Kommentar

I Jens-Martin Eriksen og Fredrik Stjernfelts nye bok De anstændige, støter man på et fenomen som burde vært kjent i Norge, men som ikke er det: Mescalero-syndromet. Et google-søk gir ikke noe treff i Norge, bortsett fra en artikkel de to danskene skrev i Morgenbladet rett etter attentatet på Lars Hedegaaard.

Hva er Mescalero-sydromet?

Efter mordet på den øverste anklager i forbundsrepublikken, Siegfried Buback den 7. april, der blev skut av Rote Arme Fraktion i deres såkaldte «Offensiv 77», fremkom der i et studenterblad fra universitetet i Göttingen den 25. april samme år en politisk nekrolog over ofret, hvor skribenten med pseudonymet «Mescalero» på den ene side innrømmede sin hemmelige glæde over mordet på ofret – samtidig med, at han kritiserede terrorbevægelsens strategi med drab på individer, der tegnde magten i det kapitalistiske Vesttyskland.

Det er denne dobbelthed i meddelelsen, hvor man på den ene side forsikrer, at man tager afstand fra voldsmændene, men samtidig indrømmer en hemmelig sympati med deres forbrydelse mot ofrene, der definerer Mescalero-syndromet.

De anstændige, s. 88

 

Den som leser definisjonen vil umiddelbart forstå at den er et nøkkelord for å forstå norsk venstreside. Offisielt har man tatt avstand fra vold, men man dobbeltkommuniserer. Samtidig som man bedyrer avstandtaken signaliseres noe annet: en viss skadefryd fordi det går ut over en part som tilhører feil side, eller er motstander/fiende,  og en ditto sympati med gjerningsmannen fordi hans sak er rettferdig eller i det minste har gode hensikter.

Denne dobbelthet preget venstresidens syn på og forhold til: FNL i Vietnam, Røde Brigader, RAF, og palestinsk terror. Man forsvarte PLO, og hadde  forståelse for PFLP og overførte sympatien på islamistene og Hamas.

Jansus-ansikt

PLO har hatt et Janus-ansikt: Yasser Arafat sa det vestlig publikum likte å høre, og man kunne lukke ørene for det han sa på arabisk. Dermed ble ens egen dobbeltkomunikasjon et speilbilde av den arabiske/palestinske dobbeltheten.

I Midtøsten heter det at man ikke skal se på munnen, men hendene: ikke på hva folk sier, men hva de gjør.

Men mens alle i Midtøsten er klar over dobbeltheten; er ikke opinionen i Vesten i samme grad bevisst dobbeltkommunikasjonen, av den simple grunn at få innen mediekratiet begir seg ut på å avsløre dobbeltspråket. Det ville være det samme som å forråde den klasse man tilhører. Denne indre justis er ganske sterk. Det vil ikke være lett for en journalist som blåser sitt eget laug å få jobb etterpå.

Mediekratiet har greid å innpode lojalitet, gruppelojalitet som identisk med solidaritet med faget og yrket. De to er selvsagt ikke identiske. Tvertom skulle lojalitet til faget kunne bety at man»forråder» kameraderiet.

Oppgaven med å avsløre dobbeltkommunikasjonen tilfaller dissidenter og alternative nyhetssiter som det samme mediekratiet har et anspent forhold til. Man er i selvforsvar og har behov for å utpeke en fiende som er så ond at den opphøyer en selv.

Dette er en form for immanent frelseslære som de totalitære ideologiene har praktisert og som i dag utspilles som «øvelser» i liten skala:

Kan det være denne dårlige samvittigheten som gjør at man er rask til å stemple kritikk som blir prinsipiell som illegitim?

Tilfellet Akerhaug

Journalist Lars Akerhaug har tilhørt den radikale venstresiden. Han har deltatt i voldelige demonstrasjoner, og sittet i styret i partiet Rødt. Det har ikke forhindret at han senere har arbeidet som journalist i VG og Aftenposten. I en artikkel i Minerva tar han et oppgjør med den holdningen og selvrettferdigheten som gjennomsyrer venstresiden: den tolerer en rekke ting som man ellers normalt ville fordømme. Synet på vold avgjør hvem som benytter det. Er det høyresiden er det fascisme, er det venstresiden er det en rettferdig kamp.

I et intervju med Klassekampen som avslørende nok har tittelen Til sengs med fienden, beskriver Akerhaug hvordan den radikale venstresiden hadde gjennomslag langt inn i Arbeiderpartiet og den borgerlige leir.

