Kommentar

Ole Jørgen Anfindsen hadde torsdag en kronikk i Aftenposten der avisen laget en ingress som lar Anfindsen påstå at Anders Behring Breivik har et poeng. Uheldigvis har Anfindsen selv setninger som gir grunnlag for en slik fremstilling.

Kronikken hadde tittelen Lærdom av terroren.

Ingress:

Nekter vi å ta inn over oss at Anders Behring Breivik har et poeng, avskjærer vi oss fra viktig lærdom som kan trekkes i etterkant av katastrofen.

Dette er en sammenfatning som er helt drepende for artikkelforfatteren: Han fremstår som en som vil belære publikum om at terrorhandlingen ikke må overskygge at Anders Behring Breivik har et budskap. Det mener selvsagt ikke Anfindsen, selv ikke i et skjødesløst øyeblikk ville han finne på å si noe så selvmorderisk.

Det sier derimot en hel del om Aftenpostens hensikt med å ta inn kronikken.

Anfindsen burde visst bedre. Han har selv analysert og dissekert debattredaksjonene på glimrende vis i boken Selvmordsparadigmet.

Kronikken er en avveining av ekkokamre på begge sider. Ekkokamre er blitt en eufemisme konstruert av de med definisjonsmakt for å ramme de som er uten. Det blir ikke særlig bedre av at Anfindsen går med på definisjonen – mot å få bruke den selv om de etablerte mediene.

Etter en slik moderat gjennomgang foretar Anfindsen et sprang, helt out of the blue, og det er dette han er blitt hengt for, både av Aftenposten, Dagsnytt Attens Sverre Tom Radøy, Torkel Brekke og innkalt politisk redaktør Harald Stanghelle.

Avslutningen er upresis og åpen for feiltolkninger:

Jeg forstår det slik at Behring Breivik har lagt det norske samfunnet for hat blant annet fordi han opplever hele vårt politiske system som falskt. Dette gir ham ingen rett til å sprenge bomber eller drepe noen. Men så lenge vi nekter å ta inn over oss at Behring Breivik, til tross for sin voldsforherligende ideologi og utopiske visjoner, har et visst poeng på akkurat dette punktet, avskjærer vi oss fra en av de viktigste lærdommer som kan trekkes i etterkant av sommerens katastrofe.

Torkel Brekke greide å lese inn i dette at Anfindsen mener vårt demokrati er falskt. Brekke har en spesiell evne til å servere perfiditeter innpakket i et sobert språk, og de blir ikke avslørt av en mann som Radøy.

Men premissene Anfindsen legger er katastrofale:

Hva mener Anfindsen med «et visst poeng på dette punktet»? Trolig mener han at det er tanker og oppfatninger i manifestet som viser til sosiale, politiske og kulturelle realiteter som det er farlig å ignorere.

Men dette poenget får ikke leseren tid til å forstå før Anfindsen henger på setningen «viktigste lærdommer i etterkant av sommerens katastrofe». Dette påhenget kan misforstås: Hvis lærdom kobles til Behring Breiviks syn på vårt politiske syn, vil de fleste steile, og med rette.

Anfindsen uttrykker seg klønete om svært brennbare spørsmål, og kun en mann med hans flegma ville tåle å gå i studio for å forsvare dem.

Det inntrykket han etterlater, avskrelt villede feiltolkninger og skjødesløst språk, er likevel at ABB «har et poeng», dvs at hans forskrudde syn viser tilbake på sosiale realiteter.

Men dette er farlige tanker. Selvsagt viser ABBs tanker, stort sett lånt fra andre, tilbake på en sosial realitet, slik all debatt gjør. Men det gjør ikke hans utlegning av andres tanker gyldige.

Går det an å skille på ideologi og handling slik Anfindsen implisitt gjør, slik at det skulle være noe i hans syn, adskilt fra handlingene? Det er å gi en konsesjon til de som påstår at det foreligger en sammenheng mellom menneskene ABB siterer og det heksebrygget han koker sammen.

Man må skille mellom tankene ABB har tyvlånt og det han gjør med dem. Ayaan Hirsi Ali er på ingen måte – på ingen måte – ansvarlig for det ABB gjør med hennes tanker.

