Sakset/Fra hofta

22/7 setter Norge på en stor prøve. Utfallet vil få stor betydning, både innad og i verdens syn på oss. Og: selv om vi skulle svikte og rygge tilbake for sannheten om oss selv, så vil andre kunne finne den. Så stor og spesiell er 22/7.

Det er første gang en innfødt europeer går amok, og det på en ekstraordinær bestialsk måte.

Det har revet noe av uskylden vekk fra oss.

Den norske maksimen har alltid vært: It can’t happen here.

Slik var det under den kalde krigen, for ikke å snakke om tiden etter Berlin-murens fall. Norge er det ultimate paradis, nå forklart under begrepet: den norske modellen, som er svaret på dilemmaet markedsmakt og styring, på kapitalisme og sosialisme. Hva er det med disse nordmennene som klarer å finne løsninger der alle andre sliter? Eller er det bare flaks, som med Askeladden? Og heter flaksen olje?

Kanskje vi ikke er flinkere eller mer begunstiget enn alle andre. Før eller senere er også flaksen slutt. Gud hjelper den som hjelper seg selv.

Noe lignende har aldri skjedd før i historien, sa Gro Harlem Brundtland. Det har det nok, men ikke her. Nå er vi på en måte innlemmet i bestialitetens historie som Jens Bjørneboe skriver om.

Det skremmer oss, både fordi Anders Behring Breivik var norsk, og fordi vi lurer på om dette innevarsler noe mer, om det er begynnelsen på en utvikling, et varsel om hva vi har i vente.

Hvordan kan vi finne ut av det?

Den eneste måten vi kan finne ut av det på er ved kompromissløst å rette søkelyset mot oss selv og vårt samfunn. Behring Breivik er spesiell, men det konfliktstoffet han valgte som springbrett og begrunnelse for sine handlinger er reelt nok.

Behring Breivik var opptatt av den muslimske innvandring til Europa, og det den gjør med Europa. Han var opptatt av den politiske og kulturelle elite som har gjort denne innvandringen mulig. Det var denne eliten han gikk til krig mot, og det på en måte som har forandret norsk historie.

Men det er opp til oss hvordan.

Vi kan si – som norske medier i all hovedsak har gjort – at de som mener som Behriing Breivik skapte et miljø og er skyld i hans radikalisering, om ikke hans handlinger.

Denne anklagen ble slynget med stor kraft mot navngitte personer og nettsteder fra første stund Behring Breivik var identifisert.

Og det har ikke avtatt med tiden, tvertom underbygges denne tesen sterkere for hver dag.

Er det hold i den?

Er man meningsfelle hvis man mener noe av det samme som Behring Breivik om situasjonen i Europa og Europas fremtid? VG nøler ikke med å konstatere det.

Man gjør det helt uavhengig av hva som står på et nettsted, eller hva som er tema for et møte, og hva slags folk som frekventerer det. Det spiller ingen rolle. VG og NRK og Aftenposten har gjort seg opp en mening på forhånd, a priori: Dette er meninger og mennesker som skal marginaliseres.

Det er forholdsvis lett å fastslå: Mediene gjør dette fordi de har et behov for å plassere noen i en slik rolle.

Men stemmer det ikke at det finnes likhetspunkt: han siterer jo kjente og anerkjente forfattere som kritiserer islam og multikulturalisme.

Stans ved ordet anerkjent, og da mener jeg ikke Winston Churchill og John Stuart Mill, men mennesker som Ayaan Hirsi Ali, Lars Hedegaard, Bruce Bawer, Daniel Pipes. Man har ikke gjort noe forsøk på å vurdere dem og spørre seg om forholdet mellom ord og miljø kanskje ikke er så enkelt, for ikke å snakke om spranget over til handling.

Fjordman er lett å ta fordi han er hissig og dogmatisk, akkurat som ML’erne på 70, 80-tallet. Den samme skråsikkerhet og overbevisning om å ha rett, ikke bare i sak, men på vegne av andre. Og akkurat like anmassende. Men Fjordman er dyktig på sin måte, derfor har han nådd utbredelse, og nå må han tas ned. Han har selv gitt motstanderne redskapene.

En annen er Bruce Bawer, en amerikaner i Norge. Han har skrevet to bøker om islamiseringen av Vesten: While Europa slept og Surrender. Jeg har lest begge grundig. De er helt normale, samfunnskritiske bøker, det er intet ekstremt ved dem, men de er om et alvorlig tema som de etablerte mediene ikke tar alvorlig, og derfor er bøkene radikale, akkurat som venstreradikalismen var det på 70-80-tallet og fortsatt er det, med den forskjell at de nå argumenterer innenfra og ikke utenfra.