-Boikott Israel-kampanjene er et godt eksempel. Det var ikke noe problem f.eks å få med AUF på aksjoner, eller få komme på møter i fagbevegelsen for å få snakke for boikottaksjoner.

Klassekampens Mijram Sorge Folkvord fatter ikke poenget og spør: – Er det i seg selv ytterliggående?

Man svarer goddag-mann-økseskaft og tvinger motparten til å forholde seg til avsporinger.

Hvis man mener at Israel bør boikottes er det selvsagt ikke noe problem med at man får gjennomslag. Men hvis man mener at det finnes andre krefter som er langt verre enn Israel, f.eks Syria, vil mangel på fokus på denne krigen kanskje utløse spørsmål om hvorfor man er monomant opptatt av Israel. Kan det være fordi man drives av noe annet enn rettferdighetstrang? Kan det være fordi man er i seng med antisemitter?

Mangel på denne debatt i Norge er ved å ødelegge ikke bare venstresiden, men store deler av offentligheten.

Nye konflikter

Norge har de senere år importert kulturkonflikter av hittil ukjent karakter. De pares med den politiske korrekthet som påbyr at de omtales på bestemte måter. Resultatet er et hykleri som avvæpner demokratiet og demoniserer interne kritikere.

Den senere tid har høyresiden blitt utstyrt med faretegn.Hvis man kontrasterer dette med toleransen og sympatien for voldelige bevegelser og grupper i den muslimske verden, er underskuddet slående massivt.

Lars Akerhaug var aktiv i Komiteen for et fritt Irak, som hadde en rekke tvilsomme forbindelser. Likevel vant de gehør som aktverdige.

 

Da jeg sammen med flere andre AKP-ere og RV-ere startet «Komiteen for et Fritt Irak» satt jeg i ledelsen av RV. Budskapet vi fremførte i offentligheten var kort oppsummert et forsvar for drap på norske og internasjonale styrker i Irak. Det skjedde med aksept og etter hvert støtte fra Rød Ungdom og Rød Valgallianse.

Men disse radikale standpunktene var ikke noe som kun ble fremført av ytterliggående grupper. Vi fikk gehør. Og det å skaffe politisk støtte for slike kampsaker var et strategisk mål. Jeg deltok i møter med organisasjoner som AUF, LO og Norsk Folkehjelp i forbindelse med arbeid for palestinernes sak, eller mot norsk deltakelse i de internasjonale operasjonene i Afghanistan og Irak. I dag synes jeg det er vanskelig å forstå at slike organisasjoner overhodet ville ha noe med oss å gjøre. Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke ble møtt med mer motstand. Det var selvsagt ikke slik at vi alltid møtte åpne dører. Men jeg kan ikke huske en eneste gang å ha blitt møtt med et kontant svar av typen «dere vil vi ikke ha noe med å gjøre, dere er for radikale».

Akerhaug er seg bevisst at de var forsiktig med å flagge hva de egentlig mente. De forsto å stryke folk med hårene slik at de ble med på ferden.

Denne manipulasjon, forstillelse og bondefangeri har venstresiden utviklet til et sofistikert verktøy. Hvorfor skulle ikke f.eks islamistene ha lært av dem?

For oss ga samrøret med seriøse organisasjoner legitimitet for vår radikale dagsorden. Hele tiden var det en balansegang mellom hvor ytterliggående standpunkt man kunne fremme, og hvor mange man kunne samle bak paroler og demonstrasjoner til støtte for disse kravene. Til grunn for dette ligger det også en erkjennelse av at de politiske oppfatningene man innehar, egentlig er fullstendig uspiselige for folk flest. Derfor foretrekker man ikke å snakke så veldig høyt om hva man egentlig mener. Likevel var jeg fast overbevist om at jeg hadde rett. Vår agenda var riktig, uansett hvor liten minoritet vi utgjorde.

Det spesielle er ikke overbevisningen om å ha rett. Det er overbevisningen av å være hevet over vanlig rett og moral, å kunne føre mennesker bak lyset i den gode saks tjenste, og likevel ha god samvittighet. For samvittigheten var ikke rettet mot en transcendent instans, men mot ens egen gud, og den ikke bare tilga, den var en aggressiv og dominant gud.

Denne alliansen og blindheten for dens voldelige karakter er den nye antisemittismen det mest eklatante eksempel på. Man klarer ikke å ta et oppgjør med det nye jødehatet. Det ville være å hoppe over sin egen skygge.

Sensur og omskrivning

Hvis man mener at dette er en overdrivelse så gir Akerhaug eksempler på hvordan denne alliansen utspiller seg i praksis. Det var disse erfaringene som satte i gang en indre prosess hos ham.

