Kommentar

Kan man stille AKP (m-l)-ere og SV-ere til ansvar for kommunismens forbrytelser på samme måte som man har gjort med nazistene og dens medløpere?

Bård Larsen stiller det spørsmålet i sin bok Idealistene. Den norske venstresidens reise i det autoritære , som ble presentert på en Civita-frokost i Oslo igår.

Det er en fascinerende tanke. Så fort man har stilt spørsmålet, slår det en som logisk og selvklart:

Tanken som melder seg er denne: Hvor mange i den intellektuelle eliten i Vesten som forsvarte genocidale kommunistregimer kjente til, eller i det minste hadde en anelse om, omfanget av overgrep i statene de forsvarte? Ta AKP som eksempel. Det er vanskelig å forestille seg at alle var uvitende. Blant dem må det også ha vært typer som visste, men innså at offentligheten i liberale stater ikke ville ha den rette kontekstuelle og ideologiske forståelse for at revolusjonen krevde sine ofre.

Her går Larsen et skritt videre ved å ta opp holdningen til denne viten. Han er selv inne på det når han skriver at all politikk har sine omkostninger, utilsiktede skadevirkninger. Sosialistene har hatt en utstrakt toleranse for «ofre» fordi de arbeidet for Den gode sak.

Men grunnformen de ikke slipper unna, like lite som nazistene, er: Hvor mye visste medlemmer i SUF, AKP, SF, SV og SU, og AUF og Ap for den del? Eller rettere: Hvor mye ville de vite? Kunnskapen forelå allerede i 1946 med Victor Kravtsjenkos sterke «Jeg valgte friheten», som det ble rettssak av. Det store skillet var publiseringen av Alexander Solsjenitsyns Gulag-arkipelet. Det var så sent som 1973. Men etter den tid var det ikke mulig å late som. Gulag-arkipelet var gammeltestamentlig i sin vrede og velde, den knuste all tro, all løgn, all forstillelse. Dagbladet slo den opp over flere helsider. Den var et sjokk. Verket omtales på wikipedia som et av de mest betydningsfulle i det 20. århundre. Det solgte 30 millioner eksemplarer.

Men hvor dypt sank det inn?

Bård Larsen skriver noe annet glupt: Venstreradikale i Vesten kunne hevde sine argumenter uberørt av historiens forbrytelser, for de visste at de aldri kom til å måtte leve med konsekvensene av sin egen ideologi. Det lå selvsagt en stor fristelse i dette: Man brukte friheten i Vest til å håne friheten. Samtidig som man påberopte seg seg en større moralsk adel enn det tarvelige borgerlige samfunnet. Her lå kilden til moralsk korrupsjon, for man kunne kun briljere ved å ignorere haugene med lik og leirene som var opprettet i sosialismens navn.

Allerede her kan vi konstatere at sosialistene har hatt en egen måte å sy inn kunnskapen om egne forbrytelser på, som gjorde at de slapp selvoppgjøret. Nazismen og nazistene ble knust under vekten av sine forbrytelser. Men ikke sosialismen. Den slapp unna og har kunnet mutere til nye former.

Dette er ikke helt riktig. Andre land har tatt et oppgjør. Ikke fordi sosialistene har vært spesielt botferdige, men fordi samfunnsklimaet har endret seg. Krefter utenfra har tatt oppgjøret for dem. Det mest nærliggende eksempel er Danmark. Der begynte man tidlig å studere kommunismens forbrytelser, og medløperiet. Historikeren Bent Jensen gjorde en stor og viktig jobb. Internasjonalt fikk man Kommunismens sorte bok. Det er en blyung krønike over kommunismens forbrytelser.

Sammenlignet med nazismen drepte kommunismen fem ganger så mange, skriver Bård Larsen. Likevel har kommunismen en helt annen status enn nazismen. Han siterer Anne Applebaum som skriver om vestlige turister i Praha, som pynter seg med luer og belter med hammer og sigd. Disse symbolene oppfattes ikke på samme måte som swastikaen. Hvorfor ikke? Til tross for at Vesten var i kald krig med kommunismen fra 1948 til 1989.

