Kamzy Gunaratnam. Foto: Thor Brødreskift / Nordiske Mediedager / Wikimedia Commons.

22. juli 2011 er en av de mørkeste dagene i landets historie. Det verste var naturligvis massemordet. I tillegg kommer en åpenbar politisk dimensjon. Daværende regjering, med Stoltenberg og utenriksminister Støre i spissen, gjorde det riktige da de omtalte terroren som en angrep på Norge og landets demokrati, ikke bare på Arbeiderpartiet.

Nå mener partiet at vi trenger en ny 22. juli-kommisjon for endelig å «ta et oppgjør» med holdninger og meninger som påvirket og inspirerte terroristen. Partiet vet naturligvis at FrP og enkelte nettsteder har vært i søkelyset fra første stund. Han var alene, men kom fra en flokk, blir det sagt. Hvem regnes med til denne flokken? Hvor vid er den tenkt?

27. april i år publiserte Minerva et intervju med Kamzy Gunaratnam, varaordfører i Oslo. Overskrift: Breivik er en av oss. Det er et sitat fra Åsne Seierstad. Hennes Breivik-bok «En av oss» hadde undertittelen En fortelling om Norge. Dette er blitt en velkjent innfallsvinkel.

Hva betyr «en av oss»?

Åsne og Kamzy mener nok ikke at de tilhører den eksklusive «flokken» som Breivik kom fra. Ifølge ingressen mener Kamzy at Breivik «var et produkt av samfunnet rundt seg». Vi leser ikke om små høyreekstreme miljøer, men om oss, om samfunnet, om Norge. Det tenkes vidt. Kamzy opplevde det grufulle som skjedde på Utøya, så hennes engasjement er lett å forstå. Det er likevel ikke mulig å godta alt hun sier.

At det norske samfunnet produserte Breivik, er enten en banalitet – han er etnisk norsk og oppvokst i Norge, ikke i Afghanistan eller Irak, eller en uhyrlighet – mannens terror er et produkt av verdier som preger det norske samfunnet. Jeg leter forgjeves etter en tredje mulig tolkning. Kamzy sier også: «Å snakke om ham som et resultat av vår nasjon – det tror jeg mange ikke liker». Det har hun rett i. Det misliker folk med god grunn, for dette er woke-ideologi i utfoldelse.

Prinsippet er at fryktelige eller kritikkverdige hendelser i et (vestlig) samfunn er særlig godt egnet til å karakterisere dette samfunnet. Eksempler: Det finnes rasistiske ytringer og handlinger i Norge, altså er Norge et rasistisk land. Et menneske i vår nasjon viste seg å være en terroristisk massemorder, ergo er massemorderen et resultat av vår nasjon.

Den som avviser denne tankegangen, har ikke antatt et «perfekt» norsk samfunn. Å gjøre fortellingen om en norsk tragedie, 22. juli, til en fortelling om Norge, virker dessverre ikke så dumt og pinlig som det faktisk er, siden grepet har festnet seg og blitt akseptert av mange.

Massemorderen Peter Manuel var skotsk. Kunne en bok om ham ha undertittelen En fortelling om Skottland? Manuels mord var riktignok ikke politisk terror. Hva med de engelske muslimene som utførte terroren i Londons Metro i 2005? Kunne en bok om dem ha undertittelen En fortelling om det muslimske England? Det er vanskelig å tenke seg at et forlag ville våge det. En fortelling om England er ikke stort bedre, for her blir det antydet at England er preget av muslimsk terror. Men når det mer enn antydes at Norge er preget av anti-muslimsk terror ..?

Tanken at den norske massemorderen er «et resultat av vår nasjon» kan vel også ses som et ønske om å forstå Breiviks terror. Han var jo tilregnelig og burde vel være forståelig. Man må da søke en slags logisk sammenheng mellom terroren og en mulig virkning. Kan Breivik ha regnet med at staten ville erklære muslimer uønsket i Norge og iverksatt utvisning etter terroraksjonen? Eller håpet han at den ville inspirere til et opprør mot Arbeiderpartiet? Disse eller beslektede virkninger kan ha foresvevet terroristen – og slike fantasier, hinsides alle muligheter, skulle være «et resultat av vår nasjon»?

