Sakset/Fra hofta

Meldingen om at både Hamas og Fatah/PLO protesterer mot at palestinske barn undervises i Holocaust er just one of those things. Det er ikke et eksentrisk utslag av en spesiell situasjon. Det er dessverre en ekstrem side av palestinernes politiske representanter som systematisk underslås i norske medier.

Israelsk-inspirerte nettsteder som memri.org og Palestinian Media Watch, har dokumentert hvordan hatet mot ikke bare Israel, men jøder, dyrkes og hamres inn i palestinske barn og ungdom, gjennom undervisning og TV. Barne-TV i Gaza med opplæring i drap på jøder er ikke et freak show, det er uttrykk for en vedvarende kampanje.

I norske medier blir Yusuf al-Qaradawis lovprising av Holocaust som Allahs straff og ønske om et nytt, denne gang ved muslimenes hånd, hengende i lufta. Det settes ikke i en sammenheng, og glemmes derfor.

La oss snakke om noe annet

En velkjent øvelse på venstresiden er å ta et fenomen og gi det en helt annen sammenheng og forklaring. Redaktør for Klassekampen, Bjørgulv Braanen, hadde nylig en kommentar – Rødskvetting – om trekløveret Paul Berman, Christopher Hitchens og Nick Cohen, som var usedvanlig platt. Det sier noe om tanketomhet, men viser samtidig at standhaftigheten ikke er forsvunnet. Braanen har ikke tatt noe inn over seg av hva de har forsøkt å si: de er løpegutter for Rumsfeld og markedsliberalismen.

* Spesielt aktive i få alt til å handle om venstresida er tidligere venstreradikalere som har valgt å bytte side. Trekløveret Nick Cohen, Paul Berman og Christopher Hitchens har for eksempel alle skrevet dramatiske omvendelseshistorier om hvordan de som tidligere radikalere plutselig en gang på 2000-tallet forsto hvor miserabel venstresida var. Omvendelsene var nært knyttet til terrorangrepet på World Trade Center og de påfølgende angrepskrigene mot Afghanistan og Irak. Krigene ble i amerikansk offentlighet fortolket som nasjonale forsvarskriger, og det ble ansett nærmest som en eksistensiell og patriotisk plikt å forsvare dem. I denne situasjonen valgte trekløveret å slutte opp om Bush og Rumsfeld. Det er kanskje menneskelig å ville framstille seg som rettlinjet og en som alltid har ment det samme, men særlig redelig er det ikke.

I vanlig maoistisk stil innrømmer Braanen ett feiltrinn – Pol Pot – for å kunne slå seg på brystet: ingen forsvarer demokrati som venstresiden! Alt er følgelig ved det gamle.

* I Norge er det mer vanlig å diskreditere venstresida ved hevde at den er totalitær. Og det er sannelig riktig at den norske ml-bevegelsen støttet Pol Pot på 1970-tallet, akkurat som mange på høyresida beundret Mussolini og Hitler på 1930-tallet. Men det er like sant at det er tatt så ettertrykkelig selvkritikk for dette, at det er vanskelig å forstå hva ytterligere botsgang skal tjene til. I dagens norske politiske landskap er det, slik vi ser det, knapt noen som er mer opptatt av demokrati og folkestyre enn venstresida. Den har virkelig lært av bitre erfaringer. Ironisk nok er det blant venstresidas mest høylytte kritikere vi finner folk som sliter med konsekvent å støtte demokrati. Det må komme av at demokratiet ikke alltid produserer nesegrus støtte til USA og markedsliberalismen.

Braanen bruker moralsk ekvivalens som argument: høyresidens tiltrekning eller sympati for høyreradikale på 30-tallet oppveier ML-ernes støtte til Pol Pot. Men dette er en helt anakronistisk fremstilling. Høyresiden ble vaksinert av nazismen. Men venstresiden ble det ikke. Det er det store tankekors. ML-erne insisterte på å gjøre historiske feil om igjen, og Braanens tanktetomme selvskryt viser at man anno 2011 har intet lært. Han kan innta en brautende positur, godt polstret av millioner i pressestøtte.

Når Braanen nå snakker om demokrati, så mener han Hamas-demokrati: han mener at også islamistene må få delta, og tillates å vinne. Han ville aldri finne på å hevde at demokrati uten demokratiske verdier lett resulterer i noe helt annet enn demokrati. Det er Hamas og Gaza et eklatant eksempel på.

Det er skummelt at Braanen velger å gå til angrep på dette trekløveret. Det de mest iherdig har kritisert er antisemittisme og jødehat, på venstresiden, blant frigjøringsbevegelser, nasjonale som religiøse.

Det oppgjør Braanen snakker om har aldri funnet sted, for det fører tilbake til det ubehagelige faktum at nazister og venstreradikale fra Europa trente sammen i Libanon og Jordan på 70- og 80-tallet.

En leserkommentar formulerer denne ideologiske smerten to the point:

Kanskje Lars M har reflektert over at venstresidens mest prominente navn kunne dra på terrortrening side om side med nazister i Midtøsten – uten å høre et eneste lite kremt om dette etterpå?

Man skulle jo tro at det i utgangspunktet var en motsetning mellom «venstresiden» og nazisme. Men ser man nøyere etter så er dette motsetningsforholdet helt kunstig. En av Marx’ første bøker heter «A world without jews». Hitlers antisemittisme er dypt forankret i både Marx og Engels; Engels er jo littt for lite kjent for sin term «folkeavfall» som han brukte på slaverne. Hitlerismen og marxismen går altså i forlengelse av hverandre ideologisk sett. Og islamismen er nazisme krydret med begreper og sitater fra koranen, et propagandaverk utført under 2. verdenskrig. Så ideologisk sett henger «venstresiden» – sosialismen – sammen med islamismen. Da forstår man hvorfor venstresidens folk kan bli trent av islamister side om side med nazister. Og hvorfor de støtter Hamas når Hamas høylytt sier at deres mål er et nytt Holocaust. Og hvorfor de støtter al Qaradawi, når han sier at han har samme mål. Og hvorfor de bagatelliserer at folk løper rundt i Oslo og roper at de vil drepe jøder. Og hvorfor de så iherdig prøver å utlegge hele denne ideologiske konflikten som «kulturell».

Denne dimensjonen av venstresiden kunne man godt ønske seg fikk litt mer plass i andre medier enn hos document.no.

Lars M lever i en narrativ som sier at nazismen vokste ut av det borgerlige samfunnet og var fundert i den nasjonale identiteten. Begge deler er postivit oppspinn. Nazismen førte krig mot det borgerlige samfunnet og alle dets institusjoner og egenskaper, inklusiv en historisk bevissthet som kan kalles «nasjonal». Nazismen kriminaliserte det normale og borgerlige. Det samme gjør så tilfeldigvis den såkalte venstresiden. Ved å legge skylden for nazismen på den europeiske kulturen er det jo bare å slå fast at den er syk – og så må man vel hive den på bålet (igjen). Venstresiden har bare denne ene tanken: Fjern det som finnes. Så skal det vokse frem noe nytt og vidunderlig, helt av seg selv.

En rabiat, antipolitisk sekt er kanskje den mest objektive beskrivelsen av det fenomenet.

Rødskvetting

Dagens leder
Bjørgulv Braanen

LØRDAG 26. FEBRUAR, 2011

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også