I dag fortoner denne krigen seg som en form for maktpolitikk mellom to supermakter, som hadde hver sine svin på skogen. At det var en kamp på liv og død mellom to systemer, er ikke lenger en innlysende erkjennelse.

Forskjellen på Danmark og og Norge er at Gerd Liv Valla kunne bli LO-leder og i lørdagsportretter si at «det var noe bra» med perioden som kommunistisk aktivist i KUL på Blindern.

Dette er det norske samfunnets holdning til de radikale barna: De mente det godt, det var noe godt i det. Samhold, solidaritet? En slik illusjon var bare mulig hvis man valgte å lukke øynene for ideologiens konsekvenser og den aktive støtten til regimene. Man forsvarte dem, man skjønnmalte dem og dro på vennskapsturer til de mest blodtørstige regimer. Det fikk ingen konsekvenser. De militante kunne gli uanstrengt inn i samfunnet og gjøre karriere. Alt fortapte seg i den norske kosen.

Nå har vi det hyggelig dere, er den norske formen for sannhetskommisjoner.

Til og med Per-Egil Hegge er blitt smittet av dette forsoningens skjær: Han vet godt hvem han har som sjefredkatør når han siterer Prøysen og «Du skal få en dag imorrå«. Alt kan tilgis. For dem som angrer.

Men har de angret? Mye tyder på at de ikke har det. Ikke i betydningen gå til bunns i saken. En unnskyldning kan alle fremføre. Det gjorde kong Harald ved bautaen over partisanene i Finnmark. De hadde fått dårlig behandling, en del av dem, som kommunister. Men det er helt uforpliktende talemåter. Faktum er at man nå ser ut til å innlemme kommunistene og restaurere dem som helter, samtidig som man tilslører at de sto i ledtog med Hitler og forsvarte Vennskapspakten frem til 22. juni 1941. Annen verdenskrig var imperialistenes krig.

Er dette fortsatt en ubrutt tradisjon i Norge? Består den radikale løgnen? Det kan se slik ut. Anders Heger angrep Bård Larsen voldsomt under Civita-frokosten. Han var ikke bare djevelens advokat. Heger var tydelig provosert over boken og beskyldte Larsen for «besmitting», guilt by association. Fordi en SF-er dro til Tirana eller Øst-Berlin, betød ikke det at vedkommende var ansvarlig for alt dette regimet foretok seg. Heger beskyldte Larsen for en kvalmende moralisering.

Men Larsen er ikke moraliserende. Larsen er moralsk. Han lurer på om det ikke er på tide å anlegge samme standard og samme konsekvens på sosialistene som alle andre. Det tåler ikke Heger. Da blir han frenetisk og forsøker å henge Larsen på en moraliserende krok. Alle som var til stede kunne iaktta dette uredelige spillet.

Heger hengte seg opp i at Larsen kritiserer Aslak Sira Myhre, som har gjort så mye godt som leder av Litteraturhuset. Han har arbeidet for opplysning og litteratur, og såvidt Heger visste aldri gått inn for sensur. Kan han holdes ansvarlig for at kineserne forbyr en forfatter som Balzac?

Dette fikk Kåre Dahl Martinsen til å reagere. Han hadde foreslått at Kommunismens sorte bok skulle tas opp på Litteraturhuset, men Sira Myhre mente kildegrunnlaget ikke var godt nok.

Heger repliserte at det var han ikke klar over. Dette kalles ikke forglemmelse eller uvitenhet, det kalles blokkering.

Det er bare et par år siden Civita tok opp at kommunismens forbrytelser får svært overfladisk behandling i lærebøkene sammenlignet med nazismen. Ungdommen assosierer ikke noe spesielt negativt med ordet kommunisme.

