Kommentar

Det er mer maktpåliggende enn noensinne å forstå hva som skjer i Midtøsten. Etter Murens fall lente Vest-Europa seg tilbake og nøt fruktene. Noe lignende ville være dypt uansvarlig – og farlig – i forhold til Midtøsten.

Den arabiske revolusjon er like banebrytende som Murens fall, men den er mer komplisert. Volden i Libya, Jemen og Syria har fått beruselsen og begeistringen til å svinne, men begivenhetene blir ikke mindre gjennomgripende av den grunn.

Lee Smith har skrevet boken The Strong Horse. Power, politics, and the clash of Arab Civilizations. Den utkom i 2010 og har således ikke fått med seg revolusjonen. Men den gir gode perspektiver på hva som skjer likevel. Gode bøker er nyttige, uansett når de leses.

Problematisering – ståsted

Smith har som mål å gi et annet perspektiv på USAs forhold til den arabiske verden. Men for å forstå dette må en norsk anmelder måtte ta i betraktning hva slags syn på Midtøsten som presenteres i norske medier, fordi dette har gjennomgått noen grunnleggende endringer. De perspektiver Smith skisserer, er ikke forståelige innenfor den offisielle norske konteksten.

Det er vanskelig å se dette løsrevet fra at Norge har fått en høylytt muslimsk befolkning som inngår i en spesiell dialog med eliten. Det sies av dens fremste representant, Jonas Gahr Støre:
Norsk utenrikspolitikk er blitt innenrikspolitikk, men uten den mørke siden.

En bok som problematiserer USAs oppfatning av Midtøsten, må følgelig også problematisere norske oppfatninger av Midtøsten, og Norges syn på USAs oppfatninger. Og arabernes syn på USA. Men vi ser få slike tilløp til kryssperspektiver.

Som den observante leser vil ha notert, finnes det ofte et sammenfall mellom arabiske perspektiver på USA og norske talsmenns perspektiver, hva enten det er journalister, politikere eller eksperter.

Utviklingen til NRKs Midtøsten-korrespondenter kan være en interessant indikator. Sympatien har gått fra å være pro-israelsk – noen snart ingen egentlig husker – til å være pro-palestinsk, sentrert rundt PLO, til å bli generelt proarabisk, inkludert de sterke menn som har påtatt seg rollen som forsvarere av arabernes sak, som Saddam, og pro-Hamas fordi også islamistene er «frigjørere» og forsvarere.

I den offisielle norske konsensus får USA skylden for å ha holdt diktatorene oppe. Samtidig har de samme journalister og eksperter vist stor forståelse for og sympati med de samme diktatorene. Hvorfor? Fordi de hadde mot og styrke til å motsette seg USAs diktat og Israels aggresjon.

Det er nok å gå tilbake og lytte til Fritz Nilsens, Lars Sigurd Sunnanås og Odd Karsten Tveits beskrivelse av første og annen Golf-krig. Dessverre finnes det ikke noe norsk organ hvor denne fremstillingen dokumenteres og analyseres, og det i seg selv er et stort problem. Vi har rett og slett store hull i vår hukommelse, og inn kryper en hel masse fenomener som vi ikke har ord for.

Derfor er journalister som Abu Khaled Toameh og Michael J. Totten så viktige, viktigere for oss enn amerikanerne. Fordi vi etter hvert har utviklet et underskudd i innsikt som gjør at vi ikke ser at vi har en virkelighetsforståelse som er selvdestruktiv.

Midtøsten handler ikke lenger bare om Midtøsten, det handler om oss selv og vår egen fremtid.

Derfor er det dypt forstemmende at Civita velger å prisbelønne Sidsel Wolds rapportering fra Midtøsten for NRK. Wold har vist at også en kvinne kan gjøre jobben like godt som sine mannlige forgjengere. Men godt vil i denne sammenheng si «dårlig»: like partisk, like ensidig, propagandistisk, og like hatefullt.

NRKs korrespondenter har introdusert og fremmet hat-propanganda i statskanalen. Det er alvorlig. Det hisser opp stemningen, ikke blant vanlige folk, men blant eliten, de utdannede og blant muslimene.

Brodd

Rapporteringen har fått en helt annen brodd etter at USA gikk inn i Midtøsten med våpenmakt. George W. Bush svarte på et angrep. Men selv dette angrepet ble omfortolket av norske journalister og akademikere til å være svar på amerikansk innblanding.

