Kommentar

ML-generasjonens skald, Dag Solstad, står på podiet og forkynner uten blygsel at han stiller seg helt likegyldig til ytringsfriheten. Foran ham sitter forlegger William Nygaard, utgiver av artikkelen Solstad leser opp fra. Hva tenker Nygaard som ble skutt utenfor sitt hjem i Oslo for å ha utgitt Salman Rushdie?

Klassereise er tematisert, men hva med totalitær eller nyreligiøs reise? Solstad har vendt hjem til totalitarismen etter å ha flakket rundt i utlendighet.

Mens man ute i Europa har vært opptatt av å ta et oppgjør med de destruktive sider av 68-generasjonen – mordet på Aldo Moro, Røde Arme Fraktion, og Blekingegadebanden – så har ikke noe tilsvarende skjedd i Norge. Her er alt som før. En ting er at ML’erne uanstrengt har kunnet bevege seg inn i betydningsfulle posisjoner, noe annet er store deler av mediene og kultureliten forsvarer noen av de samme posisjonene: ressentimentene mot vår egen kultur, symbolisert ved USA og Israel. Disse kolporteres hver eneste dag i statsfinansierte NRK med den største selvfølgelighet.

Ett eksempel: Agnes Moxness hadde mandag et innslag i P2 om at Norman Finkelstein var blitt nektet adgang til Israel. Han ankom Tel Aviv, men ble stanset på flyplassen og sendt hjem. Grunnen var ifølge the Times at Finkelstein hadde hatt kontakter Israel betraktet som en sikkerhetsrisiko. Han ble avhørt og sendt ut igjen, tilbake til London. Dette fikk Norske P.E.N.s Eugen Schoulgin til å kommentere fra sin base i Tyrkia at dette var et eksempel på at Israel var av de stater der frihet og rettssikkerhet var under press. Finkelstein, som ble kalt «Finkelstiin» og Holocaust som «Holåkaust», ble kalt «kritisk» til sider ved Holocaust, dvs. Israel «bruk» av Holocaust for å skaffe seg støtte. Man klippet fra hans besøk i Trondheim Studentforening. Finkelstein er blitt noe av en popfigur i studentmiljøer. Ingenting ble sagt som kunne forklare hvorfor Israel nektet å slippe ham inn: hans hyllest til Hizbollah og besøk i Libanon for en tid tilbake og talen: «Vi er alle Hizbollah». I NRK og Norske P.E.N. mener man åpenbart at Israel har plikt til å slippe inn sine fiender. Det er ikke jødehat i den biologiske versjon, men det er valg av side: NRK velger for lytterne, liksom Aftenposten og Jonas Gahr Støre gjør det, og guess what: valget faller som oftest ut slik at vår forståelse for Hamas, Hizbollah, og det muslimske brorskap, den arabiske verden og muslimene blir litt større. Omvendt blir vår forståelse for USA og jødene mindre. Dette er et nullsum-spill. Slik var sett var Dag Solstads foredrag/artikkel som en velsignelse av denne glideflukten vekk fra Europa, vekk fra det mest dyrebare i norsk tradisjon, og inn i en ny utopi, denne gang ikke en avlyst/abortert som på 70-tallet, men med god sjanse til å bli realisert.

Solstads foredrag var behørig hausset i mediene. Sentensen som gikk igjen var at ytringsfriheten er en hellig ku og at bla. Presseforbundets Per Edgar Kokkvold skulle «henrettes». Det ble opplyst at foredraget falt sammen med offentliggjøring av artikkelen «Om ytringsfrihet» i Samtiden som skulle utkomme samme dag. Perfekt timing. Wergelandssalen var full én time før møtet skulle begynne, og det var mange kjente fjes, fra litteratur og samfunnsliv.

Det åpnet med at fotograf for Human Rights Service, Christopher Owe, ble nektet å filme av Litteraturhusets leder, Aslak Sira Myhre, som er gift med Samtidens redaktør og kveldens møteleder, Cathrine Sandnes. Sira Myhre var lite imøtekommende: Han viste til at Dag Solstad ikke ønsket filming. Owe ba om å få høre dette fra Solstads munn, men ble avfeid. Ikke noe service eller høfllig tilbakemelding om at «jo, jeg skal spørre Solstad». Sira Myre opptrådte mer som en dørvakt som har fått en uønsket gjest. Men slik var også ML: kritikere hadde man ikke bruk for og man la heller ikke skjul på det. Sira Myhre signaliserte at han hadde svært liten sans for Owe og det han holdt på med. Til slutt ga Owe seg. Han forsto at det ikke nyttet. En beskrivende situasjon: et møte om ytringsfrihet avviser en fotograf, og folk later som ingenting. Hvorfor skulle de det? Human Rights Service er vel ikke noe å slåss for?