Hva da med en person som Fjordman, som ifølge pressen har kommet nærmest en oppfordring til «væpning»? Han har utvilsomt en militans, slik venstresiden også lekte med. Han anvender en rekke sosiale fakta retorisk, igjen slik venstresiden gjorde.

Men denne gang er det alarmerende og farlig. Er det fordi det Fjordman beskriver er reelt? Ligger det innebygget en bekreftelse i fordømmelsen? Ytre venstres «væpna revolusjon» ble med tiden latterlig, selv om den var alvorlig ment. Når Fjordmans profetier tas alvorlig, er det fordi man mener de er ekstreme. Men hva som er ekstremt, kommer ikke godt nok frem. Er det fordi han overdriver beskrivelsen av samfunnet, eller fordi han synes å ville ha en konfrontasjon?

Fjordman dynger på med fakta i sine artikler. Men nettopp fordi disse fakta er så eksplosive, må de behandles varsomt. Det påligger den som forstår å vise aktsomhet. Ved å foregripe fremtiden og rope borgerkrig, undervurderer og skremmer Fjordman folk. Det er akkurat samme metode som ytre venstre benyttet, og derfor vant de aldri noen stor oppslutning: Folk liker ikke å bli fortalt hva de bør gjøre, og slett ikke i så alvorlige spørsmål. Show, don’t tell; la folk trekke sine egne konklusjoner.

Venstresiden er hysterisk opptatt av «høyreekstremisme» fordi den ligner så mye på deres egen fortid. At mediene så uanstrengt kan sette likhetstegn mellom sosial/politisk kritikk og en terrorhandling, uten å se parallellen til venstresidens egen historie, er en så massiv forbigåelse at man ikke trenger være freudianer for å lukte en begravet hund. Dagens ikke-konforme høyreside speiler gårsdagens venstreside, men den er ikke på langt nær så forståelsesfull overfor vold som AKP (m-l) og i senere tid også SV har vært, hva enten det er vold for å styrte borgerskapet eller forståelse og sympati med palestinsk terror.

At disse parallellene ikke belyses i norske medier, sier noe om en dypfryst debatt. Skadepotensialet er stort.

Men det er det også hvis man tror at ABB har et poeng.

ABB har ikke et poeng.

Dvs. det finnes handlinger som er så enorme at de konstituerer en ny realitet.

Det finnes ikke noe poeng ved ABBs handlinger, like lite som det gjør det ved nazismen.

Det er livsfarlig språkbruk. ABB tar en sosial realitet og bruker den til sine egne formål, som hører hjemme i et annet univers. Det er ikke noe rasjonelt over ABBs handlinger. Det finnes ingen forbindelse mellom de sosiale kritikere han siterer og den handling han begår. De som påstår noe slikt, blir selv et ledd i en sammenheng som hekter ABBs handlinger på den politiske debatten. Det er all mulig grunn til å advare mot en slik bruk, for den vil dra ABBs handlinger ned på et nivå hvor de ikke hører hjemme.

Paradoks: De som bygger en kausalkjede mellom de politiske tenkerne ABB siterer – Daniel Pipes, Bat Ye’or, Robert Spencer, Bruce Bawer, Lars Hedegaard m.fl – og sier at de har inspirert ABB, foretar en trivalisering av ondskapen og gjør den virksom i hverdagen.

It takes two to tango.

Man må se forskjell på hvordan en forfatter fortolkes, at han inspirer et «sykt» sinn, og det som skjer inne i dette sinnet.

De mest ytterliggående, som Torkel Brekke, har foreslått at man ikke bare skal forby hatefulle ytringer, men også det som fører til hatefulle ytringer. Det er underforstått at det er deres definisjoner som skal ligge til grunn for hva som er hatefulle ytringer.

Hvordan man skal måle «effekten» av tanker, er en gåte. Det er vanskelig å forstå hvordan høyt utdannede mennesker kan få seg til å ytre slikt tøv, som hurtig vil bringe oss over i et orwellsk samfunn. Det vil ha mye til felles med de blasfemi-tabuer som Konferansen av islamske stater ivrer for. De er også helt åpne for definisjoner, og vi vet av historien at det som oftest er de ekstreme som vinner frem i et slikt klima.

