Ett år er gått. Mange som skriver, kaster blikk tilbake og gjør opp status. På dagen i dag er det både alle de direkte berørte som skal minnes og hvor stor hendelsen var. Den involverte et ufattelig antall mennesker. På en eller annen måte og i en viss forstand ble alle involvert i kraft av å tilhøre nasjonen.

22/7 ble som et stort dragsug. Har «vi» – det norske fellesskapet – maktet å svare på en adekvat måte? Det er mange kryssende spørsmål.

Noe av problemet er at mediokratiet opptrer som forvaltere av sannheten på vegne av ofrene, og på vegne av oss alle. Det blir problematisk når de samme mediene knapt kaster et blikk på sin egen rolle.

Dagen i dag bør være viet det som skjedde og alle de unge mennesker som ble brutalt revet vekk. Det mest adekvate svar er som ved andre store katastrofer, stillhet og kun å være. Alene eller sammen. Man ikke følge med på dekningen dagen igjennom for å minnes. Det kan være det blir for mange ord. Det kan være man minnes like godt på egen hånd, ved å gå en tur i skogen.

Hva har vi lært på dette året? Vi lærte noe om voldens eruptive kraft, en vold vi ikke hadde kjent siden annen verdenskrig. Slik ble vi revet ut av en forestilling om det trygge Norge. Dette er en vold andre folk har fått føle, i vår egen tid. Det er nok å nevne Balkan. Det gjør volden mer konkret. Noen velger bevisst å benytte slike metoder mot sivile. Det er det samme som skjer i dagens Syria i massiv skala. Kan 22/7 være med å øke vår forståelse av hva som skjer rundt oss? Det ville være å håpe, for denne form for vold er noe verden herjes av, hver eneste dag. Når det går av en veibombe i Afghanistan, når en selvmordsbomber slår til i Pakistan eller mot israelske turister i Burgos. Det er samme språk som på Utøya. Det er bare noen timer siden James Holmes gjorde noe lignende i et filmlokale i Aurora, Colorado.

Moralisering øker ikke vår forståelse. Den blander vår følelsesmessige reaksjon med en styrt holdningsskaping, den forsøker å kanalisere reaksjonen inn i en ønsket retning. Som noe alle er enig om. Men alle er ikke enig i dagens Norge.

Det ville være tragisk om 22/7 resulterte i splittelse og polarisering. Faren er der, og de som ytrer seg og har definisjonsmakt, klarer ikke helt å bli enig med seg selv: Det snakkes både om og på vegne av Det store vi, samtidig som det slås fast at noen ikke tilhører dette Vi. De har selv satt seg utenfor, heter det, og man diskuterer om de skal få slippe til, om de har fått slippe til og hvilken merkelapp de skal ha.

Denne tenkemåten kan føre til en devaluering av 22/7. Den gjør 22/7 til mindre enn det var.

Document.no satt og hørte det meste av det som ble sagt under rettssaken. Det var overveldende. Til tross for alle ordene; det er svært sjelden at journalistene orker å ta inn over seg det som er sagt, fordi det går på så mange plan. Det skjer forferdelig mye på en enkelt dag i retten. Man blir helt «blåst». Rent menneskelig var vårt samfunn dårlig forberedt.

Mange har derfor hatt et ønske om å legge 22/7 bak seg. Særlig Anders Behring Breivik. De orker ikke synet av mannen.

Det er forståelig. Og instinktivt sunt. For kun et svar som peker i riktig retning, som lodder på dyp vi føler treffer, vil kunne gi oss en form for ro. Slik lodding har det vært lite av, for den må romme det å ta hendelsen inn over seg i sin fulle bredde. Ellers blir 22/7 til et blylodd som faller og faller.

Å gjøre alle disse tingene på én gang er en meget vanskelig øvelse. Nasjoner bruker år på det. Men vi ønsker vel ikke å glemme, vi vil ikke legge 22/7 på et stykke ved å sende det av gårde? Vi vil lære, vokse. Fordi vi ikke har noe valg.

Men det krever at vi våger å se oss selv i hvitøyet.

Jeg tror folk er lei moralisering. De er kommet lenger.

Det som møter en hjemvendt fra ferie, er Inga Marte Thorkildsen som sier hun frykter at fascismen skal våkne og danne partier i Norge. Det er hennes svar på kritikken av romfolkleirene.

Det er ikke noe svar. Det er et uttrykk for hjelpeløshet, for at man skyver skylda over på andre.

Men Thorkildsen er statsråd i den norske regjering. Hun representerer myndighetene. Det streifer henne kanskje ikke at det er forskjell på å være partirepresentant og statsråd. Når hun uttaler seg som hun gjør, er det på vegne av landets myndigheter. Hun er ikke først og fremst SV’er.

Kun en mindre del av befolkningen føler at det er slik man løser problemene, ved å kalle deler av befolkningen for fascister. Det representerer en trivialisering. Hver gang Thorkildsen eller andre sier noe så dumt, er de med på å øke kynismen og sinnet. Det sinnet som de ellers bruker pekefinger mot eller vil være terapeuter for.