Sandnes åpner. Hun snakker om «Dag» – alle på innsiden sier «Dag» – og sier «artikkelen er den viktigste som har stått i Samtiden». Herostratisk sett får hun kanskje rett. Salen venter spent, men Solstad, som enten er nervøs eller ute av form, begynner å lese fra artikkelen, og etter hvert forstår publikum at han ikke kommer til å snakke – dvs. kommunisere med tilhørerne, men lese høyt og autistisk. Solstad leser dessuten dårlig, og har svak stemme. Han forsøker å være morsom og publikum ler. Det er det eneste de får ut av kvelden. Litt skadefryd. Men slik var også ML-tiden. En elsket å kunne le av et offer, en fiende.

Schadenfreude heter det i tysk original. Glede over andres skade. Det ordet finnes ikke på engelsk, men nordmenn har evnen. Solstad svingte svøpen og lot den danse over ryggen til Kokkvold og Lars Gule. Publikum frydet seg, men slapp seg ikke helt løs. Angrepene på Kokkvold var for vulgære til at man kunne slippe seg løs i full offentlighet. Men de var kanskje et varsel om andre tider og andre situasjoner?

Solstads foredrag var en eksemplifisering av Marx egne ord om at historien gjentar seg, først som tragedie og så som farse. Solstads foredrag var en farse. Det er nærmest ubeskrivelig at en alderstegen, suksessrik forfatter kan lire av seg noe så dumt. Er det Pinter-syken som har tatt ham? Harold Pinter – mannen bak The Caretaker, har fått seg til å si de mest vanvittige ting til forsvar for Slobodan Milosevic, og har snakket om USAs «Gulag». Hva er det med vår tid som gjør at store kunstnere går politisk amok når de vil være engasjerte?

Solstad virker merkelig utdatert. Han har lenge levd i Berlin, men det er ingen forklaring. Tysk kulturliv gir fortsatt eksempler på dannelse, men det var det lite av i Solstads tekst. Han dyrket Fliret, hånlatteren over de som tror de er noe, Kokkvold og Gule. Utgangspunktet er en tv-debatt vinteren 2006 om karikaturene, etter at de er publisert av redaktør Selbekk i Magazinet.

Solstad lyder her som en advokat Staff på sitt verste: han er kun ute etter å ramme, og latterliggjør at tre av fire deltakere er drapstruet. Dermed er debatten vunnet før den har begynt, for hvem kan vinne over en som er drapstruet for sine meningers skyld, spør Solstad retorisk. Gule opplyste senere at dette er en tilsnikelse av Solstad. Han har aldri sagt han er drapstruet. Solstad spinner mye rundt disse truslene, som nærmest følger automatisk med skrive og ytringsvirksomhet. Han har selv mottatt dem, så hva er det Kokkvold og Gule bærer seg for? De skryter av drapstruslene, og bruker dem som våpen, og opptrår usedvanlig arrogant og selvgodt.

For en utenforstående som meg kunne det være vanskelig å forstå hva dette fanatiske engasjementet for ytringsfrihet besto i, som gjør at man er villig til å rasere enhver fornuftig samtale med fremmede.

…..

De er så selvgode at det er umulig å skrive at Gule & Kokkvold sier det eller det, eller at Gule & Kokkvold sa det eller det, nei, Gule & Kokkvold taler, ikke i tunger, men i feite honnørord om seg selv og det de står for.

Slik oppfattet Solstad situasjonen da Kokkvold var den eneste betydningsfulle representant for norsk presse som konsekvent og kategorisk forsvarte ytringsfriheten. Han gjorde det med britisk flair og sans for fair play. Solstad oppfattet at det var utenriksmminister Jonas Gahr Støre som fikk ublid behandling av mediene. Slik var det vitterlig ikke.

Solstad synker ned til å latterliggjøre Shabana Rehman som deltok fra New York og kaller henne foraktelig for en rekvisitt i programmet. Han må også latterliggjøre at hun har fått drapstrusler. Og selvfølgelig latterliggjøre 9/11 i samme slengen.

Ja, det var faktisk fire som hadde mottatt dødstrusler, for på en enorm storskjerm dukket Shabana Rehman opp med New Yorks skyline, med hullet etter Twin Towers dekorativt i bakgrunnen, og fortalte at muslimene dreper og at i Vesten sover demokratiet.

Shabana Rehman dukker stadig opp på sin enorme storskjerm, og det virker som hun er der mer som en del av scenografien enn som en debattant, eller kanskje det er riktigere å si at hun blir debattant i egenskap av å være rekvisitt.