Bruce Bawer er utropt av en samlet norsk presse til å være ideolog for noe de kaller den tredje bølge. Det er en særdeles ondsinnet betegnelse på det de omtaler som en nynazistisk, høyreekstrem bølge i dress og slips.

Det ropes om hatefulle ytringer, men en slik beskrivelse er en hatefull ytring. Det heter i ett av budene at man ikke skal snakke stygt om sin neste. Dette er ikke bare stygt, det er karaktermord og en personlig sikkerhetsrisiko. Å bli utnevnt til ideolog for den tredje bølgen er det samme som å bli utpekt som samfunnsfiende.

Det er hva norske medier har gjort med et diffust galleri av mennesker. Man har manipulatorisk valgt å hente inn de mest ekstreme ytringer og hengt dem rundt halsen på navngitte mennesker.

Det har skremt mange. Folk er stilt til ansvar for ting de sa før 22/7, særlig medlemmer av Fremskrittspartiet har fått gjennomgå. Og taktikken virker: Siv Jensen har lagt partiet inn mot sentrum og kvittet seg med prominente talsmenn som Per Willy Amundsen, og Christian Tybring Gjedde har lovet å være snill gutt. Selve kongen, Carl I Hagen, ble felt denne uken, også han falt som offer for 22/7 og samfunnsfiendetenkningen, fordi han ville inn i Nobelkomiteen og syntes det var hans tur. Hvilket det var. Men Siv Jensen ville ikke ta belastningen. Hun valgte derfor å ofre Hagen på den politiske bekvemmelighetens alter.

Ingen protesterer, ingen forsvarer Hagen. En av landets dyktigste og mest erfarne politikere settes bokstavelig talt på porten av sitt eget parti. Og det heter at Nobelkomiteen bør bli mindre partipolitisk bundet, uten at formannens navn nevnes.

Jensen har bøyd seg for at Hagen kunne bli en belastnings, dvs. at noen kunne lage en sammenheng mellom ham og 22/7. Men da har man gitt etter for utpressing.

Det er hva det politiske spillet er blitt etter 22/7: moralisering og sinnelagsetikk.

Hva har dette med ytringsfrihet å gjøre? Alt.

Ytringsfrihet er intet verdt hvis den ikke anvendes. Det holder ikke å si ordet. Den må brukes, og den kommer først til sin rett når det er lov å si ting som ikke er populære. Det er snart bare Per Edgar Kokkvold som har forstått dette i presse-Norge.

Hvis presse-Norge var en kompakt majoritet før 22/7 er den etter 22/7 blitt en falang. Det finnes ikke noe liv utenfor konsensus. Konsensus var der før 22/7, men det nye er at man nå driver selvjustis: man definerer en samfunnsfiende og forsøker å gjøre ham fredløs. Det er sterke ord, men konsekvensen av den politikk og de signaler som sendes, munner ut i et slikt resultat.

Hva betyr det i dagens Norge å bli definert som en meningsfelle av Anders Behring Breivik? Det er å plassere en stor bør på noens skuldre, nok til å segne. Man skal ha sterk rygg hvis omgivelsene begynner å dele en slik oppfatning. Avisene og etermediene sprer den uten å blunke.

Man synes totalt å ha glemt at man ute i Europa har personer som lever omgitt av livvakter eller i dekning fordi de har påkalt seg islamistenes vrede: Naser Khader er syrisk-dansk muslim, medlem av Folketinget for de konservative, men han er moderne og liberal, det er nok. Kurt Westergaard er forsøkt drept flere ganger på grunn av noen harmløse tegninger, redaktør Flemming Rose vil aldri kunne gå trygt så lenge han lever fordi han bestilte og publiserte tegningene. Det er mange i Danmark og Europa som må se seg over skulderen; iranske Ifshan Ellian er professor i Nederland, hans kontor ligger innerst i en gang, hvor det er lettest å kontrollere adgangen, laget av skuddsikkert glass. Geert Wilders er Nederlands mest populære politiker og leder av landets tredje største parti. Han lever som en fredløs i sitt eget land. Robert Redeker er lektor i den franske skole, han skrev en artikkel i Le Figaro om islams uforsonlighet, og ble utpekt til dagens islamofob av Yusuf Qaradawi. Kort etter varslet sikkerhetstjenesten ham om at det var lagt ut personlig info om ham på en jihadside som var til internt bruk. I all hast måtte han flykte med sin familie og har levd i skjul siden. Det er en høy pris å betale.

