Aftenposten setter Hassan Abdi Dhuhulow på første side og spør hvordan han kunne gå fra å være mønsterelev i Larvik til massemorder i Kenya.

Aftenposten vet åpenbart ikke selv svaret, og storyen er forvirrende. Man får følelsen av at redaksjonen ikke orket å vite.

Men journalistene tør å nevne nok elementer til at flere ubehagelige spørsmål melder seg: De sammenligner ham med Anders Behring Breivik. Han er Norges neststørste massemorder i fredstid, og det skjedde med bare to års mellomrom.

Noe er ved å skje med dekningen av jihadistene: De er ikke lenger freaks. Samfunnet begynner å forstå at man må få svar på hva som foregår. Unge mennesker snur ryggen til samfunnet og blir krigere.

Det ene ubehagelige spørsmålet er parallellen til Breivik, som Aftenposten nevner, men ikke forfølger. Dhuhulow var ikke alene, han tilhørte en flokk. En ganske stor flokk. Men norske medier har ikke vært overvettes interessert i å kartlegge flokken. De har vært mer opptatt av å fastholde at Breivik kom fra en flokk.

Det er også et politisk valg, nå som Norge virkelig trues av en flokk.

Aftenposten er preget av en dyp ambivalens: Journalistene er sympatisk innstilt til Dhuhulow som kom til Norge alene som niåring i 1999. Han ble plassert hos slektninger.

Den psykologiske profilen er enkel: Han beskrives som hjelpsom, høflig og pliktoppfyllende. Men hvorfor skulle det være noen motsetning mellom å være det og samtidig bli fanatisk?

«Hva var det med denne «snille» gutten som kunne gå så galt?» spør Aftenposten. Det spørsmålet begynner å bli ganske presserende.

Avisen skildrer hva Dhuholow gjorde inne på Westgate-kjøpesenteret, men reflekterer ikke nærmere over likheten med Breivik. Jihadistene og Breivik har en del til felles: De dreper hensynsløst uskyldige mennesker. Fremgangsmåten er den samme. Ingen spares. Dvs. de som kan fremsi muslimske bønner spares.

Breivik har fremstått som mer og mer patologisk jo mer vi har fått vite om ham. Med Dhuhulow er det omvendt: han er tilsynelatende velfungerende, bare veldig religiøs fra han gikk ut av ungdomsskolen.

Her stopper Aftenpostens kritiske blikk og blir deskriptivt. Man nøyer seg med å skildre at han ble svært religiøs. Han ber fem ganger om dagen. Aftenposten kaller det «at han søker tilflukt i religionen».

Aftenposten har spurt somaliere i Larvik. Ingen forstår hvordan Dhuhulow kunne bli terrorist. Noen nekter å tro det. De lever åpenbart i en benektelse. De samme svar har man fått etter 9/11 og  7/7 i London: Det var så snille gutter.

Oppi all rettroenheten er Dhuhulow også ekstremt opptatt av krig. Han mener det foregår en global undertrykkelse av muslimer, noe han sammenligner med jødenes holocaust.

«Oppi all rettroenheten»…. Kunne det tenkes at det var en sammenheng? Det spørsmålet må journalistene ha stilt seg, men det er for følsomt. Så lenge det forblir tabu vil heller ikke Aftenposten ha noe svar å gi leserne. Svarene ligger opp i dagen, og er kjent av mange, også muslimer. Det heter jihad.

Hvordan kommer man frem til det svaret? Også det gir Aftenposten svar på uten å innrømme det: I tiden 2007-2008 skrev Dhuhulow 2.500 innlegg på islam.no, nettstedet hvor Basim Ghozlan er redaktør. Her kan man følge guttens radikalisering. Gir ikke det grunn til å spørre hva slags miljø Ghozlan opererer i?

Etter 22/7 ble «miljøene» en eufemisme medier og politikere brukte for å beskrive hvor farlig høyresiden var. Begrepene ble dannet for å kunne skyldbelegge og trakassere FrP og alle som kunne asossieres med høyresiden. Denne retorikken kjører fremdeles: en «like» fra Ulf Leirstein utløser omfattende debatt i flere dager i riksmediene.

Men islam.no, Basim Ghozlan og Rabita-moskéen han er forstander for, hvor flere unge har reist til Syria, er man taus om. Det er i seg selv et nederlag for demokratiet. For hver gang man forbindes med eller utsettes for en terrorhandling uten å trenge til bunns i den, gir demokratiet etter. Det gir konsesjoner til voldsmennene.

Norge har beskjeftighet seg mye med Breivik og hans idéer. Men det tør ikke ta oppgjøret med jihadistene, med som står bak, med alle som deler deres tanker. Det er mange.

Det offisielle Norge har satt seg i en posisjon det ikke kan finne ut av. Ghozlan er utnevnt til alliert i kampen mot ekstremisme.

Ikke rart Aftenposten har vanskelig med å finne svar.