Solstad skriver at han føler seg stadig mer presset og ufri i det offentlige rom. Det er ugjerne han går ut. Han vil helst sitte hjemme i sitt bibliotek, omgitt av tusen klassikere, som står som påler i litteraturen. Disse bøkene er blitt til, på tross av gode eller dårlige tider, på tross av sensur eller ikke-sensur. De er ikke blitt til pga ytringsfriheten, men pga trykkefriheten. Solstad gjør et stort nummer av forskjellen på de to. Trykkefriheten er det egentlige fremskritt. Det var kongemaktens store innrømmelse av villigheten til å bli kritisert. Ytringsfrihet derimot, er nærmest et mottrekk og en motvekt til trykkefriheten: den gir makten anledning til å hylle seg selv. Slik vi må forstå Solstad er det det Kokkvold gjør når han hyller ytringsfriheten: Den er en skjøge, og Kokkvold er dens hallik.

Slik beskriver Solstad sin samtid, og igjen går det i at ytringsfriheten er en skjøge:

Seierherrene fra den kalde krigen har nå gått amok, i ytringsfrihetens navn. Det er greit, også for meg, at kommunismen er blitt nedkjempet, det er jo et faktum, men hvorfor må seierherrenes rus så til de grader gå utover den opplyste allmennheten? Man må jo ta seg sammen for ikke å miste sin forstand.

For bare å se på Kokkvold & co er en trussel mot ens forstand. Ser jeg det jeg ser? Nei, jeg ser ikke det jeg ser? At han forsvarer det ene svineriet etter det andre. Og med den sjølgodheten! Utstyrt med Voltaire-mantraet sitt. Det høres fint ut, men hvordan fungerer det i praksis? Når har Kokkvold egentlig grepet sitt åndelige sverd og kastet seg inn i striden, i sin innbilte kamp på liv og død, for noe det virkelig var verdt å støtte?

Det er i Solstads behandling av Kokkvold at Solstad avslører seg. Alt det andre kan avskrives som prat, dumt prat. Men her skriver han at Kokkvold «forsvarer det ene svineriet etter det andre». Forsvar av ytringsfriheten, å stå opp på tross av norske redaktørers feighet i karikaturstriden, å få sitt ansikt båret rundt i Khartoums gater, dette kaller Solstad for «svineri».

Presenil

Solstad virket nærmest presenil. Folk hadde ventet en festforestilling, de satt ringside som på Colosseum, og ventet på at helten Solstad skulle spidde tyren Kokkvold. Men Solstad falt av hesten.

Det Solstad demonstrerte var likevel noe av essensen i ML-bevegelsen: forakten for individet, latterliggjøringen av enkeltmennesket, forvrengningen av motivene og uthengningen av vedkommende som dum, enfoldig og selvgod. Kokkvold vet det ikke selv, men Solstad henger ham ut for å legge hodet bakover, det er en uovervinnelig mine. Humanisten/demokraten som selvgod: her oser det av leninistisk forakt.

Solstad ville kompromittere Kokkvold og Dagbladet for deres syn på striden mellom Se & Hør og bryllupet til Per Lillo Stenberg og Sæther, men viser bare at han ikke evner å skille viktig og uviktig, og profesjonelle roller. Hans angrep på Orkla og bunnlinjen er omtrent 20 år foreldet.

Innledningsvis plasserer Solstad seg selv politisk, og foredraget ville hatt større tyngde hvis han hadde turt å forfølge disse resonnementene: Men han sier nok til at posisjonen er klar:

Jeg stiller meg helt likegyldig til ytringsfriheten, slik man naturlig gjør overfor selvfølgeligheter, og jeg er ikke i stand til å se for meg en framtid hvor det oppstår en situasjon hvor jeg blir fratatt retten til å ytre meg.

Det er andre trusler som jeg er i stand til å se for meg, som berører meg som forfatter og samfunnsmenneske, og den viktigste og mest avgjørende av disse trusler er paradoksalt nok knyttet til ytringsfriheten, som et våpen rettet mot alt det jeg står for. Jeg frykter med andre ord konsekvensen av å dyrke ytringsfriheten som en hellig idé, som står over alle ideer, konsekvenser som allerede nå har vist sin ødeleggende kraft.

Her gir Solstad klar beskjed: han er på den andre siden. Han er ikke opptatt av angrepene på ytringsfriheten som har pågått siden Rushdie ble rammet av Khomeinis fatwa. Disse forsvarene er hysteri. Det er tvert om disse ytringsfantatikerne som er farlige!

Da får jeg lyst til å si: Ytringsfriheten er ikke umistelig. Den er et gode, men ikke et umistelig gode. Den trenger ikke å vernes i fredstid. I fredstid, slik som nå, i våre land, trenger den å bli angrepet på det skarpeste, slik at vi atter kan begynne å se klart, skjelne mellom stort og småtyt, mellom viktig og uviktig, mellom det umistelige og likegyldige, kort sagt: å snu opp ned på de verdier som ytringsfrihetens forsvarere har prøvd å presse på oss de siste 10-15 årene, ja, faktisk før det var en eneste imam i landet.

Der har vi det: «før det var en eneste imam i landet». Det dreier seg om islam, og forsvarerne av ytringsfriheten er de gale, eller: de er prostituerte.

Leninistene og islamistene sier det samme: friheten er en hore.