Urbevegeren, den som har satt ting i bevegelse, er Vesten, først Europa ved Napoleon og de europeiske kolonimaktene, og senere USA som støttet og støtter Israel, ubetinget.

Dette er en historie der moralisme erstatter politisk forståelse.

En nasjon som lar seg styre av moralisme, vil etterhvert få store problemer med å orientere seg. Men hva kan folk stille med opp når eliten anført av den smarte, velutdannede utenriksministeren velger seg en moralistisk modell som forståelsesramme og ikke en politisk? Hvem er det han forsøker å lure?

Politikk handler om interesser og må romme en forståelse av vold og brutalitet, slik verden nå en gang er, og noen ganger må man kunne forsvare slike metoder. Hvis man fraskriver seg en slik forståelse har man meldt seg ut av historien.

Schizofreni

Ved hver korsvei har norske journalister og redaktører lagt skylden ved USAs og Israels føtter. Det er alltid deres skyld. Man ser det i fremstillingen av landenes ledere: Ariel Sharon var israeleren man elsket å hate, som man kunne demonisere og tillegge de verste egenskaper, for så å kunne gi seg karikeringen i vold. Det samme gjaldt George W. Bush.

Derfor har antiamerikanismen antatt noe av den samme virulente formen som antisemittisme. Den er hinsides argumenter. Den utformes ut fra visse innvortes behov, og fortolkningen av USAs oppførsel tilpasses disse behovene.

Det er bare det at den politiske kulturen i Midtøsten har de samme karakteristika: Det er USAs og Israels skyld, aldri ens egen.

Det er vanskelig å høre forskjell på tankegangen til Esam al-Erian i Det muslimske brorskap og en norsk journalist eller ekspert.

Da opprøret i den arabiske verden begynte, ble gjennomgangstemaet i NRK og Aftenposten raskt at dette var diktaturer som USA hadde støttet. Opprøret ble anvendt som et politisk våpen mot USA og Israel.

Går man tilbake og ser hva de samme journalister og eksperter/politikere har skrevet og sagt opp gjennom årene, ser man forståelse for den arabiske nasjonalismen, for «motstanden» mot vestlig imperialisme, inkludert når den målbæres av sterke menn som Saddam Hussein eller en Hosni Mubarak.

Når VGs Harald Berg Sævereid forsøker å klandre USA for støtte til Bashar al-Assad, har han glemt sin egen forståelse for Syria som det fremste land i motstandsfronten mot Israel.

Det er fullt mulig å romme alle disse indre motsetninger uten å se det selv.

Ingen selvkritikk

Den arabiske revolusjon har tatt de antiimperialistiske arabistiske journalister på sengen, og de har måttet rekalkulere sine modeller. Men legg merke til: Det kommer ingen bekjennelser, ingen selvkritikk, ingen nye erkjennelser. De har sitt på det tørre.

Møtet med oppegående amerikanere som Smith og Totten blir derfor ekstra spennende og nødvendige. Der er det noe å lære. Man trenger å forstå verden for å kunne overleve.

Smiths tese er at araberne har en forståelse av makt som graviterer rundt den sterkestes rett. Han siterer Osama bin Laden som sa at hvis folk ser en sterk og en svak hest, vil de foretrekke den sterke. Underforstått: På hvilken måte hesten viser sin styrke, spiller mindre rolle. Moral er underordnet.

Dette er essensen av arabisk politikk: sansen for den sterke og toleranse for vold.

Midtøstens politikk er bygget på vold.

Den arabiske revolusjon er et opprør mot denne tradisjonen. Som Fouad Ajami skrev: De sterke menn inngikk en kontrakt med folket: «Dere fraskriver dere politiske rettigheter mot å få en subsidiert, diktert tilværelse». Det gir en følelse av samhold – abbasiya. Riktignok med store indre motsetninger og bygget på korrupsjon, men tross alt et samhold.

Det ble holdt sammen av en felles fiende: Israel og USA. Riktignok var statene avhengig av amerikansk støtte eller samarbeid, men det forhindret ikke at man kunne angripe USA verbalt og se gjennom fingrene med terrorisme.

Denne schizofrenien har preget araberstatene i årtier. Nå har Norge importert den inn i sin politiske kultur.

Idiosynkratisk politikk er farlig, mest for den som hengir seg til den.