Antakelig finnes enkelte overlappinger mellom forståelig kritikk av Arbeiderpartiets politikk og Breiviks såkalte manifest, men det finnes også en avgrunn mellom forståelige holdninger og terroren 22. juli. Ønsket om å forstå støter mot en grense, for i radikal ondskap finnes en kjerne av noe ubegripelig.

Minervas intervjuer fikk samtalen bort fra tåkeprat om samfunn og nasjon. Man kommer endelig til de egentlige mål for det nye oppgjøret: «Hva med alternative medier som nører opp under høyrepopulistiske holdninger? Det er et kjent faktum at Breivik var aktiv i kommentarspaltene hos Document.no. Hvilket ansvar bør de føle på?» spør Minerva.

Faktisk var Breivik aktiv også i en rekke andre kommentarspalter, inklusive Aftenposten og VG. Det spesielle ved Document er at man der ikke forsøkte å skjule aktiviteten, noe de andre mediene var påpasselige med å gjøre. Når Document stadig nevnes i sammenheng med Breivik, har vi å gjøre med redelighetens pris.

I sin respons går ikke Kamzy inn for sensur. Hun oppfordrer til selvkritikk. Hun mener at ikke bare Document, men også HRS og Resett «… opptrer på en måte som undergraver tilliten mellom ulike grupper i samfunnet, som jeg mener er skadelig. I et mangfoldig samfunn er høy tillit ekstremt viktig, og disse aktørene trekker oss i motsatt retning».

I intervjuet er islam aldri nevnt, og det er påfallende. Kamzy er en norsk politiker som vet hvor viktig det er å fastholde retten til radikal religions- og ideologikritikk. Kristendommen har lenge vært kritisert i former som mildt sagt har vist «ringeakt» for religionen, for å bruke et beryktet ord fra § 185. Kamzy vet at slikt må også muslimer tåle. I stedet blir undergraving av tillit mellom grupper det sentrale anklagepunktet. Det har vært mye tale om tillit i det siste, en indikasjon på at den er svekket. Det skyldes ikke de nevnte nettstedene.

Massemedier med NRK i spissen har ødelagt mye med sitt strev for å skape tillit til alle innvandrere. Man har nokså konsekvent nedtont eller fortiet ubehagelige fakta. Nylig hørte vi om en «mann fra Skien» som er siktet for å ha forsøkt å medvirke til terror i Danmark og London (nrk.no 12. april i år). Slik språkbruk er velkjent i NRK. Taushetskoden er for lengst knekt. Når det er taust om etnisiteten til en mistenkt eller siktet person, og den ikke er opplagt ut fra sammenhengen, da vet vi at den ikke er norsk. Vi skal påføres tillit basert på fortielser, en form for løgnaktighet. Denne miserable variant av tillit motvirkes av de nevnte nettstedene. Man trenger ikke være enig i alt som påstås der for å innse at de er uunnværlige.

«I et mangfoldig samfunn er høy tillit ekstremt viktig», sier Kamzy. Hvilket samfunn er ikke mangfoldig? Siden det er individer som skaper mangfold, er alle samfunn mangfoldige. Meningen er sikkert «flerkulturelt samfunn». Da blir det klarere. Det fortoner seg ekstremt viktig å styrke tilliten i et slikt samfunn fordi den naturlig nok er svakere der. Norske myndigheter er blitt oppmerksom på oppgavens ekstremitet, noe som har fristet til nedtoning av problemer. Også på det området finnes en kode som riktignok ikke er like lett å knekke. Vi hører om «utfordringer», men det er uklart om makthaverne har innsett hvor store problemene er.

