Kommentar

Tyngdepunktet for palestiner-vennene i Norge har forflyttet seg fra Fatah til Hamas. Det er interessant og bemerkelsesverdig. Sympatien for palestinerne har uten motstand forflyttet seg fra en radikal sekulær «frigjøringsbevegelse» til en islamistisk.

Kampen er ikke lenger nasjonal, den er religiøs. Men Palestina-vennene later som det ikke har skjedd noen forandring, for dem er Folkets vilje avgjørende. Selv ikke når palestinerne er dypt svekket, får det dem til å tvile. Det er ikke Abbas som får sympatien i disse dager, det er Hamas.

igår var Are Hovdenakk fra PRIO ute og advarte regjeringen mot å gjenta feilen som Willoch gjorde da han nektet PLO å åpne kontor i Oslo. Men er situasjonen sammenlignbar? Hamas er ikke PLO. Øyvind Sagedal fra Palestinakomiteen la skylden for krisen på Vestens boikott, og kunne ikke en gang svare på om ikke Hamas også har litt skyld?

Nils Butenschøn sier det samme til Klassekampen idag. Yngvil Mortensen i Dagbladet skriver nå om den jernharde torturen som Mohammed Dahlan brukte mot Hamas påp 90-tallet. Det er nytt at Yasser Arafat noen gang brukte jernhansken mot Hamas. Stort sett ble de arresterte sluppet ut etter å ha blitt holdt for syns skyld.

Det sier sitt om den politiske bevegelsen det norske kommentar-forsker-journalist-miljøet har sluttet seg til, at sympatien faller på Hamas. Det har implikasjoner for synet på det norske demokratiet, forholdet til USA, krigen i Irak, og vårt forhold til hjemlig islam. I alle tilfeller velger dette miljøet den radikale, anti-vestlige løsningen.

Klarest kommer dette til uttrykk i Bjørgulv Braanens leder Demokrati, der han forbeholdsløst gjentar Hamas synspunkt: Det er Mohammed Abbas som forsøker seg på statskupp når han utlyser nyvalg! Braanen bebreider Stoltenberg at han støtter denne politikken.

Av lojalitet til George W. Bush, Tony Blair og EU velger Norge på denne måten å støtte de antidemokratiske kreftene i Midtøsten, ettersom et nyvalg i praksis vil være et statskupp. Det mest sannsynlige resultatet av det kombinerte presset fra Israel og de dominerende vestmaktene er full borgerkrig i de palestinske områdene.

Braanen skriver at «Vestens opptreden i Palestina er det eksempel på en fullstendig bedervet dobbeltmoral.» Det er vanskelig å vite hvilket ord man skal bruke om Braanens nytale. Den har tidligere tjent leninismen og maoismen. Nå tjener den islamismen, en genocidal islamisme, som selv har fjerning av Israel som mål, og står i tett forbindelse med Iran.

Venstresiden ser aldri ut til å lære. Den går nå med åpent ansikt inn for en bevegelse hvor de historiske varsellampene lyser. For ytre venstre finnes det ikke noe «Aldri mer!»-skilt. Aldri mer Røde Khmer, aldri mer Gulag, aldri mer Kulturrevolusjon eller Det store spranget. Man har ikke villet lære noenting.

Men det har menneskene det angår: Mahmoud Abbas holdt en meget viktig tale lørdag, og sa tydelig ifra: Hamas har vist seg udugelig. De holder på å ødelegge samfunnet, sammen med den israelske blokaden. Statsminister Ismail Haniyeh sa det selv på utendørsmøtet fredag: -Vi har sluttet oss til Hamas for å bli martyrer, ikke statsråder.
Det er den mentaliteten og den nihiliistiske voldsromantikken som truer med å senke det palestinske samfunnet.

Den volden de tidligere brukte mot israelere, vender seg nå mot dem selv. Det har vært tydelig lenge.

Problemet for palestinerne og muslimer generelt er at praksis har dratt religionen med seg: volden har fått definere politikken. Sanksjoneringen av selvmordsbombingen har kapret religionen for en praksis som islam strengt forbyr: selvmordet. Shahid-martyrdyrkelsen er en perversjon av islam, og jeg mener den representerer en mutasjon av den tradisjonsbundne islam, med livsfarlige konsekvenser for muslimer og verden for øvrig.

Det skumle sett med norske øyne er at det nå finnes et ekko av disse Hamas-vennlige holdninger langt inn i establishment og offentligheten. Konflikten Israel vs. palestinerne går også gjenom det norske samfunnet, og det er farlig.

Braanen setter ord på dette når han sier at boikotten av Hamas avslører det demokratiske hykleriet: når noen vinner som man ikke liker, blir resultatet underkjent. Slik er det ikke. Hamas er boikottet fordi det nekter å anerkjenne nabostaten, samtidig som charteret sier at den skal vekk. Som regjering nekter den også å anerkjenne tidligere inngåtte avtaler. Den nekter også å ta avstand fra vold. Vold er egentlig gjennomgangstema i alle tre kravene, og Hamas velger volden og «motstanden».

Etter nazismens valgseier trodde jeg det ikke var noen som ville anse valgseier i seg selv som eneste kriterium på legitimitet.

Det er å svikte sin rolle som ansvarlig regjering, både overfor det internasjonale samfunn, og overfor eget folk. Den erkjennelsen har ganske mange palestinere også kommet til. Hamas er en vekkelsesbevegelse, når den føler seg truet mobiliserer den massene og setter dem i bevegelse. Det kan gå helt galt.

Den norske venstresiden har også tidligere sympatisert med voldsmenn by proxy, ved stedfortreder. Men dagens situasjon har en helt annen kontekst og alvor. Volden er denne gang representert ved nye landsmenn som føler seg direkte berørt og engasjert. Det skal ikke bli lett å styre når deler av befolkningen mener at den norske regjering er fiendtlig som går mot Hamas, Iran, Hizbollah.

Les også

-
-
-
-
-