Slike utspill er med på å skape en skinndebatt full av følelser, som er nærmest selvgående. Når vogna først er kommet i gang, trenger man bare hive på noen uttalelser for å holde den gående, og den ruller over alle seriøs debatt. Den gjør at sindige mennesker holder seg unna.

Det 22/7 har lært oss, er å holde seg unna denne type debatter. Dessverre har venstresiden en lang tradisjon for moralisering. Den hviler i dag på et svakt ideologisk fundament. Kun moraliseringen er tilbake. Man går fort trøtt av den. Folk liker ikke å bli behandlet som unger.

Det er en av hovedlærdommene etter 22/7: Ikke undervurder folks dømmekraft. Mediene tror at de representerer folket, de tror sogar de vet hva folket tenker. Valgresultatet og ikke minst valgoppslutningen i fjor høst burde manet til ettertanke. I stedet øker man volumet. Professor i statsvitenskap i Bergen, Frank Aarebrot, redgjorde under rettssaken for undersøkelsen som viser at rundt 70 prosent av journalistene er på den røde ende av skalaen. Likevel påsto han at det ikke hadde noen påviselig virkning på hva journalistene skriver. Ingen protesterte. Ingen lo. Ikke da, ikke nå.

Når en fagperson kan si noe slikt tøv og bli tatt alvorlig, er noe galt. Det har vært galt lenge. Tiden er for lengst overmoden for både å si og gjøre noe. Det norske flerkulturelle samfunn tåler ikke en slik ensidighet. Det er ikke bra for demokratiet.

Man må henge bjella på katten og sørge for mekanismer som korrigerer misforholdet. Noe av det enkleste og mest brutale for rask endring ville være å fjerne alle støtteordninger. Da ville markedskreftene begynne å virke på en sunn måte. De er opphevet innenfor dagens system.

Det er et stort sug etter endring som synliggjør disse misforhold mellom hva som sies og hva som er realiteter.

Folk vet og de har visst lenge.

Da ville Thorkildsen få høre og merke at det å kalle folk fascister har konsekvenser, ikke bare for henne, hennes parti og regjeringen, men også for journalistene i VG som begjærlig formidler slikt uten motforestillinger.

Folk merker, de hører hvordan spørsmål stilles, hvordan de tvangsfores som en fransk gås. De vil ikke ha det. De snur seg bort. Det er ikke bra.

Da mister vi lærdommen fra 22/7. Folk vil ta til seg det som sies hvis de føler det er skrevet etter beste evne. Men de tar ikke til seg det at noen stemples og at man bruker denne svertingen til å heve seg selv opp. Det blir dobbel dose.

I vår internetttid og massekommunikasjonstid er massemedia blitt kollektivets sansetråder. Folk føler dissonans, at budskapene skurrer, og det får ikke mediene gjort noe med. De kan øke trykket, og det har de sannelig gjort siden 22/7, men det hjelper ikke. Det dukker stadig opp nye situasjoner som synliggjør ens egen politisering.

Eller: Nettopp fordi vold er en del av dagens verden, kan mediene bruke den til å minne om hvor farlig verden er og publikum derfor trenger dem mer enn noensinne for å forstå.

Problemet er at mediene ikke forstår. De klarer ikke presentere noe som gir oss aha-opplevelser.

Document.nos lærdom dette året er å skille på hva som er hva: Politisk vold er bannlyst. Alt som peker mot vold er like farlig, og det spiller ingen rolle om det kommer fra høyre eller venstre. Det er like farlig om det kommer fra krefter som kaller seg antifascister og mener de har rett til å stanse andre med vold. Ingen har rett til å opptre som vigilante, bedrive selvtekt.

Det sies at 22/7 handler om politikk. Men da må man ha politiske svar, ikke moralisering. Det er selvmotsigende når de samme som vil holde et politisk miljø på «høyresiden» ansvarlig for 22/7, kun har moralisering til svar. Det er en garanti for at problemene bare vil eskalere.

Anders Behring Breiviks handlinger utspant seg innenfor det flerkulturelle Norge. Det er den kontekst han handlet innenfor. Det er det han vokste opp med, i alle mulige betydninger av ordet. Men det betyr ikke at ikke forholdet til moren har spilt inn, eller faren.

De enkle forklaringene har fått råde. Men å måle og veie forholdet mellom Breiviks handlinger og samfunnet rundt ham er svært vanskelig og krever frem for alt ydmykhet.

Men skrev han ikke et manifest? Jo, men selv dette er behandlet svært overflatisk av mediene. Man viser til alle han siterte, for å etablere sammenhenger og «skyld». Men kun al-Qaida og tilsvarende har detaljert beskrevet den type vold Breivik fråtser i i del tre.

Etter hvert som rettssaken skred frem, var det Breiviks singularitet som avtegnet seg; hvor spesiell han er, hvor abnorm.

Psykiaterne Synne Sørheim og Torgeir Husby gikk inn i dette «rommet» og beskrev hva de så. For det ble de hetset og hengt ut. Slik pressen fremstiller dem, vil det være de som har skylden hvis Norges verste massemorder ikke blir dømt til fengsel. Kampanjen mot de to rettspsykiaterne er uten sidestykke, og viser faren ved at medier og en bestemt gruppe mennesker samhandler og har bestemte mål. Pressen slutter å være presse.

