlik eget liv, men det skjedde fordi han fortalte lederne om farens sabotasje (det var alltid sabotasje man kalte manglende samarbeidsvilje i de tider i Russland); dette gjorde ham særlig hellig og verdig sam- og ettertidens beundring.

I Norge de siste tiårene har man hatt en viss glidning i samme retning, men selvsagt uten å nå et tilsvarende ekstremt nivå. Jeg har selv hatt gleden av å følge skolegangen til egne barn i mange år og har gjennomsittet mer enn et lite antall foreldremøter. Til stadighet hørte vi da lærere understreke at elever må ”si fra” om enn det ene, enn det andre. Selvsagt har de rett, de offentlige pedagogene, men de har ikke bare og udelt rett. De formaner aldri, det jeg har hørt, elever til ikke å sladre eller tyste, de legger aldri vekt på at også angiveri er et onde verdt å være oppmerksom på og bekjempe. For nettopp dette er jo et av livets mange vanskelige valg, en situasjon uten unipolar løsning: Noen ganger er det moralsk rett å si fra, for eksempel om en urett som foregår, men andre ganger er sladring og tysting bare stygt og ekkelt. Også barn lever med slike dilemmakors på ryggen, med valgsituasjoner som de får klare opp i etter beste evne, alene eller (helst) sammen med vettuge voksne.

Litt henger det sistnevnte poenget sammen med det jeg opplever som en overtro på myndighetspersoners iboende og fundamentale godhet i Norge, en naiv overbevisning som vi står relativt alene om (sammen med svensker og noen få andre likesinnede) i verden. Folk som grekere og italienere og russere vet bedre: De stoler av instinkt IKKE på myndighetene, de vet at skurkene alltid har visst å berike seg på vanlige, anstendige menneskers arbeid, og blir følgelig heller ikke overrasket når staten oppfører seg svinsk overfor dem selv eller andre. Nordmenn, derimot, insisterer på at det bare er atypiske enkelttilfeller når politikere ikke snakker sant eller beriker seg selv, sine venner eller politiske støttespillere med offentlige midler, eller når enda et løfte viste seg å ikke være hold i. Det er som om overbevisningen om de overordnedes fundamentale godhet for enhver pris er noe som må beholdes som bærebjelke i denne varianten av det norske hus, noe vi for vår sjelefreds skyld ikke kan leve uten. Men også på dette området vil vi bli normalisert, også her vil globaliseringen gjøre seg gjeldende til slutt, og så gjenstår det å se hva nordmenn da trekker for konklusjoner.

Nesten fullstendig har man i ettertiden kjøpt sosialistenes historiefortelling om kommunistene og nazistene som to motpoler som braket sammen i den kataklysmiske andre verdenskrigen, og der de første vant. Langt på vei har godtfolk også svelget fremstillingen av nazizmen som en videreutvikling av kapitalismen og imperialismen, kort sagt som inkarnasjonen av all høyresidens djevelskap.

Det er ingen tvil om at man kan finne betraktningsakser der slike klassifiseringer av de politiske systemene fremtrer som naturlig. Men det er også lett, og etter mitt syn minst like rimelig, å betrakte kommunismen og nazismen som to alen av samme stykke, som to sider av samme sak, ikke minst hva gjelder deres instrumentalistiske holdning til mennesker som byggeklosser i hvert sitt utopiske byggverk. Statens dominerende rolle forente de to i så måte, med grandiose planer for hvordan man i klasseløs solidaritet skulle bygge den nye totale, offentlige lykken (ikke for intet kalte den evig storhetssøkende Hermann Göring seg, blant meget annet, også for ”lederen av 5-årsplanen”). Kunsten som skulle pryde den nazistiske respektive kommunistiske fremtidsstaten var også til forveksling lik.

For det var jo sosialistiske tankesystemer de var, begge to, varianter av samme utopiske drøm, den ene nasjonalsosialistisk, den andre internasjonalsosialistisk; deres egne navnevalg forteller om dette, og det er ingen grunn til ikke å ta dem på ordet. Sånn sett var andre verdenskrig for en sosialistisk fraksjonsstrid å regne, om enn av det mer enn vanlig blodige slaget og med sidetemaer av annen og videre betydning. Nasjonalsosialismen tapte mens internasjonalsosialismen eller kommunismen (av motstanderne den gang ofte benevnt bolsjevismen, skjønt man kunne godt kalle den intzismen for derved å understreke likheten med nazismen, hadde bare ikke ordet vært så fonetisk utilfredsstillende) vant.

Ennå i dag, 20 år etter den i krigen seierrike sovjetiske sosialismens egen politiske død i Europa gjennom implosjon, strever vi med den intellektuelle arven etter den. Den moderne varianten av sosialisme har smeltet sammen med teknokrati og global kapitalisme til et ytterst potent brygg som makthaverne i mange land nå forsøker å overbevise egne innbyggere om verdien og nytten av.

Men globalisme er ikke godhet eller solidaritet satt i system, den bløffen går vi ikke på, som heller ikke systemet med nasjonalstater er sneversyn satt i system. Førstnevnte er ingen garanti for rikdom og fred, og sistnevnte må ikke lede til usunn konkurranse og krig. Ikke alle offentlige tolkninger står til troende, selv ikke i Norge.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også