Kommentar

Det mest interessante ved Civita-frokosten om Øystein Sørensen bok om totalitære ideologier, var hans egen opplysning om at han forsøker så godt han kan å vise at vår kjære Rudolf Nilsen ikke hadde noen sperrer mot det totalitære, men at ingen anmelder så langt har bemerket det.

Sørensen tar for seg Trond Hegna og Nordahl Grieg. De roste Stalin og forsvarte Moskva-prosessene. Trond Hegna er det ikke mange som husker, men Nordahl Grieg står fortsatt på sokkel ved Den Nationale Scene i Bergen. Han er blitt et nasjonalt ikon.

Bård Larsen, ansatt i Civita på prosjekt, påpekte at mens nazismen er diskreditert fullstendig, så hviler det fortsatt et romantisk slør over kommunismen. I synet på nazismen ser vi både på teorien og praksisen. Når det gjelder kommunismen ser vi ideologien løsrevet fra praksis. Slik er den blitt «reddet». Det er fortsatt stuerent å kalle seg kommunist i dagens Norge.

Opplysningene for noen dager siden, om at Det Store Spranget i Kina kostet 45 millioner mennesker livet over fire år, gjør ikke inntrykk. Det går ikke inn. Vi mangler empatien, forestillingene.

Som Larsen sa: venstresiden identifiserte seg med regimer, ikke mennesker. Når regimene falt, mistet man også interessen for menneskene. Man var opptatt av saker. Og sakene reflekterer Saken – Saka.

Slik er det også idag: man mobiliserer en voldsom interesse og engasjement for feks. palestinerne, og ditto motvilje og motstand mot Israel. Hvis man spør: hvor er interessen for folk i Syria, så får man bare uforstående blikk til svar. De er ikke på radaren.

Saka har idag tapt seg noe. Den er ikke som i glansdagene. Men den er blitt en identifikasjon med de undertrykte.

Sørensen har forstått det totalitære; hvordan det sekulære Europa ga opphav til totalitære ideologier som gjorde krav på hele mennesket. Han inkluderer islamismen i disse ismene som har utopisk karakter og ikke skyr noen midler for å realisere sine mål.

Men Sørensen har alltid hatt noe litt «tøvende» ved seg: han kvier seg for å ta ting helt alvorlig, for å slippe seg helt løs. Dermed kommer han i en viss forstand til kort overfor fenomener som er grensesprengende.

Ett eksempel:

Sørensen diffrensierte mellom voldelige islamister og ikke-voldelige. De første må man bruke loven og statsapparatet på. De andre må man diskutere med. All erfaring viser, sa Sørensen, at det å stenge noen ute er er skadelig.

Er det så enkelt? Skillet mellom voldelig og ikke-voldelig kan være fiktivt. De ikke-voldelige sier bare det de må for å kunne operere legalt og åpent i et fritt samfunn. De utnytter frihetene til å ødelegge den. Det er en av de store utfordringene vi står overfor.

Islamismen er anti-demokratisk. Den som later som noe annet er med å dulle befolkningen i søvn. Hvis Sørensen er ute etter apologeter så trengte han bare løfte hodet.

En av dem heter Kjell Roland, kjent fra ECON, og medlem av av kretsen rundt Jens Stoltenberg. Roland lurte på om det var meningsfullt å benytte kategorier hentet fra europeisk historie om fenomener som stammet fra en annen kultur og religion. Dvs. termer som betegner nazisme og kommunisme kan ikke brukes om islamisme. Roland uttrykte skepsis til denne klassifiseringen av islamisme. Dessuten: var det ikke en lignende hard edge også i andre religioner, som konfucianisme?

Muntlige spørsmål kan stundom være svært avslørende. Hvilken planet befinner Roland seg på?

Det er noe skikkelig og forsiktig over Civita-frokostene. Verden er noe som durer der ute et sted.

Sørensen var klar på at det er en klar påvirkning fra kommunisme, leninisme og nazisme/fascisme i islamismen. Islamismen er ikke noe som springer ut av en helt annen tradisjon, det er en direkte forbindelse til det 20. århundres ideologier.

Derimot trakk Sørensen et skarpt skille mellom islam som religion og islamismen. Det kan man selvsagt gjøre historisk, men i dagens verden? Det finnes selvsagt mennesker som er muslimer og er uberørt av islamismen. Men det skumle er hvordan forestillinger og ideer kryper inn i debatt og samtale, umerkelig.

Det skjer også med vår debatt, jfr. hvordan ordet islamofobi har vunnet gehør hos våre meningsstyrere. Det er et klassisk islamistisk begrep. Hvis vi omfavner islamistiske termer, hvordan skal mennesker med liten eller ingen politisk erfaring kunne motstå?

Apologien og de nyttige idiotier er midt i blant oss. Vi er ikke gang ajour med det røde medløperiet før vi står midt oppe i et nytt.

Les også

-
-
-
-
-
-