Kommentar

Det skjedde noe i torsdagens NRK-Debatt fra Litteraturhuset. Ofre og etterlatte fra Utøya sto mot mediene, fremst VG og Dagbladet, som påberoper seg en rolle på vegne av offentligheten. Det gir dem rett til å grave i saken hvordan de måtte ønske, mener de.

Ofrene og etterlatte oppfatter det ikke slik. Politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, og Dagbladets redaktør Lars Helle forsøkte å gi inntrykk av at det var de direkte berørte som hadde spesielle behov, forståelig nok, og som burde respektereres i størst mulig grad, men ikke på bekostning av informasjonsplikten.

Men står denne fremstillingen til troende? Kan det være mediene som har spesielle behov, som f.eks. opplag og makt?

NRK kan i morgennyhetene fortelle om journalister som noterer bilnumrene til fengselsbetjenter og deres pårørende for å kontakte dem og be om informasjon om Anders Behring Breiviks liv innenfor murene på Ila fengsel.

Det kommer ikke som noe sjokk, slik oppførsel har vi sett i en rekke saker. Men det stiller Skartveits idealer i et noe merkelig lys, for hva har dette med demokrati og offentlighet å gjøre? Det har med penger og opplag å gjøre, det har med grafsing, med private detaljer som er uimotståelig på forsidene, men som forsimpler Utøya og gradvis forander bildet av Anders Behring Breivik til en psykokiller a la Charles Manson.

Når Behring Breivik er blitt en ny Manson, kan man gjøre et intervju med ham, for da er publikum blitt gearet nok til å ville lese alt han måtte si og gjøre. Da snakker vi om en gryende symbiose mellom mediene og massemorderen. Aner vi allerede en slik?

Halvannen måned etter 22/7 snakker redaktører om at de er forberedt på å ville intervjue Behring Breivik, ikke med en gang, forsikrer de, men om en stund. De legger ikke skjul på at de er mentalt forberedt. Allerede.

Jeg trodde det var Dagbladet som var på et nivå hvor man ikke kviet seg for å flagge en slik interesse. Men også Skartveit forsvarer berettigelsen av å intervjue Behring Breivik.

Programleder Eirik Wold viste med toneleie og kroppsspråk at han hadde visse motforestilliinger til pressens selvrettferdiggjøring, og spurte Skartveit hva mon kunne komme ut av et slikt intervju.

Da presterte Skartveit å svare at «jo, de kunne spørre Behring Breivik om han selv mente han kunne blitt stanset tidligere av politiet».

Det var nesten så man lurte på om man hørte riktig. VGs redaktør vil trekke inn massemorderen i undersøkelsen av om han kunne vært stanset tidligere!

Her fikk Skartveit en sjanse til å begrunne hvorfor mediene bør få lov til å intervjue Behring Breivik. Svaret hun ga, viser at det ikke finnes noen slik grunn annet enn å gjøre massemorderen til kjendis.

På den andre siden sto leder av støttegruppen for de etterlatte, Trond Henry Blattmann, og bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen. Blattmann, som selv mistet en sønn, gjorde en imponerende figur. Han ber på vegne av de etterlatte om enkle ting: La oss slippe å se Behring Breivik på forsiden flere ganger i uken.

Dagen etter hadde VG nettopp en slik forside som vekker angsten og mørket: videobilder av regjeringskvartalet før eksplosjonen, med bilen på plass og massemorderen på vei bort med hjelm og pistol.

Det var ikke noe informasjonsbehov. Bildene hadde gått verden rundt torsdag. Men noen i VG tenner på slike forsider og kaller det opplysningsplikt.

Det er mulig å se en konflikt her som går dypere og er mer prinsipiell enn bare uenighet om forsider.

Det handler om respekt for Utøya og faren for instrumentalisering og relativisering av 22/7.

Som en mor fra Spitsbergen sa det i NRK-programmet Kurér forrige lørdag: Dette skjedde i Norge, og det er hele Norges sak. Det krever at mediene viser hensyn og tar dette inn over seg. Det er ikke av hensyn til de direkte berørte at man skal vise hensyn, men fordi det berører hele Norge.

Utøya er så enormt at impact, nedslaget, ikke avtar med tiden, men vokser. Slik er det med katastrofer. Derfor ser vi at 9/11 ikke har avtatt i betydning etter ti år. Det ruver like mye, for vi ser hvilke enorme følger det fikk. Slik er det også med Utøya.

Massakren var av et slikt omfang at det tar lang, lang tid før det synker inn. Svarene ligger ikke i hver minste private, personlige detalj om Anders Behring Breivik. Dette er et falskt påskudd mediene benytter. De vanskelige spørsmålene og svarene ligger på et helt annet plan, som stikkordmessig handler om ideologi og ideologiske strømninger, men på et dypere plan om ondskap og menneskets frie vilje til å velge det onde.

Det sies at hverdagen snart vil vende tilbake. Bernard Henri-Levy var i Oslo forleden og ble slått av hvor normalt alt virket. Han kan ha et poeng. Det kan ligge et element av fornektelse i dette, og fremmedgjøring. Vi kvier oss for å gå inn i det store mørket.

Skal vi overlate det til de etterlatte og de overlevende? For de har møtt Mørket.

La meg med en gang si: Jeg har kommet til at alt snakket om å ta Utøya tilbake trolig er bare ord. Det som skjedde på Utøya var så forferdelig at ingen normal person vil ønske å oppholde seg der. Øya bør gjøres til et minnesmerke i sin helhet. Bare navnet har allerede fått en uhyggelig klang.

Jeg kan ikke forestille meg at noen foreldre vil sende barna sine dit, hvor bildene av det som skjedde henger igjen.