Kanskje skjedde det noe på et morgenmøte i en avisredaksjon i Oslo. Vi diskuterte en bølge av gruppevoldtekter i hovedstaden. En journalist hadde gravet frem tall som viste at det store flertallet av gjerningsmennene var asylsøkere fra Somalia. «Det går det ikke an å skrive om», var reaksjonen fra nyhetssjefen. Underforstått at omtale av dette ville skape fordommer.

Jeg husker jeg reagerte i det stille. Hadde lyst til å ta til motmæle. Jeg var fortsatt en uerfaren journalist. Jeg turte ikke. Men jeg var dypt skuffet. Reaksjonen minnet meg om hvordan den radikale venstresiden skriver om virkeligheten når den ikke passer med deres prinsipper. En liknende opplevelse var da jeg dekket et «dialogmøte» på Litteraturhuset i regi av Abid Raja. En ung mann tok ordet og kom med en rekke antisemittiske utsagn. Jeg sendte en sak til desken der Raja forsvarte at mannen fikk komme til orde. Saken ble endret. Tittelen «Riktig å slippe til jødehatere» ble endret til «jødekritikere». Jeg forsøkte å protestere, men til ingen nytte. Igjen følte jeg at jeg støtte på et gammelt spøkelse. Relativiseringen. Behovet for å hele tiden bortforklare holdninger som i bunn og grunn er avskyelige.

 

Det er neppe tilfeldig at begge eksempler handler om «minoritetene» og fremstillingen av dem.

 

Og det er kanskje nettopp på dette området den venstreradikale tenkemåten har et sterkest hegemoni i media og akademia.

Det er en viktig erkjennelse. Men likevel ser vi hvordan utviklingen i Midtøsten løper fortere enn mediekratiet greier å få med seg. Kan det ha noe å gjøre med at deres inndeling av verden i gode og onde gjøre dem ute av stand til å forstå hva som skjer?

Speilbilder

Kan man si at de er et speilbilde av konfliktene som utspilles i Midtøsten? Nå er det ikke bare dobbeltkommunikasjonen som er den samme, men også konfliktene?

I Egypt står narrativene steilt mot hverandre. De er ikke mulig å forene. De er en direkte refleks av villigheten til å anvende eller forsvare vold. Men var det ikke nettopp synet på vold, relativiseringen og legitmeringen,  som Akerhaug kom til var farlig?

Akerhaug og andre overløpere stemples som uanstendige, som moralsk suspekte. Politisk kritikk møtes med moralsk delegitimering.

Ved å kontrollere debatten har man kunnet definere hva som er gjeldende problemstillinger. Derfor har ikke Bernt Hagtvet nådd frem med sin kritikk av AKP (m-l) med omland og derfor stiller Akerhaug med dårlige odds når han møter Klassekampens Mimir Kristjansson i Politisk kvarter ledet av Sigrid Sollund. De forsvarer det samme virkelighetesbilde: Akerhaug stiller med et stort handikap. Hvis han angriper frontalt vil de andre si: – Vi aner ikke hva du snakker om! Eller: – Dette har vi hørt før, det lyder passé.

De får det til å høres ut som Akerhaug er uanstendig. Kristinjanson er en skikkelig slugger og råpopulist, noe Rødt-folkene alltid har vært når de blir presset. Da  skys ingen argumenter. Han sier at Akerhaug sviner til de som ærlig har jobbet for saka i alle år. Han spiller på skyld- og skamfølelsen.

Men det mest interessante er at den intimidering og selvsensur som Akerhaug beskriver er implementert i det politiske Norge i den postmoderne fasen, dvs. etter Murens fall. Det gjør åpen debatt til en illusjon. Debatt forutsetter hukommelse og bearbeiding.

Men den politiske korrektheten gjør at folk nullifiserer det de selv tenker og skriver. Hukommelsen blir borte. Man forstår slett ikke nye tanker, eller man går i ring.

Til å beskytte seg har man anstendigheten.

Eriksen & Stjernfelt dissekerer denne anstendigheten som er satt i system i Norge. Deres bok kunne ikke en gang vært skrevet i Sverige, og i Norge blir den ikke forstått. De anstendige rår grunnen i den grad at alternativer er utenkelige.

Dvs. det er noen spede signaler om oppbrudd: Andreas Halse i SU, og Akerhaugs bekjennelser er at varsel om at tiden har løpt fra mediekratiet og venstresiden.

 

 

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-
-

Les også