Sakset/Fra hofta

Det skjedde noe forferdelig i Oslo 22. juli 2011 kl.15.26. Det var ikke bare terroren som kom til Oslo, det gjorde også demonene. Ikke de fremmede, men de hjemmeavlede. Europas egne. Det er en tanke Norge har problemer med å forsone seg med.

Hvordan kan det demoniske oppstå i dette sosialdemokratiske overflodssamfunn?

Mange vil forsøke å besvare dette spørsmål, også i utlandet. Norge kommer ikke til å bli overlatt til seg selv.

Men foreløpig er blikket vendt innover. Stemningen rundt Ground Zero i Oslo er meget spesiell. 22/7 har utløst noen sorgreaksjoner og et sorgrituale som vi så tendenser til da Einar Gerhardsen og kong Olav døde. De er religiøse, men uten kristelig innhold: det bygges altere av blomster og hilsener flere steder i byen, foran domkirken, ved gjerdene rundt åstedene (gatene er avsperret) og rundt i byen. Selv ramte 22/7 meg da jeg støtte på et blomsteralter foran en bar i Kristian Augusts gate. Slike altere har man sett tidligere ved brutale trafikkulykker eller voldelige forbrytelser. Men dette var noe annet. Den unge mannen het Kai, det var bilder av ham i sin ungdoms skrud, han smilte til livet. Rundt hang hilsener fra venner, et siste farvel. Det var måten disse hilsene var skrevet på. De visste hvordan han døde, og den som leste visste. Ett enkelt menneske fortalte hva Anders Behring Breivik var i stand til.

De store ansamlingene og blomsterhavet kan skygge for denne erkjennelsen. Sorgen vokser og blir kollektiv og det er noe annet. Da er man i gang med fortolkning, med å gi sorgen en retning.

Politikerne har pålagt seg en sorgperiode og har utsatt valgkampen. Men mediene startet politiseringen sekunder etter at Anders Behring Breivik var identifisert.

Siden det straks ble klart at han hadde diskutert på document.no, spesielt høsten 2009, ble det besluttet å legge ut alle hans innlegg, 75 i alt. Den forbindelsen hadde mediene funnet ut likevel. Men åpenheten ble brukt mot oss: skjermdumpbilder i aviser og TV lenket vår logo til Breiviks navn. Det var bekvemmelig, det var opportunt, og alle gjorde det, så why bother?

Ved en stor hendelse vil journalister løpe i flokk, og i flokken finnes ikke de moralske anfektelser.

Jens Stoltenberg har tydeligst sagt at svaret på 22/7 ikke må bli et mer lukket samfunn, at toleranse og ytringsfrihet må stå enda sterkere. Men ordene er ikke gitt innhold.

Mediene er ved å gi dem innhold, og det er foruroligende tegn.

Tilfellet ville at jeg befant meg i Danmark og kunne derfor observere danske medier, samtidig som vi lyttet til norsk radio og snakket med utenlandske journalister. Det var lærerikt.

Det var en skuffelse å se at danske journalister lot seg friste til den samme type generaliseringer som norske kolleger: svaret på Breviks handlinger lå å finne i blogosfæren, i de høyreekstreme blogg. Man benyttet seg av billig retorikk: høyreekstremisme og høyreradikal er ord som fremdeles er ladet.

Det var – a priori – kun høyreekstreme som kunne tenkes å utføre slike forbrytelser, og hvis handlingen var høyreekstrem måtte de han delte tanker med også være det.

Denne type tilbakekobling var innlysende, den rommet sin egen overbevisningskraft. Derfor var den også farlig. Den sjaltet ut den kritiske fornuft.

Fristelsen til å bruke association by guilt var uimotståelig. Mediene greide ikke la være. Samtidig kunne man ramme brysomme kritikere som hadde sparket dem på skinnleggen.

Norske journalister har aldri forstått eller brydd seg om å forstå en kritikk av det flerkulturelle som spenner langt ut over blogosfæren. I Norge er ikke bare Melanie Phillips og Daniel Pipes ukjent, men også navn som Roger Scruton, Christopher Caldwell og Wafa Sultan. Paul Bermans første bok om terror og liberalisme kom på norsk, men ikke den siste The Flight of the Intellectuals, som tar for seg forbindelsen mellom antisemittisme og islamisme. Den rammer Tariq Ramadan hardt som er en av heltene i det flerkulturelle Norge. Han har vært her utallige ganger og snakker til fullsatt sal på Litteraturhuset. Dette huset er finansiert av staten. Det er et senter for radical chic ledet av en marxist-leninist, Aslak Sira Myhre, tidligere leder av Rød Valgallianse, som var en mutasjon av AKP (m-l).

Hvis dansker skal forestille seg Norge må de se for seg et land uten Jyllands-Posten, der det ikke eksisterer én konservativ avis, der det eneste reelle opposisjonsparti, Fremskrittspartiet, blir behandlet som en tålt paria, og de andre tilhører Den store familie.

Et slikt demokrati er ute av balanse, det får ikke tilstrekkelig korreksjon.

Det har ikke vært noe oppgjør med venstresidens eksesser i Norge. Maoistene kunne stille og rolig avblåse proletariseringen, gjenoppta sine karrierer og sitter nå på sentralt plassert i medier og kulturliv. De hyller ikke lenger Pol Pot, men refleksene er der.

Da den liberale tankesmien Civita for et par år siden påpekte at mens nazismen fremheves i lærebøkene står det nesten ingen ting negativt om sovjetsystemet og kommunismen, slik at mange elever har positive forestillinger om kommunismen. Den vil vel. Aslak Sira Myhre stilte fornærmet til debatt og befant seg fremdeles i et landskap der Stalins massemord var “feil” og benektet indignert noen likhet mellom nazisme og kommunisme.