Man må late som om ABBs hode er en pølsefabrikk der Spencer, Bawer et al leverer råvarene, og ut tyter handlingene. Men slik er ikke mennesket skrudd sammen.

Det vet vi godt; hele verdenslitteraturen og kunsten er bevis på at det ikke er så enkelt.

Men ABBs enorme handlinger har fått oss til å gripe til de enkleste forklaringer. Det er som om handlingenes enormitet skulle gjøre årsakene selvinnlysende.

I disse resonnementene ligger en grusom forenkling som vi under normale omstendigheter ville forkaste. Men 22/7 har gitt oss følelsen av å leve i en unntakstilstand, også intellektuelt. Vi tør ikke bruke forstanden.

Da kan forståelsen ta en uventet retning.

Theodore Dalrymple sa noe klokt til Financial Times rett etter 22/7. Han snakket om vår selvsikkerhet og overbevisning om at vi forstår og kan forklare alt:

…. which tries to persuade us that we understand something that perhaps Shakespeare didn’t understand» about human nature. «And of course,» he allows, «there are things we understand that we didn’t understand in Shakespeare’s time. But the idea that we have finally plucked out the heart of the mystery of existence is drivel.»

Av en eller annen grunn er denne erkjennelsen glemt. Grunnen er, sier Dalrymple, at Jean-Jacques Rosseau vant: mennesket tror det er godt. Det tror likevel det kan forstå det onde, og identifisere det.

The human impulse to explain the inexplicably horrific is revealing, according to Dr. Dalrymple, in two respects—one personal, one political. First, it says something about us that we feel compelled to explain evil in a way that we don’t feel about people’s good actions. The discrepancy arises, he says, «because [Jean-Jacques] Rousseau has triumphed,» by which he means that «we believe ourselves to be good, and that evil, or bad, is the deviation from what is natural.»

For most of human history, the prevailing view was different. Our intrinsic nature was something to be overcome, restrained and civilized. But Rousseau’s view, famously, was that society corrupted man’s pristine nature. This is not only wrong, Dr. Dalrymple argues, but it has had profound and baleful effects on society and our attitude toward crime and punishment. For one thing, it has alienated us from responsibility for our own actions. For another, it has reduced our willingness to hold others responsible for theirs.

Det gode, befridde moderne menneske har en underlig dragning mot og fascinasjon for det onde. Litteraturen og kunsten er full av dveling ved ondskap, men du får aldri en intellektuell til å innrømme at det kan finnes en forbindelse mellom denne fascinasjon for det lave og reell ondskap. Den gode smak er hevet over moralske dommer.

ABBs enorme handling utfordrer og opphever denne selverklærte immuniteten. Den stiller hver og en av oss overfor det onde.

ABBs handling viser ikke tilbake til noe annet enn seg selv, som er radikal ondskap.

Ondskap vil føde ondskap. Det kreves en aktiv motstand for at ondskapen ikke skal spre seg, også som reaksjon. En slik fortsettelse av ondskap er f.eks. å stemple andre mennesker som medskyldige fordi de våger å ha tanker om samfunnsutviklingen.

Det finnes helt klart et potensial for reell høyreekstremisme i dagens Europa. Første verdenskrig løftet Europa av hengslene, og da den økonomiske krisen traff, ble alt mulig. Masseinnvandring og globalisering har ført til en tilsvarende «dislocation», og nå kan en økonomisk krise stå for døren som vi ikke er forberedt på.

Det eneste svaret venstresiden og det liberale sentrum har å tilby, er moralisering: Man tror man ved å brennmerke folk og bannlyse meninger vil skremme folk fra å gjenta fortidens feil. Marx kalte ganske riktig slikt foraktelig for idealisme.

Man må begynne med respekt: respekt for historien, for de enorme feilgrepene som ble begått, fordi man ikke tidsnok forsto.

Det hjelper ikke å sammenligne ABB med Quisling, det er ikke en konkurranse i «worst of».

Ondskapen ligger på vår banehalvdel, på høyresidens, men også på 68’er-generasjonens. Den kan bare beseires ved selverkjennelse, ydmykhet, sannhetssøken og ærlighet.