Eller hva med Theo van Gogh. Han trodde det var ytringsfrihet i Nederland. Det trodde også satiremagasinet Charlie Hebdo om Frankrike. De er tidligere trukket for retten for å ha viderebrakt de danske tegningene, nå fikk de brannbombet lokalene pga en forside.

Og vestlige medier og journalister legger skylden på bladet og sier at de ba om det.

Da har man valgt side.

Norske medier har også valgt side, de foretrekker en beskåret ytringsfrihet.

De andre – de som mener at ytringsfriheten skal være hel og udelt – og som derfor tør si ubehagelige ting om det flerkulturelle, de hørte man ikke noe om i den norske debatten. Først etter 22/7 fikk man høre noe om dem, og da som samfunnsfiender.

Det er en politisk og menneskelig utpressing som det ikke går an å være med på. Den er dypt umoralsk og farlig for menneskene som det går ut over.

Men det later norske journalister som de ikke forstår eller vet.

Så la oss minne dem om det. De skal ikke kunne si at de ikke visste.

De egger selv til selvjustis.

I lang tid har de nå gjort et nummer av at ord som landsforræder og sviker er brukt. Selv gjør de vanlige samfunnskritikere til høyreradikale ideologer og ekstremister. Det er andre ord for samfunnsfiender. Og hva gjør man med samfunnsfiender?

22/7 inviterer til hevntanker, og VG og NRK egger til hevn.

NRK laget Brennpunkt-dokumentaren Ord som dreper. Den som uttalte seg sterkest i programmet var en danske ved navn Farmand som hadde studert de høyreekstreme. Han hevdet at det islamkritiske miljøene var de som støpte kulene som ble brukt på Utøya. De politiske kulene.

Selv tilbrakte han mange år sammen med nazister, så mange at da en journalist slo ham i hartkorn med nazistene, og Farmand gikk til sak, så fant dommeren at Farmand hadde hatt et så intimt forhold til nazistene at det var umulig å avgjøre om han var deltaker eller observatør.

Denne vesentlige informasjon var ikke med i programmet, selv om den var lett tilgjengelig på nettet. Av en enkel grunn: Det ville ødelagt kanonaden mot islamkritikerne. Kanskje er det NRK som er politisk kannestøper?

Men tilbake til det springende punkt: er det ikke slik at flere kjente forfattere figurerer i Behring Breiviks manifest? Jo, men hva betyr det? Selv ikke Fjordman går inn for vold. Det er Behring Breivik som bruker forfatterne, på sin måte, til sitt formål.

Her er en viktig distinksjon: En ting er politisk analyse bygget på fakta, noe annet er tro. Bruce Bawer og Ayaan Hirsi Ali bygger på sosial, kulturell og politisk analyse. De ønsker forandring ved ordets makt. Behring Breivik løfter deres tanker til et helt annet nivå: til et mytologisk univers. Han bruker deres tanker som råstoff til sine ville voldsfantasier.

På den ene siden rasjonalitet og på den annen tro. Det er en avgrunn mellom dem. Det er ingen berøringspunkt.

Derimot er det mye i den venstreradikale historikken som bygger på tro, åpenbaring og apokalypse.

Behring Breivik henter inspirasjon fra Timothy McVeigh, Charles Manson, Al Qaida, og krigsfantasier i spill som Battlefield 3D.

Det er mye lettere å se felles trekk fra venstreradikal terror som Baader Meinhof, tilsatt dagens undergangsstemning og heroisk positurer.

Men det vil ikke dagens meningselite snakke om. Det er for ubehagelig. Derfor velger man utstøtelse og brennmerking.

Det vil bare gjøre situasjonen mer tilspisset og polarisert, for problemene man legger lokk på er reelle nok.

Det er dermed en stor feil makteliten begår. Den misforstår sammenhengen mellom dissens og terror, og tror man forebygger det siste ved å undertrykke dissens.

Det er underlig å observere en slik fremgangsmåte i internettalderen. Det er stikk mot all erfaring. Her skriver man om den arabiske våren, som er en slags forventningenes kraft som sprenger båndene, og så går man uten tvil eller debatt i gang med å legge lokk på kritikk og opposisjon.

Det er den spesielle norske puritanisme og pietisme i sekulær form. Den blir farlig fordi det ikke finnes noen himmel og forsåvidt heller ikke noe helvete. Mennesket vil frelse seg selv.