Noen ha skylda. Mannen i tiltaleboksen er ikke nok. Det kreves noen større svar. Men de skal være lettforståelige, enkle.

Jeg vil insistere på skiller og grenser. Det er kun ved å holde ting fra hverandre at vi kan se klart.

Hver enkelts ansvar

Dagen idag er både en tid til å minnes alle unge mennesker som brått ble revet bort og deres etterlatte.

De havnet i et inferno.

De trenger støtte, de trenger å kjenne at hele nasjonen tar deres sorg inn over seg.

Men hvis Breviks handlinger var et angrep på hele nasjonen, så er det også opp til hver enkelt å definere hva det var han angrep, og hvordan man svarer.

Åpenheten må ha en konkret form. Det kan ikke bare være ord.

Men det betyr også at ord har konsekvenser. Ikke bare for noen, men for alle.

Man kan ikke få i pose og sekk. Er ikke det eventyrenes moral? Kristendommens moral. Slik du måler andre, skal du selv bli målt.

For meg betyr ikke 22/7 at Norge er bedre enn alle andre. Bedre enn amerikanere, bedre enn isralere. Vi er kastet innn i noe andre folk har levd med og opplevd i enda mer massiv skala.

Det betyr at 22/7 må omsettes i en sensitivitet for vold, for den illegitime vold, for det finnes faktisk forskjell på Obamas droner og al-Qaidas selvmordsbomber, selv om norske journalister gjør det motsatte; de forsøker å svekke den legitime vold og bagatellisere den illegtime.

Den legitime vold kan man kritisere, det er derfor det åpne samfunn må forsvares. Men det er altså noe annet enn moralisering. Det krever en innsikt i avveining mellom reelle utfordringer som den utøvende makt står overfor. Kryssende hensyn. Prioriteringer.

Motstykket til moralisering er legitimering av hat. Noe av det mest foruroligende ved debatten er alle som har tatt til orde for at det må være plass til, eller riktig, å hate.

Kombinasjonen moralisering og hat har vi sett opp gjennom historien. Det er særlig hvis man føler man har en moralsk overlegen rett at legitimering av hat blir farlig. Men jeg ser ikke journalister reise dette spørsmålet.

Ikke berettiget

Noen tror at denne situasjonen – ubelyste sosiale konflikter, meningskontroll og moralisering – berettiger sinte ytringer. Slik er det ikke, og her må det skje en viss opplysning og oppdragelse for et nettsted med mange lesere.

Noe er passé, noen dører lukket seg etter 22/7: Visse ord og setninger lar seg ikke lenger si, og dette oppdateres hele tiden.

Vår årvåkenhet er skjerpet. Vi «hører» hva som sies. Det gjelder en journalist i Dagbladet som intervjuer Jens Stoltenberg og henger på et avsnitt om hatet mot Arbeiderpartiet, og sørger høvelig for å nevne kronikken til Kent Andersen og Christian Tybring-Gjedde slik at den uoppmkersomme leser må tro at det er Stoltenberg som mener de to rettferdiggjør hat mot Ap. Men det er ikke Stoltenberg som sier dette, det er Inger Merete Hobbelstad.

Stoltenberg reserverer seg faktisk for enkle koblinger mellom dagens situasjon og fascisme. Han bruker ordet «spekulativt».

Hobbelstad har en stor talerstol i Dagbladet. Men det rettferdiggjør ikke at man spyr ut ting i leserfeltene av den grunn.

Hobbelstad og hennes kolleger skaper et undertrykk, det har vi sett, og det vet vi, men det rettferdiggjør ikke at man benytter den grenseløse friheten på internett til å slippe hemningene løs.

Alle normale mennesker mener vi skal lære av 22/7. En av lærdommene er: vi må lære å styre oss.

Det betyr at den andres overtramp blir min egen hemning. Den andres overtramp legitimerer ikke mine overtramp. Jeg må svare på dem på en måte som bade påviser overtrampet og samtidig viser til noe som er bedre, en riktigere måte å forstå verden på, moralsk og politisk.

Man må på en måte inkorporere den andre i ens handlemåte, en handler også på vegne av den andres feil. Slik gir man også den andre potensielt en sjanse til å endre oppfatning.

En slik utstrakt hånd mener jeg er en forutsetning for politisk handling. Man kan derfor ikke dundre løs. Man må kjenne ordenes tyngde.

Man må kjenne deres kontekst, situasjonen der og da. Situasjonen binder. Den setter visse skranker for hva man kan si.

Det er tungt. I dagens Norge er det tungt. Men vi har ikke noe annet valg. Vi kan ikke late som vi har et annet land med andre medier, akademikere og politikere enn det vi har.

Vi kan ikke konstruere en alternativ virkelighet.

Mennesker med innflytelse og makt er dessuten mer påvirkelige enn vi tror. Endringene i dag skjer med voldsom fart.

Kun fornuftig samtale kan føre frem. Noen synes dettte er stusselig. De synes det blir for tamt. Men hva annet har vi enn fornuft?

 

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også