Kommentar

Reaksjonene på «Fitna» sier mye om hvorfor filmen ble laget. Det gjelder avstandstaken og fordømmelsen og det gjelder truslene mot LiveLeak som førte til at nettstedet måtte ta vekk filmen. Disse to reaksjonene henger sammen og forsterker hverandre i en stilltiende allianse.

De som fordømmer Fitna er de pene, rene, som ikke vil skitne seg til med hat. Hat som de mener Geert Wilders sprer når han omtaler andres hat. FNs generalsekretær, EU og nedover i «systemet» til vår egen andedam – statssekretær Raymond Johansen, journalister av alle fasonger, fra nyhetsjournalister til kommentatorer – som Ynge Kvistad i VG og tidligere TV 2-sjef Kåre Valebrokk som er vonbroten over at Edvard Griegs musikk brukes i en slik sammenheng. Grieg var en humanist. Han holdt med de svake, står det. Da gjør han kanskje nytten hos Wilders?

Feil styrkeforhold

Siden 9/11 har man terpet på at muslimene er de svake og ikke må skjæres over én kam. Men Europas muslimer er slett ikke svake. De er ikke svake tallmessig, de kommer fra land med store befolkninger, de tilhører en verdensreligion og minner oss uavlatelig om det, og ikke minst: De har i lang tid bygget opp organisasjoner og nettverk i Europa som i dag utøver betydelig innflytelse. På to måter: gjennom moskeer, skoler, læresentra og foreninger med kontakt til landets myndigheter og andre institusjoner, dvs. normal virksomhet. Dernest gjennom frykt. Frykt er blitt en faktor i vestlig politikk. Muslimske organisasjoner spiller på frykt: Hvis ekstremistene provoseres, kan vi ikke garantere for freden, hvis Irak fortsetter, kan vi ikke garantere at ikke unge fanatikere gjør dumme ting, hvis den og den boken eller filmen utkommer , vil det bli bråk osv. «Sataniske vers» var mer alvorlig enn vi den gang forsto. Karikaturstriden var første gang man demonstrerte makt, fra Danmark til Midtøsten. Nå trenger man bare rasle med sabelen før forsikringene og fordømmelsene av den ubetenkesomme eller ondsinnnede provokatøren foreligger.

Lorenzo Vidino har med rette kritisereet europeiske politikere for deres overfladiskhed, når det gælder viden om, hvad de islamiske organisasjoner har som mål, og hvorledes de indbyrdes er forbundet. Når man ser, hvor velvillige europæiske politikere diskuterer integrationen med organisationer, der har det som deres erklærede mål at forindre integration, må jeg give ham ret.

De europæiske politikere er mere fokuseret på de islamiske bevægelser, der åbent taler for kalifatet og jihad og vender sig imod, at muslimer stemmer til valg, som det er tilfældet med organisationer som Hizb ut-Tahrir og al-Muhajiroun. Men efter min vurdering er Det Muslimske Broderskabs organisationer på længre sikt endu farligere for de vestlige demokratier.

Det skriver Helle Merete Brix i sin nye bok «Mod Mørket. Det Muslimske Broderskab i Europa».

Hjemmelekse

Man har ikke gjort hjemmeleksen sin, og det synes mer og mer. Det muslimske brorskap og assosierte organisasjoner har arbeidet systematisk med å bygge nettverk i Europa. Det er de som har et apparatet til rådighet som kan belære og drive propaganda og desinformasjon og som har lært hvilke knapper de skal trykke på i Europa: rettigheter, forurettethet og krenkelser.

Mens de som forsøker å rette søkelyset mot konsekvensene av muslimenes inntreden i Europa, møtes med mistenksomhet, vrangvilje og direkte fiendtlighet. De representeres stort sett av individuelle bloggere, som har forsvart og sett farene for ytringsfriheten. De har små ressurser og ties oftest ihjel.

Ikke alle har rent mel i posen. De tiltrekker seg nut cases og folk som er fulle av motvilje og endog hat. Men det er disse alternative miljøene som har fanget opp hva som holder på å skje i Europa.

Paradokser

Den som tenker etter ville se at «Fitna» byr på mange paradokser. Jihadister og ekstremister har spredd hatfilmer over nettet i flere år. Halshogginger fra irak har vært popvideoer for muslimsk ungdom i Europa. Dette har ikke etablerte medier villet vite noe om. Men når en nederlandsk parlamentariker tar deres hatprekener og voldsvideoer og kobler dem sammen med Koran-versene som de henter legitimitet fra, så fordømmes han som hatpredikant!

Det er blitt farlig å legge seg ut med visse miljøer, og hver gang europeiske og andre personer/institusjoner og medier tar avstand fra «provokasjoner», er de med på å undergrave ytringsfriheten. For hver gang blir det litt farligere å ytre seg.

Alt er ikke like viktig å forsvare. Men «Fitna» er helt klart innenfor akseptable rammer selv om man kan diskutere virkemidler.

Fortielser

Mediene skaper et inntrykk av at det bare er graverende ting muslimer reagerer på. Det er nok å minne om Robert Redeker, den franske lektoren som skrev en artikkel i Le Figaro om de negative sidene ved islam. Artikkelen sto på trykk 19. september 2006. Dagen etter sto Yusuf Qaradawi frem på Al Jazeera og utropte Redeker til «øyeblikkets islamofob». Det gikk ikke lenge før Redekers navn og bilde, samt adresse og kart, var lagt ut på en jihad-nettside med oppfordring om å drepe ham. Siden har Redeker og hans familie levd på flukt.

Qaradawi er mannen som domprosten i Oslo, Olav Dag Hauge, omtalte i rosende ordelag etter å ha besøkt ham på en forsoningstur etter at Norge ble trukket inn i karikaturstriden. Qaradawi er mannen A-magasinet fremstilte som en moderat, klok mann.

Brix kommenterer Qaradawis brennmerking av Redeker:

Qaradawi indskrev sig denne dag i en særdeles ubehagelig, men effektiv islamisk tradition. Fra ayatollah Khomeini over Qaradawis mentor Hassan al-Banna og til islam-kyndige tilknyttet det magtfulde al-Azhar universitetet har man igennem tiden betegnet muslimske og ikke-muslimske motstandere som «frafaldne» eller «dødt kød» og derefter ladet andre gøre det nødvendige arbeide. Da en imam ved al-Azhar i 1992 udråbte forfatteren Faruq Fouda som frafalden på grunn av Fouadas lille skrift «Nej til sharia», gik der kun fem dage, til han blev myrdet i Cairo av to medlmmer av en islamsk gruppe. I retten optrådte en av universets kendte imamer, Ahmed Ghazali, til forsvar for morderne.

Det er denne klare forbindelse mellom såkalt moderate og vold som gjør «Fitna» berettiget. De henter sin legitimitet nettopp fra de vers «Fitna» er bygget opp rundt.

Når talsmenn i Vesten hevder det er Geert Wilders som sprer hat, gir de indirekte en håndsrekning til dem som virkelig sprer hat, og signaliserer at vestlige samfunn ikke forsvarer de m som tar ytringsfriheten på alvor.

Nå kan man ikke lenger skylde på uvitenhet. Den tid er forbi.