Virkelig tillit utvikles mennesker imellom, selvsagt også på tvers av kultur og religion. Det er personlige forhold, uavhengige av offentlige tillitsprogrammer som vil innbille oss at alle innvandrere ønsker å bli integrert i det norske samfunnet. Utfordringen for myndighetene er å unngå tiltak som ytterligere svekker tilliten til de samme myndighetene. Man må forsøke å kvitte seg med angsten for å «stigmatisere». Den angsten har vist seg så kontraproduktiv at det halve kunne vært nok.

Aldri mer 22. juli. Det viktigste er et årvåkent politi. Andre offentlige instanser kan vurdere mulige kilder til farlig galskap. Så vidt man forstår, var Breivik en ensom ulv da han planla terroren. Det virker rimelig å anta at jo færre bitre ensomme i samfunnet, desto færre livsfarlige bitre ensomme. Mer tillit kan sikkert motvirke bitterhet hos noen. Kamzy nevner oppvekst, skole og utdanning, fagforeningsarbeid. Kanskje kan også det omstridte barnevernet bidra. Det har vært nevnt i tilfellet Breivik. Alt dette er vel og bra, bare man ikke glemmer at ensomhet også kan være befriende.

Enkelte politikere, visstnok særlig de yngre, mottar trusler, til og med drapstrusler. Slikt er uakseptabelt uansett bakgrunn. Trusler og oppfordringer til kriminalitet er utillatelige, ytringsforbud ut over det lar seg ikke forsvare i et liberalt demokrati. Kamzy har et konkret, konstruktivt forslag: De som er uenig med noe som hevdes i de nevnte nettstedene, bør delta med motargumenter i kommentarspaltene. Enig. Det ville for eksempel være nyttig å vite hva hun selv mener om det jeg skriver her.

De viktigste former for politisk tillit i moderne tid kan stikkordmessig angis til: solidaritet og nasjonalisme. Disse ble tidligere sett som karakteristisk for henholdsvis venstresiden og høyresiden i politikken, et skille som ble uvesentlig under verdenskrigene. Den venstreorienterte George Orwell forsto meget vel verdien av patriotisme. Orwell hadde lite til overs for «left-wing intellectuals who are so «enlightened» that they cannot understand the most ordinary emotions». Labours valgnederlag i 2019 blir med det forutsagt. Tittelen på essayet som sitatet er hentet fra, My Country Right or Left (1940), sier det glitrende klart.

Svekket tillit i det norske samfunnet i dag har sikkert flere årsaker, jeg tror maset om nasjonalismens elendighet spiller en rolle. Selve ordet er blitt suspekt av nettopp de grunner Orwell kjente til; nasjonalisme brennemerkes som et forstadium til fascisme, i beste fall fordekt sjåvinisme. For mange av oss i etterkrigsgenerasjonen er dette trist og provoserende. Vi fikk tidlig med oss krigsgenerasjonens selvsagte nasjonalisme. Vi ble kjent med uttrykket «gode nordmenn». Med det mente man alltid og uten unntak anti-nazister, mennesker som ikke ville ha noe med NS å gjøre. Gode nordmenn?! I dag har uttrykket en annen aura. Det hører hjemme i et av statskanalens moroprogrammer.

Det er et pussig trekk ved anti-nasjonalismen at den arter seg ulikt i ulike land. Norsk anti-nasjonalisme finnes primært hos makthavere i politikk og media. Den forstås best som et forsøk på å nøytralisere og avvæpne kritikk av en innvandringspolitikk som har ført til at 56 prosent av all sosialhjelp i landet går til innvandrere. Å påpeke dette vanviddet kan kalles nasjonalisme. Så kan noen hevde at en slik påpekning ikke bare er nasjonalistisk, men også rasistisk og typisk for grumset som skapte en massemorder.

Vær så god. Ytringsfrihet er for alle. Vi kan håpe at «oppgjøret» holder seg innenfor rammen av det liberale demokratiet, og i så fall har vi ingenting å frykte.