Kommentar

Walid al-Kubaisi er en modig sjel. I dagens debattartikkel i Dagbladet kritiserer han imamer for å oppfordre muslimer til å stjele og bedra de vantro nordmenn, ja, sogar drepe dem. Dette er hot stuff. Så hot at en innfødt umulig kunne sagt dem.

Den norske eliten setter stemmer som Kubaisi i karantene. Han får lov til å holde på fordi han er utlending. Men han begynner å bli farlig, fremst for folk som forstander i Det Islamske Forbundet, Basim Ghozlan (gift med Lena Larsen). Han er ubehagelig for myndighetspersoner som Einar Dørum, (som har bevilget fire millioner til et misjons- og moskesenter som Forbundet vil bygge, og andre i regjeringen som for lengst burde gjort noe med imamenes prekener. Men det våger man ikke.

Tysk Phoenix TV viste i helgen en dokumentar om muslimer i Tyskland, med stikkord isolasjon eller integrerering. Problemet er det samme som Kubaisi skisserer. Det har skjedd en backlash blant en del muslimer i Europa. De har ikke tilpasset seg det moderne samfunn og blitt mer tolerante muslimer. I stedet har de gått den andre veien, og grepet til tradisjonen på en måte som isolerer dem fra samfunnet rundt dem. I Berlin gjaldt dette også tyrkere, som jeg trodde var moderate. Organisasjonen Milli Görus, har en del betenkelige sider, som adskillelse av kjønnene på skolen, hijab for jenter helt fra barnehaven av osv. Nå ønsker de å bygge et senter i Berlin på hele 9.000 kvm. Det har utløst debatt. Tyskerne frykter utviklingen av et parallellsamunn.

Dette begrepet er etter hva jeg forstår blitt vanlig og akseptert i Europa. I Norge må det forklares. Man frykter kort og godt at visse muslimske miljøer legger opp til at det bygges opp hele miljøer der deres islam-fortolkning er enerådene, på alle områder av samfunnet. Det er opplagt at det vil bety konflikter i verden utenfor.

Det som uroer er koblingen mellom det som skjer i Irak og andre steder hvor islamister bruker terror, og krefter i det muslimske miljøet i Europa som legger opp til et parallellsamfunn. Det er samfunn som kjører etter sine helt egne regler, og som ikke respekterer demokratiets.

Kubaisi spør om hvorfor muslimske ledere i Norge må be sine trosfeller om lojalitet. Det er da ingen takknemlighetsgjeld som skal betales, men et automatisk bånd til det samfunn man er en del av.

«Den muslimske minoriteten har enda ikke klart å utvikle muslimske lojalitetsbånd til det norske samfunnet. Norske muslimer viser lojalitet til sitt eget innvadrermiljø.» skriver Kubaisi.

Han opplever det som selvmotsigende når en mann som Ghozlan på den ene siden slår fast at det ikke finnes ekstremister i Norge, og på den annen svarer en gutt som har følelse av at selvmordsbombere strider mot islam, at jo, det er ok så lenge du dreper fienden.

Muslimske talsmenn fører et språk tilpasset Vesten, og som er åpent i alle ender: det kan tøyes, har dobbeltbunn, alt avhengig av hvem mottakeren er, og påberoper seg alle demokratiske rettigheter.

Her sa Lars Gule noe fornuftig i Aftenposten for en tid tilbake: islam er nok forenlig med demokrati, i betydningen flertallsstyre, men er neppe forenlig med menneskerettighetene, slik troen praktiseres i dag.

Kubaisi gir Hagen rett i sin Bergens-tale. Det er ganske oppsiktsvekkende at han får støtte fra en kritisk innvandret iraker, som etter hvert kjenner det norske samfunn godt. Jeg tipper at det vil bli tiet ihjel. Kubaisi om Ghozlan og støtten til selvmordsbombere, som han kaller modige:

«Ghozlan bekrefter på denne måten at Hagen hadde rett i sin tale til menigheten Levende Ord. Hagen sa det samme som Ghozlan forkynner på nettet.»

Amnestys Petter Eide fordømte Ghozlans uttalelse, men gikk, som Kubaisi skriver, ikke dypere i materien. Ingen gjør det ustraffet i dagens Norge. Det er skapt en allianse mellom islamister med og uten fåreklær og norsk påbudt troskyldighetsidealisme som har satt en effektiv sperre for den slags kritikk. Den bastante fordømmelsen av Hagens tale må ha virket som et signal til islamistene: -Vi skal beskytte dere mot kritikk. Dere har fritt spillerom. Ingen skal våge å behandle dere slik.

Det er ikke til å undres at man ønsker å bruke blasfemiparagrafen mot Hagen. Den tid er ikke langt unna hvor slike ytringer vil bli sanksjonert, enten med loven i hånd, eller på mer håndfast vis. Det ligger i luften.

Her er det allerede en kobling mellom Irak og vår egen verden. Den «play» halshoggerne i Irak har fått i massemedier, også vestlige, bidrar til det. Mediene har vært villige formidlere av terroristenes budskap. Uten denne fordling ville kidnappingene og halshoggingen vært virkningsløs. That’s a fact. At Zarqawi lykkes med sine regisserte dramaer er i seg selv en slags seier, som gir en pervers inspirasjon til likesinnede andre steder. De tsjetsjenske terroristene mislyktes. Araberne gjør det ikke. De fullfører, og får en hel verden til å skjelve. Det vekker en skrekkblandet beundring hos noen. Halshoggingene går som videosnutter på e-post og MMS blant unge muslimske gutter i Vesten.

Det blir dobbelt alvorlig når det er imamer som er villig til å støtte drap på gisler, eller som tar forbehold som er så utydelige, eller bagatellmessige, at de er betydningsløse. Her nevner Kubaisi den kjente al-Qaradawi, som det ble sånn bråk om da han skulle delta på en konferanse i Storbritannia for en tid tilbake. Qaradawi utsteder fatwaer, som blant annet har godkjent drap på sivile amerikanere i Irak. Han har imidlertid også kommet til å si at han kjenner imamer i Europa som ber sine trosfeller lyve og bedra alt de kan, for de vantro fortjener ikke bedre. Dette er den samme taqqiya, som Hagen var inne på: at muslimer har rett til å snakke med to tunger, men som ble kraftig imøtegått av muslimske representanter.

Men ikke bare gir imamene lov til å misbruke velferdsstaten. De gir også lov til drap:

«Disse imamene har gitt fatwaer om å drepe landets innbyggere som de bor trygge blant».

Skriver Qaradawi, ifølge Kubaisi. Qaradawi tar avstand fra slike handlinger, fordi det ødelegger for misjonering i Europa.

At islam er misjonerende og driver misjon i Europa, blir ignorert av de politisk korrekte, som betrakter kristen misjon som noe innlysende negativt.