Det er forskjell på hat, det er forskjell på radikalitet. Men man er ikke interessert i å forstå. En slik politikk kan bare føre samfunnet dypere inn i konflikter.

Den ufravikelige forutsetning for at det flerkulturelle samfunn skal lykkes er full åpenhet. I stedet gjør man det stikk motsatte. Man sier at bestemte tema, bestemte uttrykksmåter er krenkende, hatefulle og skaper et dårlig klima.

Slik gjør man at visse sosiale fenomener ikke må omtales. I Sverige er dette drevet langt ut i det ekstreme. Nå har Norge slått inn på noe av den samme kurs.

Walid al-Kubaisi sa det treffende under Documents møte lørdag 12. november: Sinnelagsetikken som idag herjer samfunnet har en forestilling om at det er mulig å skape det rene sinn, fritt for stygge tanker. Men dette er like illusorisk som å skape et rent samfunn.

Antirasistene er fanget av et paradoks. De er sterke motstander av det rene samfunn, og bruker det som skrekkbilde og legitimering av sin kamp. Men selv har de omfavnet en ideologi som drømmer om det rene sinn. De er to alen av samme stykke. Den ene drømmer om et rent samfunn, den andre om et rent sinn.

Man bruker historiens forbrytelser som moralsk balltre. Jo verre, jo bedre. Det blir en slags fråtsing i vestlig arvesynd, men man har selv sitt på det tørre. I bibelsk forstand vil man kalle dette klassisk fariseisme, men så lenge antirasistene sitter med det moralske trumfort og finansieres av staten, kan de bevare et innbilt hegemoni.

Fritt for stygge tanker.

Man tror på ramme alvor at man kan definere hva “hatefulle ytringer” er. Men det vil avhenge av situasjonen. Man kan jage bestemte ord under jorden, men de vil tyte frem i gjen i andre sammenhenger. Virkeligheten forsvinner ikke, selv om talemåtene endres.

Dagens politiske elite er besatt av ord. Den tror at bare man sier de riktige ordene vil ting gå godt.

Dette er en form for eksorsisme. En tro på at ondskapen kan manes ut og bort.

Men så slo ondskapen til, i dette idylliske sosialdemokrati, og den var mer heslig enn i noe annet europeisk land.

Er det en sammenheng?

Nå vil man gjerne oppdra menneskene slik at noe tilsvarende ikke gjentar seg, og helst slik at man oppdager slike mennesker på forhånd. Noe man ikke gjør med islamistene. De får ha sine tanker og sin tro – og møter – i fred.

Venstresiden krever politisk overvåking, og motforestillingene er svake. Man sitter med svarene, på målestokken for høyreradikalisme. Det er bare å måle og forby og straffeforfølge.

At dette lyder som oppskriften på et diktatur affiserer dem ikke.

Før forrige helg fikk document.nos redaksjon en ny henvendelse fra politiet om å utlevere all historikk på tre bestemte nick. Jeg kjente en av dem, det er en person av en viss posisjon. Jeg følte et visst ubehag. Mannen jeg kjente kan virke noe firkantet, men er slett ingen ekstremist. Han er en samfunnsborger som er bekymret for fremtiden.

Samtidig fikk vi et tips om at svenske Matthias Gardell skal holde foredrag for Oslo Politi om hva som er islamofobi. Da ble mitt ubehag enda større.

Som PST Jon Fitjar sier til Dagsavisen: Det er vanskeligere å avgjøre hva som er hatefulle ytringer eller krenkelser når vi kommer til grupper. Det må nesten politikerne ta stilling til.

I forslaget til ny blasfemilov som ble lagt frem rett før jul 2009 var det nettopp gruppens rett til ikke å bli krenket som ble nedfelt i lovs form. Den ble avverget av en sterk opinion. Men viljen var der.

Nå har 22/7 gitt et voldsomt puff til samme ønske om å straffe de onde for å beskytte de gode.

Men for igjen å sitere Walid: Det står i De tid bud at du ikke skal slå ihjel. Det står ikke at du ikke skal tenke på eller ønske å drepe eller at du ikke skal hate. For menneskene gjør alle disse tingene. Hver eneste dag. De har mer eller mindre onde tanker. Det er en del av vår natur, på godt og vondt.

Alle forsøk i historien på å lovfeste eller lage systemer som forbyr visse sider ved menneskets natur er dømt til å mislykkes.

Men det er det som er i ferd med å skje.

Vi sa: It can’t happen here. Nå skjer det her.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også