Sira Myhre møtte Civita-leder Kristin Clemet til debatt i Dagsnytt Atten, og her presterte Sira Myhre å forsvare Sovjetunionen, i klassisk stalinistisk stil. Forbrytelsene var feil, ikke tilsiktet. Det er selve det kommunistiske frikortet som gjør at man aldri har behøvd å ta noe selvoppgjør. Feil kan skyldes så mange ting: omstendighetene, ytre trykk osv.

Slik har en hel generasjon venstreradikale frikjent seg selv og latt ideologien gå i arv. Det gjør det mulig for Sira Myhre å forkynne over to sider i Dagsavisen: Jeg er kommunist og stolt av det. Men hvit ville han ikke være.

Dag Solstad har funnet tilbake til barnetroen på sine gamle dager: Også han vil være kommunist.

Man blir ikke utstøtt av det gode selskap for slikt, tvert om. Solstad samler full brakke på Litteraturhuset når han slakter den hellige kua ytringsfrihet.

Resultatet av denne mangel på virkelighet – for det er det handler om – man blir virkelig ved å ta historien inn over seg – blir en form for uvirkelighet. Man sitter der som i en slags limbo.

Larsens bok handler om at det sosialistiske templet står på en likhaug.

Da Robert Conquests bok Den store terror kom, latterliggjorde SUF-erne ham som pophistoriker. Per-Egil Hegge arbeidet den gang i en avis som var som et bolverk mot denne nedrivning av akademisk standard og det som var et angrep på historisk sannhet. I dag trykker avisen Tariq Ramadan og euro-islam til sitt bryst.

Men gjør det noe? Gjør det noe når vi «har det så koselig»? Beskyttes vi ikke av den norske modellen?

Kunnskapsminister Tora Aasland var i NRKs morgensending for å kommentere at Holocaust-senteret har fått i oppdrag å måle antisemittismen i det norske samfunn. Hvilke tegn har man på at den finnes, spurte Anne Grosvold. – Skuddene mot synagogen i Bergstien, svarte Aasland. Virkelig? Hva med Gaza-opptøyene eller reportasjen om Holocaust-fornekting i klasserommet, som ligger mye nærmere i tid.

Hva kan vi gjøre med antisemittismen, ville Grosvold vite. – Kunnskap, kunnskap, kunnskap, svarte Aasland.

Det høres så riktig ut. Men litt lenger ut i sendingen får vi høre at nå er mobbingen på samme nivå som før. Kjell Magne Bondevik mente det kom av at man hadde slappet av med kampanjen.

Skal de moralske standarder opprettholdes, må det altså uavlatelig kampanjer til: mot antisemittisme, islamofobi, rasisme, mobbing. Norge vil bli et samfunn med stadige kampanjer. Begynner ikke det å minne faretruende om DDR og de sosialistiske statene?

Spørsmålet er: Hjelper kunnskap? Er man redd for at svaret kan være nei? Kanskje best å ikke stille spørsmålet.

Men spørsmålet må stilles, i drønnet av politisk korrekte kampanjer. Kunnskap kan nemlig ikke løsrives fra sannhet. Det hjelper ikke med kunnskap hvis den ikke er forankret i sannhet.

Det er det Bård Larsens bok handler om og er et forsøk på: å etablere sannheten om kommunismen og sosialismen. Men pasienten vil ikke bli frisk, og har så stor makt at han kan stanse behandlingen.

Det alvorlige for det norske samfunn er at den løgnen venstresiden har forsvart, nå er i ferd med å gå over i en større løgn, alle løgnene om det flerkulturelle samfunn hvorav antisemittismen er en. Derfor kan Tora Aasland sette i gang så mange undersøkelser og kampanjer hun vil. Rapporten «Det kan skje igjen» viser at selv de mest velmente politisk korrekte rapporter om antisemittisme kan bli instrumenter for løgn og tildekking.

De venstreradikale har greid å beskytte Løgnen og har greid å bringe den videre uskadd til nye generasjoner og inn i en ny tid. Dermed legger de enda en alen til sitt skaderegister: fremtiden.