Nytt

Hege Storhaug kunne i dag avsløre at Larvik-gutten Hassan Abdi Dhuhulows radikalisering foregikk rett for øynene på kjente islamister som Basim Ghozlan og miljøet rundt Rabitamoskeen.

Dhuhulow var så aktiv at han raskt ble lagt merke til. Selvsagt legger man merke til en ung mann som viser en slik glød og iver. Ghozlan og andre må ha sett hvilken vei det bar. Deres fordømmelser i etterkant kan virke hule. Det er en rekke indikasjoner på radikalisering. Kan forklaringen på at de ikke reagerte være at miljøet rundt Rabitamoskeen deler noen av de samme verdiene og synspunktene? At slik holdninger er akseptert og utbredt?

Det ville ikke være merkelig. Lignende dobbeltspill kjenner vi fra andre land.

Radikalisering er en del av miljøet. Det er først når noen blir massemorder at man må ta avstand, og storsamfunnet aksepterer unnskyldningen. Det ville man aldri gjort for høyresiden. Der gir man fremdeles FrP og andre skylden for en radikalisering de ikke kunne vært klar over. Der snakkes det fortsatt om «holdninger» i vage termer.

Men holdningene i islamistmiljøet snakkes det lite om.

Derfor er Storhaugs avsløring ubeleilig: Dhuhulow satt ikke alene foran en maskin, han deltok i sosiale miljøer, han var del av en større flokk.

Men ingen – hverken Aftenposten eller rights.no – har tatt for seg hva Dhuhulow skrev. Man får inntrykk av at radikaliseringen var åpen og ikke ble forsøkt skjult. Hvorfor lyste det da ikke noen varsellamper?

Basim Ghozlan har vært tatt med buksene nede så mange ganger at man skulle tro han var kompromittert. Hans jødehat og forsvar for Hamas er kjent selv for den som bare overflatisk følger med på hans skriverier.

Når han blamerer seg, er det glemt dagen etter.

Men det var ikke bare Ghozlan som ønsket Dhuhulow velkommen:

I oktober 2006 skriver attenåringen fra Larvik at han skal inn til Oslo for å feire eid, og Basim Ghozlan, Linda Alzaghari og Aisha inviterer ham derfor til Rabitamoskeen. De skriver at de gleder seg til å ta ham imot – for å bli ordentlig kjent med ham – også utenfor debattforumet.

Abdi, eller Cabdi, som de også kaller ham, blir sentral på nettforumet islam.no. Han er svært aktiv i de religiøse og politiske diskusjonene. Han er også aktiv på utenlandske islamistiske nettsteder, og tar etter hvert kontakt med det internasjonale islamistforumet 7cgen, (7century generation).

Han ønsker å opprette en norsk avdeling av denne organisasjonens forum.

Basim Ghozlan synes det er greit. De bestemmer at Abdi, Linda Alzaghari, Imam Sandnes og fire andre skal utgjøre de første norske medlemmene i dette internasjonale islamistnettverket.

Abdi og Alzaghari skal være moderatorer i den nystartede norske gruppen.

 

Vil Alzaghari bli intervjuet om kontakten med Dhuhulow? Hvor mange ganger traff hun ham? Hvor mye leste hun av hans innlegg på islam.no? Diskuterte de noen gang hans utvikling? Det var neppe første gang en ungdom viste tegn på radikalisering. Hadde de noe program for å fange opp disse signalene og gjøre noe med dem?

Hvis man sammenligner med fokuseringen på Anders Behring Breivik, er det liten vilje til å trenge inn i Dhuhulows verden. Er det fordi han var del av en flokk, som fremdeles består og som man legger seg ut med hvis man tar for seg hans utvikling? Slik sett hadde man det lettere med «flokken» til Breivik, for den var ikke-eksisterende, men nettopp derfor kunne man oppfinne imaginære fellesskap.

Pressen og politikerne har aldri gått i seg selv for dette. Nå blir de nødt for å konfrontere virkelige fellesskap, og det er neppe siste gang.

 

http://www.rights.no/2014/09/rabitamoskeens-terrorist/

 

Les også

-
-
-