Ny antisemittisme

Hvis Norges sympati for palestinerne er så stor at man også forstår og anerkjenner Hamas, så har det visse implikasjoner, for Norge. Feks. i form av toleranse for antisemittisme. Sammenhengen mellom norsk Midtøsten-politikk, innvandring fra muslimske land, forståelsen av flerkultur og demonisering av Israel, er åpenbar. Likevel blir den ikke tematisert. Man hengir seg i stedet til holdningskampanjer.

Det er samme svar som de totalitære kommunistdiktaturene benyttet. Man hadde ingen politiske svar, kun oppdragelseskampanjer.

Vi ser få artikler som analyserer hvorfor Norge har fått en ny antisemittisme. Under seminaret som Det mosaiske trossamfunn nylig holdt, viste norske journalister at de ikke engang har forstått at det er noe som heter Den nye antisemittismen. Den er nettopp et produkt av nye omstendigheter: som Midtøsten-politikk, innvandring og flerkulturalisme.

Det eneste svaret norske journalister har, er å si med krenket mine: – Vi er da ikke onde?

Offer

Da gjør man seg selv til offer, akkurat som araberne har gjort seg selv til offer for USA og Israel. Fordi man velger å definere seg som offer, utvikler man sympati med dem som tar igjen, enten det er Hizbollah, Hamas, Iran eller Al-Qaida. Noe rett har de, selv om metodene kan kritiseres.

Man gjør seg selv til offer – dvs. ved en aktiv handling gjør man seg selv passiv, for så å identifisere seg med den som hevner, som opptrer aggressivt. Men i optikken til offeret er ikke dette aggresjon, det er forsvar.

Da er man havnet akkurat på samme sted som Hizbollah, Hamas, Syria og Iran – og Det muslimske brorskap. De kaller det Motstandsfronten.

Utenfra sett er dette det Freud kaller identifikasjon med aggressor.

Men denne form for aggresjon lar seg meget vel forene med den offermentalitet som politisk korrekte dyrker: Alle er ofre, alle har rettigheter som krenkes, og det er et ubegrenset forråd av rettigheter.

Rettighetskulturen

Man inntar en moralsk suveren posisjon ved å se alt ut i et rettighetsperspektiv. Den virker uangripelig. At det er noen eller noe som betaler for at andre får rettigheter, forties.

Rettighetskulturen er utilnærmelig. Den rommer sin egen selvrettferdiggjøring. Her er vi over i et religiøst terreng: Kristendommen er opptatt av hvordan mennesket blir rettferdiggjort, dvs. frelst.

Rettighetskulturen har trekk av det kvasireligiøse, for den rommer sin egen rettferdiggjørelse. Men i menneskelig sammenheng kan ikke rettigheter absolutteres, for rettigheter vil, hvis de innrømmes uinnskrenket, gå ut over andre. Rettigheter har alltid konsekvenser, de utspiller seg i sosiale rom. Hvis man lukker øynene for konsekvenser, vil man føre politikken i totalitær retning.

Da bryter man med prinsippene som har vært kjent siden antikken: at mennesket har grenser som det ikke må eller kan overskride.

Det er alltid en avstand mellom mål og midler: Man kan være for det gode, men hvis man tror at man kan vedta det gode, er man på ville veier.

Mye av rettighetskulturen har slike totalitære pretensjoner: feks. i forhold til surrogati. Som helt klart går ut over en forsvarsløs – barnet.

Det er defor en tynn hinne mellom ekstrem individualisme og forståelse for tvangskultur og vold som truer individuet, jfr. det selvmotsigende forsvaret for muslimske krav og homofiles rettigheter.

På det filosofiske plan finnes en absoluttering av rettigheter som rettferdiggjør nesten enhver handling a priori. Derfor finnes det ingen voldsom aversjon mot selvmordsaksjonister, for man har mentalt et stykke på vei kommet dem i møte.

Oppløsning

Debatten og politikken beveger seg uanstrengt og sømløst mellom alle disse nivåene: moralisering, holdningskampanjer, rettighetskultur, konsumerisme, forsvar for de undertrykte og aversjon mot vold, hvis det er Vesten som benytter den, og identifikasjon med aggressor hvis det er the underdog som tar igjen.

Fraværet av rasjonelle politiske analyser fører til hjelpeløshet. For hvordan skal man diskutere når forestillingene i det offentlige rom er irrasjonelle, dvs. meningsløse?

Derfor må enhver diskusjon starte med en pumpeaksjon: Man må pumpe ut alt det oversvømte vannet til man finner fast grunn under føttene. Først da vil man forstå hva andre fornuftige mennesker sier.

 

Les også

-
-
-
-
-
-