For et par år siden holdt den kjente forfatter Dag Solstad et foredrag på Litteraturhuset, med hele kultureliten til stede, der han slaktet den hellige ku ytringsfriheten. Det var Solstads kommentar til karikaturstriden: han var fed up av mennesker som forsvarte den vestlige ytringsfrihet, han ville være kommunist.

Der satt forlegger William Nygaard som publikummer, han som nesten ble drept av Teherans kuler. Foredraget avfødte ingen sterk reaksjon. Solstad er en av våre. Han nektet for øvrig en fotograf å filme foredraget fordi det var på vegne av Human Rights Service, og fikk sagt at han aldri kom til å lese en eneste blogg. En ekte venstrereaksjonær. Nylig fikk han en pris av kulturministeren som hyllet av som en av de største nålevende forfattere.

Kanskje Solstad fortjener en pris, men han fortjener også motstand. Det får han ikke i dagens Norge.

Ordet som har gått igjen i den offentlige debatt siden 22/7 er ordet “klima”. Det er de forferdelige bloggerne som har skapt et klima hvor Breivik var mulig. Det er uhyrlige påstander, men så finnes det jo uhyrlige sitater man kan belegge dette med: mennesker som under dekke av anonymitet lar sin eder og galle få utløp. Internett gjør slikt mulig.

Denne debatten som gjelder internetts natur og menneskets muligheter til grenseløshet, blandes sammen med “klima”debatten og konklusjonen må bli sensur hvis man følger premissene man selv legger, og det gjør mange. De sier gjerne i samme åndedrag at de er for frie meninger, men det er mer som helgardering og avlat så lenge de ikke avklarer motsigelsene i deres egen argumentasjon.

Det man ikke spør seg om er Det store klima, skapt av de som styrer samfunnsdebatten: medier, kulturmennesker og politikere. Kan det tenkes at de har skapt et klima som har bidratt til en Breivik? Spørsmålet er utenkelig, og det er akkurat dette trekk ved den norske elite som er foruroligende.

I stedet trykker man på knappene som finner syndebukker på en ytre høyreside som knapt nok eksisterer i Norge.

Men der finnes raseri og hat, i all hovedsak rettet mot muslimer. Grunnen til denne vrede er todelt: der finnes mennesker for hvem antipati er en livrett. Så finnes der mennesker som helt rasjonelt observerer fenomener i samfunnet som de både personlig og på et nasjonalt plan blir bekymret over. Måske har de hatt erfaringer som gjør dette til mer enn politiske meninger. Det handler om bekymring for barnas fremtid, for nabolag, skole, trygghet, for frihet til å være en fri pike feks.

Der var ved å åpne seg mot en større debatt i Norge. 22/7 har slått døren igjen. Man sier nå på fullt alvor at det ikke lenger er legitimt å stille spørsmål ved det flerkulturelle samfunn på prinsipielt grunnlag. Når regjeringen samtidig vil skrive menneskerettigheter inn i Grunnloven og begrunner det med at det kunne være flertallet fikk merkelige ideer, og har oppnevnt en kommisjon som skal utarbeide en ny nasjonalfølelse foran 200-årsjubileet i 2014, så er resultatet en voksende polarisering.

Et voksende antall nordmenn føler at deres norskhet ikke har noen større gyldighet enn en hvilken som helst annen person som innvandrer med sin kultur. Det er offisiell politikk: De er alle norske. Når denne definisjonen skal beskyttes av meningskontroll, vil man skjerpe motsetningene. Snakker man samtidig høyt om toleranse og ytringsfrihet avler man kynisme.

22/7 setter Norge på en alvorlig prøve. Signalene så langt lover ikke godt. Mediene “rir” på begivenheten – de kjører den for alt den verdt, og da er også the blame game god å ha. Nå viser politikerne tegn til å miste balansen. Høyres leder Erna Solberg sier idag til VG at muslimer i Norge behandles som jødene på 30-tallet. Hun gjenkjenner den samme konspirasjonstenkning og reduksjonisme: alt galt skyldes muslimene.

Hvem sprer dette? Igjen er det de høyreekstreme nettsteder – uten spesifikasjon – og lukkede debattfora. Hvordan kan de få så stor innflytelse? Jo, ved små drypp lekker det ut i samfunnsdebatten. Dette er retorikk hentet fra ikke-demokratiske samfunn, som ikke stoler på fri meningsutveksling.

Solberg kobler dette til hverdagsrasismen, at muslimer ikke likebehandles, og sier det er grunnen til at noen blir ekstremister.

Man skulle forsverge at det ville være mulig å være så banal i 2011. Det er som om 10 års debatt er blåst vekk. I går sa Solberg at det fra nå av ikke var tillatt å kritisere innvandrere for manglende integrering. Rette adressat var politikerne.

Ved å koble antisemittisme og hverdagsrasisme og motsetningen mellom islam/muslimer og vestlige samfunnsnormer, har Solberg greid å maksimalisere alle motsetninger. Det er vanskelig å forstå at dette er sagt av en erfaren politiker.

Hvorfor har Solberg gått fra forstanden? Det viser seg at Breivik Behring i 14 år bodde i samme hyggelige boområde på Oslos vestkant som hennes familie, og gikk på skole med barna hennes.

Det må være en utålelig tanke for Solberg: han er en av oss. Hvor kommer ondskapen fra?

Hun burde lyttet til Theodor Dalrymple: man vil straks ha svar på spørsmål som ikke en gang Shakespeare kunne besvare.

Breivk representerer en ondskap så radikal at den skremmer vannet av oss, men vi kjenner den fra Europas historie. Den satte ganske ferske avtrykk på Balkan for bare 15 år siden.

Også en nordmann. Det sitter langt inne å erkjenne det.