Kommentar

Niqab-forbudet som innføres i Danmark handler om noe langt mer enn at vi liker å se ansiktene på dem vi har med å gjøre. Det handler om at europeiske land, Danmark er det fjerde i rekken,  våger å sette grenser for islams ekspansjon.

Hvis niqab var så bagatellmessig som visse europeere hevder, hvis det var ikke-representativt, da burde det vel ikke fremkalle annet enn en skuldertrekning eller overbærenhet fra muslimer?

Men så skjer ikke. Et tyvetall muslimske organisasjoner i Danmark undertegnet en felles erklæring om at niqab er en del av islamsk tradisjon. Der fikk Folketinget den! Dermed ødelegger de liberaleres selvforståelse: Niqab er per definisjon marginalt og skulle bare forsvares av marginale. Nå slår mainstream-organisasjoner ring rundt niqab’en. Dermed påtvinger de liberale mennesker en erkjennelse de har forsøkt å støte fra seg.

Ikke-muslimer får ikke lov å røre ved islam. Selv ikke i deres egne samfunn. Det er dette som gjør et marginalt fenomen til noe sentralt.

Vi husker fatwaen mot Salman Rushdie. Ut fra sedvane hadde ikke en imam i Iran noe med å la islamsk lov være gjeldende i de vantros land. Det var det som gjorde fatwaen til noe enestående: Den markerte islams krav om overhøyhet, om å stå over alle andre lover og nasjonale grenser. Islam skulle gjelde uavkortet. Derfor gjaldt drapsordren mot Rushdie også i Vesten. Derfor ble William Nygaard skutt i Dagaliveien. Det var ikke en ulovlig handling. Det var tvertimot en oppfyllelse av loven. Islams lov.

Det er det samme prinsipp som gjelder når muslimske organisasjoner slår ring om niqab’en. Vantro har ikke noe med å regulere islam. De krever ekstraterritorielle rettigheter, dvs dansk lov gjelder ikke i Danmark. Islamsk lov går foran.

Nå fremføres dette forsvaret under dekke av et forsvar for friheten. En bibliotekstuderende skriver en kronikk i Jyllands-Posten: Til mine ikke-muslimske medborgere  av Sabrina Hartvig.

Det er interessant at hun fremstiller seg som forsvarer av den danske frihet! Det er danskene som har sviktet sine egne verdier, og det er kvinner som henne, i hijab, og med et familiemedlem i niqab, som forsvarer retten til å gå som man vil.

Jeg er først og fremmest skuffet. Jeg havde jo troet på, at den danske idé om personlig frihed var så stærkt forankret i samfundet, at et sådant forbud ikke kunne lade sig gøre.

Sammen med forsvaret av friheten går avvisningen av at niqab har noe som helst med undertrykkelse av kvinner å gjøre:

En anden appel, som jeg gerne vil sende til mine ikke-muslimske medborgere, er: Hold op med at sige, at vi muslimske kvinder er undertrykte af islam og vores mænd. Det er jo regeringen, som undertrykker os ved at forsøge at diktere, hvad vi må have på. Jeg hader det virkelig, hver gang jeg hører eller læser om, hvor undertrykt jeg og andre muslimske kvinder formodes at være. Tænk, at folk kan tro, at mit føromtalte familiemedlem er undertrykt, fordi hun bærer niqab. Hvis bare folk vidste, hvor stærk og selvstændig en kvinde hun er, og hendes mand er det rareste menneske, som aldrig blander sig i hendes eller andre kvinders påklædning.

Verden utenfor, f.eks. Saudi-Arabia, eksisterer ikke. Den sanne islam er ved å realiseres i Vesten, høres det ut som. Det er jo blitt sagt om Norge, at det norske samfunn representerer sanne islamske verdier. Norske medier har sans for tankegangen og gjengir den villig vekk.

Hvis man går inn på denne tankegangen er man solgt.

I Norge står man nærmest i kø for å melde seg på.

Når har ikke norsk debatt imponert. Danmark har en mer lysende historie.

Men når selv Jyllands-Posten går mot et forbud, forstår man at det er alvorlig fatt.

Jyllands-Posten skriver på lederplass at et forbud er et nederlag for det liberale samfunn. Selvfølgelig er det det. Men Jyllands-Posten klynger seg til et premiss som virkeligheten har overkjørt:

det handler ikke om islamister. Tværtimod handler det om at vinde det overvejende flertal af muslimer, som gerne vil integreres, over på de danske værdiers side.

Men de velintegrerte muslimer ser ut som Sabrina Hartvig: De er under utdanning, de skriver og taler godt dansk, men deres oppfatninger er uforenlige med et fritt samfunn. Samtidig er hun fylt av en naivitet som enten den er falsk eller ekte, gjør det umulig å diskutere.

ML-bevegelsen var på samme måte. Den la premisser til grunn som var uten berøring med demokratiets. Erfaringen med det totalitære burde ha lært oss hva som skjer: Enten seirer demokratiet eller diktaturet.

Men det ultratolerante samfunnet har også plass til islam. Det anser tvertimot niqab som et tegn på hvor tolerant samfunnet er.

En slik uskyld lar seg ikke lenger forsvare.

Etter denne tankegangen er det muslimene som forsvarer den danske friheten, og de som vil ha forbud som svikter den.

Norsk offentlighet er full av personer som har hyllet underkastelsen. Det er nok å nevne Per Fugelli.

Den smertelige erkjennelsen er at for å forsvare friheten må vi avkorte den. Et niqab-forbud er bare første etappe. Der vil komme mer begrensninger på hva vi kan, og det er bare tull at dette bare rammer muslimer. Alle restriksjon og kontroller ved reising skyldes islamsk terror. Disse innlysende sammenhenger er ikke en gang erkjent.

Ved å innføre niqab-forbud sender samfunnet et signal. Men for at det skal ha noen virkning må den som sender det forstå hva det betyr.

Ellers risikerer man bare å utløse vrede, som man ikke har noe svar på:

Min egen første reaktion var chok. Jeg havde hele tiden vidst, at Danmark ikke ligefrem er det land i verden, som er mest begejstret for islam. Dog havde jeg en tiltro til, at man i Danmark vægtede den personlige frihed så højt, at et sådant forbud ikke kunne komme på tale her, af alle steder, trods uviljen mod islam og muslimer.

Jeg er selvfølgelig også vred.

Jeg talte med et familiemedlem, som bærer niqab. Hun fortalte mig, at hun blev meget vred, da hun hørte, at forbuddet var blevet vedtaget. Det forstår jeg udmærket godt. Hun bærer niqab, fordi hun føler, at det er det rigtige for hende. Det er en del af hendes identitet, og så får hun pludselig at vide, at nu kan hun få bøder og måske endda fængselsstraf for at følge sin overbevisning. En overbevisning, som slet ikke skader nogen.

Det finnes nok av budbringere i Norge som vil bruke denne vreden til å presse frem en retrett. Den norske offentligheten blir hver eneste dag utsatt for en medynk-agitasjon fra mediene: Hvordan kan vi leve så gode liv og ikke ville dele med andre?

Det skjer en overføring fra migranter som drukner til retten til å bære niqab. Begge deler gjelder moral, får vi høre. Men det er en moral som bare gjelder oss. De andre skal bare være. De skal det ikke stilles krav til. De har rett til å være slik de er, og vi bygger gjerne om hele huset for å tilpasse oss.

 

 

Denne kronikken i en litt annen tapning på document.dk: Afkortning af friheden for at forsvare friheden

 

 

Les også

-
-
-
-
-