Kommentar

Mens opplagstallene synker jevnt og trutt, innleder en av Dagsavisens faste spaltister, Aslak Sira Myhre, sin artikkel «Ingen jihadister i våre gater» med hvor viktig det er å ikke gjøre noe etter London-terroren:

Det viktigste man kan gjøre i kjølvannet av Londonterroren de siste ukene er ikke å gjøre noe. Ikke fordi man skal sitte og se på denne type bestialske angrep på uskyldige mennesker, men fordi vestlige politikeres iver etter å gjøre «noe» er det som har gjort størst skade og ødelagt mest for kampen mot terror de siste tiårene.

I motsetning til misjonsmannen Espen Ottosen, som bare har passivitet som oppskrift i møte med islamistisk terror, innser Nasjonalbibliotekets direktør i det minste at det er behov for en eller annen type motstand.

Den tidligere RV-lederen maner derfor til ideologisk kamp, og skal vi tro Sira Myhre må dette skje på venstresidens premisser om man skal lykkes. Forklaringsmodellen går omtrent slik: Mens det eneste høyresiden har å vise til er terroristen Fjotolf Hansen, bedre kjent som Anders Behring Breivik, har venstresiden en langt mer ærerik tradisjon, der de blant annet sto imot en gjeng nynazister på 1990-tallet. Følgelig vet de også hva som trengs i møte med islamismen. Høyresiden har man slett ingen bruk for:

Disse propagandistene må bekjempes med samme styrke som forsøkene på å organisere nynazistiske bevegelser har blitt bekjempa. «Ingen nazister i våre gater» må bli til «ingen jihadister i våre gater». Og mobiliseringen kan ikke ledes av islamofobe, rasister og høyreekstreme, men må om de skal lykkes komme fra breie folkebevegelser, fra muslimer og minoriteter og fra venstresida.

Mon det. For det var dette med egen troverdighet da.

Mens jihadismen for lengst var etablert seg som ideologisk fenomen, og europeiske muslimer valfartet til Syria for å drive hellig krig, feiret Sira Myhre og «venstresida» den muslimske hærføreren Saladin på Litteraturhuset. Målet med denne feiringen synes å være ønsket om å få redusert islams 1400 år lange konflikt med Vesten til en historisk fotnote uten noen som helst relevans for vår egen tid. Metoden var botferdighet og dyrkelse av skamfølelsen. Som Sira Myhre selv skrev i anledning Saladin-feiringen: «Ingen folk eller kulturkretser kan konkurrere med det kristne Europa og USA når det kommer til massakrer og utryddelse av andre.».

Anti-amerikanisme og pro-islamisme

Hvis det finnes en gruppe i dette landet som har vist ettergivenhet i møte med islamsk intoleranse, så er det nettopp «venstresida». Her har anti-amerikanisme og pro-islamisme fått lov å gå hånd i hånd i årevis. I tillegg til Saladindagene husker vi for eksempel forfatteren Gert Nygårdshaugs umiddelbare, nærmest barnslige glede etter massedrapene på amerikanske mennesker den 11. september 2001, og vi husker Foreningen !Les og Norsk faglitterære forfatter- og oversetterforening sponsing av foredragsturneen til IS-sympatisøren Aisha Shezadi om konservativ islam for norske skoleelever i 2011. Ingen av disse hendelsene fremkalte venstresidens gode raseri, slik det gjør når noen krysser deres grense for anstendighet.

Aslak Sira Myhre ser også for seg at det er muslimene selv som skal gå i den ideologiske bresjen. Som ren idealisme er tanken god, men måler vi den mot virkeligheten er vi dessverre fortsatt et stykke unna før dette kartet stemmer med terrenget. For i den grad muslimer virkelig har vist mobiliseringsevne i norsk offentlighet, ja, så har det stort sett handlet om å markere at de er krenket. Da har ytringsfriheten vært problemet. Noen av oss kan jo fortsatt huske demonstrasjonen mot utgivelsen av Salman Rushdies bok «Sataniske vers» i 1989. De fleste husker nok demonstrasjonen foran Universitetet i Oslo i 2010, i forbindelse med Dagbladets publisering av Muhammed-karikaturene (fra ca. 8 minutter og utover ser man hvor mange de er):

Og vi husker demonstrasjonen «i solidaritet mot krenkelse» på Youngstorget i 2012, på grunn av en hjelpeløs utenlandsk Youtube-film som gjorde narr av profeten Muhammed.

Offermentalitet

I siste nummer av Dag og Tid har Jon Hustad et intervju med terrorforskeren Thomas Hegghammer fra Forsvarets forskningsinstitutt. Her kommer Hegghammer med interessant innsideinformasjon: Han hevder forskningen på jihadisme har blitt begrenset av at vestlige akademiske forskningsmiljøer, som besitter nødvendig kompetanse på feltet (språk og kultur), har vært venstrevridde. Forskerne har derfor ikke ønsket å ta tak i denne typen spørsmål.

Venstresidens dyrkelse av utvalgte offergrupper passer også godt til et typisk kjennetegn ved det Hegghammer kaller panislamisme, som også jihadismen henter næring fra: Det er offermentaliteten, i dette tilfellet en forestilling om at alle muslimer utsettes for ydmykelser og overgrep uansett hvor i verden de måtte befinne seg.

Likevel mener altså Sira Myhre at det er venstresiden som er best skikket til å lede an i kampen mot islamsk ekstremisme. Det påstår han samtidig som han overhodet ikke problematiserer religionen islam i sin artikkel, her er det fortsatt «islamofobi» som er problemet.

Hurra, vi kapitulerer!

Den samme blandingen av løgn, manipulasjon og hykleri som ligger bak Sira Myhres idé, om at det er «venstresida» som er best rustet til kamp mot jihadismen, blir avslørt i boken «Hurra, vi kapitulerer!». Her viser journalisten og forfatteren Henryk M. Broder blant annet hvordan de samme kreftene fikk veltet skylden for de voldelige opptøyene i Frankrike i oktober 2005 over på daværende innenriksminister Nicolas Sarkozy. Det fordi han hadde provosert med sin karakteristikk brannstifterne som «noe pakk» som skulle møtes med nulltoleranse, i stedet for den politisk korrekte sjargongen «sosialt belastede unge med annen etnisk bakgrunn». De samme kritikerne unnslo selvfølgelig det faktum at det ikke var snakk om innvandrere generelt, men at bøllene i dette tilfellet hovedsakelig besto av unge, militante muslimer. I følge Broder er det kombinasjonen av ettergivenhetspolitikk, kombinert med falske forestillinger om årsak og virkning, som sørger for at utviklingen går til det verre.

I Dagsavisen argumenterer Sira Myhre langs den samme linjen som Broder tok et oppgjør med allerede i 2006. Nasjonalbibliotekets direktør vil ha oss til å tro at det er Vesten selv, med USA i spissen, som egentlig er skyld i den globale jihadismens fremvekst og at hjemmeavlede terrorister nå spretter frem som krokus om våren. Derfor setter man en strek over 1400 års konflikthistorie og dagdrømmer om at hvis bare den kristne, hvite mann kunne holde seg i ro og la «venstresida» ordne opp, så vil også dette gå seg til, som det heter.

Espen Ottosen har som kjent allerede meldt seg til tjeneste.