På steder der forferdelige ting har skjedd, skjer det noe med stemningen. Hendelsene synker ned i jorda og farver den, og mennesker som kommer dit, kjenner det på kroppen.

Vi mennesker er utstyrt med slike instinkter. De har fått oss til å overleve, både ved å kjenne fare og ved å kjenne ondskap.

Anders Behring Breivik hadde med seg ondskapen til Utøya, og den er blitt værende der.

Ny fase

Det offisielle Norge med Jens Stoltenberg i spissen viste en enorm styrke ved å møte sorgen da den rammet. Nå er vi på vei over i en annen fase, og det er viktig at ikke neste fase privatiseres.

Hvis de pårørende og overlevende får følelsen av at livet går videre og er tilbake i samme spor, vil det kjennes som et svik og deres sorg privatiseres.

Men som moren fra Spitsbergen sa: Dette gjelder hele Norge, det var et angrep på oss alle. Skulle ikke da mediene ta hensyn til dette?

Etter hvert som 22/7 stiger frem, ser vi at det ikke bør instrumentaliseres av noen. Det gjelder også medienes jakt på de medskyldige og forsøkene på å lage koblinger mellom ord og handling, som rammer folk som har deltatt i ordskiftet om det flerkulturelle samfunn. Eller forsøkene på å oppspore hatet og gjerne forby det.

Olav Duuns ord er gode å ha: Du dreper ikke ondskapen med øks.

Vi er over i en fase for fortolkning, hvor man tillater seg å skrive stadig mer. Men det er viktig hvilket perspektiv man velger.

Jeg vil fastholde at skal vi forstå – vi kommer aldri helt til å forstå – 22/7, må vi holde ting fra hverandre og ikke lage for tette koblinger mellom f.eks. nettdebatten og Planen, Mannen og Utførelsen. Det er ikke så enkelt.

Skartveit viser i sin lørdagskommentar at VG mener tiden er inne til å ta et oppgjør. Utspillet i TV-debatten var ikke tilfeldig.

Det er tid for sinne nå. For egen del er jeg rasende. Først og fremst på massemorderen. Men også på alt som ikke fungerte før og under terrorangrepet. Det er mulig politiet har rett i at det som ble gjort fra deres side var bra, etter forholdene. Men jeg vil ha det dokumentert. Jeg vil vite alt om hva ulike aktører gjorde. Og fordi jeg vet at ethvert maktapparat slutter rekkene og beskytter seg selv i slike situasjoner, ser jeg at vi i pressen har en viktigere oppgave enn noen gang.

Men er det mulig å etterprøve hva som skjedde med fasit i hånd? Norge var ikke forberedt på terror, og det har noe med at vi ikke ønsker å ta denne siden av virkeligheten inn over oss. VG er selv en del av denne benektelsen.

Da vi ble truffet av terror, var den av eksepsjonell karakter. Slik var vi dobbelt uforberedt.

Skartveits «krever svar»-holdning er en type stå skolerett og lærerinne-holdning som er malplassert. Hvis Skartveits skepsis til maktapparatet skal ha noen troverdighet, må hun inkludere VG, for VG oppfører seg akkurat slik: lukket, uten evne til selvkritikk.

Hvis ikke Skartveit og VG har oppfattet at de er på kollisjonskurs med leserne, er hun rimelig døv. Leserne vil gjerne se større ydmykhet og lydhørhet.

Skartveit legger opp til en type domstol som kun Vår Herre kan bestyre.

Vi må grave dypt for å finne ut av alt som skjedde. Både for å lære, og for at responsen blir bedre hvis terror rammer igjen. Men også for å plassere ansvar. Anders Behring Breivik alene har ansvaret for at så mange ble drept 22. juli. Spørsmålet er om det er noen som er ansvarlige for at ikke flere liv ble reddet.

Dette siste har VG og de andre mediene holdt på med lenge. De har trampet på mange mennesker, både de direkte berørte og deres familier.

Denne selvbestaltede gransker-, aktor- og dommerrollen er støtende og farlig.

Hvor er forsvarerrollen?

Er det den Skartveit angriper når hun reagerer på tilbakeholdenhet?

Det har sneket seg inn en farlig undertone i debatten, om at vi ikke skal kritisere statsmakten fordi menneskene der er hardt rammet. Den undertonen er farlig.

Her bommer Skartveit, slik hun gjorde i TV-debatten. Mediene er rett og slett ikke i synk med opinionen. De tar feil. Publikum ønsker ikke at mediene skal fungere som etterforskningsorgan, påtalemakt og domstol. De vil se omtanke, hensyn, refleksjon og nyanser. De har heller ikke likt jakten på alt som smaker av ukorrekt høyreside. Folk greier utmerket godt å ha flere tanker i hodet samtidig. De ser forskjeller.

De vil minst av alt at 22/7 skal utnyttes politisk. Der har de noe til felles med etterlatte fra Utøya. Utøya må ikke politiseres, heller ikke for den gode sak. Det er hele nasjonens sak.

Den lave oppslutningen ved kommunevalget er folkets stille protest. Det er ikke uttrykk for negativitet, slik noen journalister har ment, kanskje heller dette; gi oss ikke de enkle svar, ikke forsøk å utnytt våre følelser.

Det ville være tragisk om pressen fortsatt å kjøre på en blanding av Charles Manson-sporet og folkedomstol. Det er en uuttømmmelig kilde til oppslag, men det vil langsomt gjøre Utøya til noe spekulativt.

Det må det ikke få bli. Det vil dra Utøya ned på et nivå hvor det ikke hører hjemme.

Blattmann og overlevende Adrian Procon viste en enorm styrke i torsdagens TV-debatt. Den verdigheten de viser er ikke bare deres egen, det er den verdigheten nasjonen må vise hvis den skal leve opp til det som skjedde.