Å misbruke et slikt stigma som nazismen i politisk øyemed er uhyre kynisk.

Derfor er det særlig deprimerende når selv en oppegående mann som Frank Aarebrot tidligere denne uken sa at det var skremmende likhetstrekk mellom Adolf Hitler og Donald Trump.

Selvfølgelig ikke Hitler i 1945 som skuet tilbake på likhaugene, kunne han legge til, men Hitler i 1928.

Men hva hjelper vel en slik nyanse når Hitler i 1928 var Hitler i 1945 i emning?

De mer trivielle parallellene som alltid dras til Hitler, som en sterk personlighetskult, demagogiske evner også videre, er utelukkende innsiktet på å oppnå den virkelig ønskede assosiasjonen: Den til de millioner av mennesker som nazistene massakrerte, og det totalitære, rasistiske, darwinistiske og imperialistiske diktaturet de implementerte.

Churchill-testen

Vi lever i en tid av ekstrem intellektuell dovenskap. Eller er det rett og slett dyp ignoranse som definerer tidsånden?

Alle politiske figurer en gitt person ikke liker blir uansett automatisk sammenlignet med Hitler, enten det er Putin, Gaddafi, Hussein, Assad, Merkel eller Trump det dreier seg om.

Se på verden vi lever i. Masseovegrep begås av asylsøkere mot vertsbefolkningens barn i Tyskland. Frankrike, som har kommet lengst i islamiseringsprosessen i Vest-Europa, hadde i fjor elleve avvergede islamistiske terrorangrep av samme størrelsesorden som Charlie Hebdo og Bataclan, og begynner å ligne mer og mer på en politistat. Jødene flykter en masse fra Europa igjen, slik som de ble drevet på flukt fra islamske land på 1950- og 60-tallet.

Vi leser ukentlig om islamistiske terrorkampanjer, som destabiliserer samfunn fra det afrikanske kontinent til Sørøst-Asia. Tyrkia, som pleide å være sekularismens festning i den muslimske verden, er nå i den neste puljen med land som befinner seg på kanten av stupet. Samtidig foregår et Holocaust – for å bruke den eneste historiske referansen mange i det ikke-lesende samfunnet vårt har hørt om – i Midtøsten mot religiøse minoriteter som kristne og yezidier. Ikke bare utryddes de fra jordens overflate – de voldtas, brennes levende, korsfestes.

ANNONSE

Glem alt det der. Det er først når Trump bemerker det helt åpenbare – at det «kommer et hat fra islam» – at man får et hylekor om nazisme. Det er ikke dem som står for blodsutgytelsen som vi skal bekymre oss nevneverdig for, men den som bemerker hatet. Dersom en europeer skulle foreslå å motarbeide utviklingen, om så med helt mikroskopiske begrensninger av innvandringen, som eksempelvis å øke underholdskravet med en hundrelapp eller to, da er nazismens tilbakekomst definitivt bekreftet.

Den eneste historie moderne europeere flest tydeligvis er innprentet i, riktignok nokså overfladisk, er nazismen. De vet såpass at det da var en hvit majoritet som slaktet minoriteter. Derfor må trusselen for evig og alltid komme fra en hvit majoritet mot en minoritet. Om ikke-hvite majoriteter slakter minoriteter – ingen stor fare. Om minoriteter massevoldtar, terroriserer, gjør sitt ytterste for å destabilisere land der det bor hvite majoriteter etc. – heller ikke så mye å bry seg om. Dersom en fra en hvit majoritetsbefolkning i det hele tatt påpeker hatet, blinker derimot umiddelbart varsellampene rødt med bokstavene «HITLER ER TILBAKE».

Slik fungerer en endimensjonal hjerne. Ingenting er skumlere enn forsvaret av sivilisasjonen, om så fra dem som bare bruker ord eller foreslår ikke-militære løsninger, i forhåpning om at sannsynligheten for konflikt i fremtiden kan minskes. Vi lever i et samfunn hvor det ikke er noe poeng i å lære noe som helst, for de som deltar i samfunnsdebatten, og som dermed legger føringer for denne, ikke har forutsetninger for annet enn praktisering av Godwins lov.

Det gjelder alle sider av politikken. Mange kalles selvfølgelig også Hitler for sin politiske korrekthet, eller for å være for ettergivende overfor islamister, som visstnok også er vår tids nazister (selv om deres røtter er helt annerledes og mer teokratiske av natur). Står man opp for egen kultur er man Hitler, hvis man er kulturrelativist er man det også etc. etc.

Det er et hån mot alle som levde under nazismens åk, men vi er visst alle Hitler nå.

For å redde oss ut av dette paradokset, har jeg utviklet noe jeg kaller Churchill-testen.

Denne er ganske lettfattelig:

Se på parallellene som trekkes mellom en gitt figur og Hitler/Mussolini. Undersøk deretter om disse kan brukes til å assosiere også Churchill med Hitler eller Mussolini.

Hvorfor akkurat Winston Churchill?

Fordi han trolig var det viktigste enkeltindividet i kampen mot Hitler og Mussolini. Det gjør det direkte absurd, perverst endog, å sette han i samme bås som dem. Også fordi han stod for et helt konkurrende politisk system av demokratisk liberalkonservatisme.

Churchill-testen anvendt på Trump

Premisset til Churchill-testen er på ingen måte at Churchill var perfekt. Han hadde også mange feil, en del av dem nevnt under. (Også Trump har naturligvis sine feil.)

Det må også presiseres at hensikten med å anvende Churchill-testen på Trump overhodet ikke er å sammenligne Trump med Churchill. De to er åpenbart svært ulike karakterer. I likhet med de kjedsommelige Hitler-referansene som brukes på alt og alle av uintelligentsaen, ville en slik sammenligning være vulgær.

Det eneste poenget med testen, er å vise til at kriteriene man bruker for å sammenligne Trump med Hitler ikke er tilstrekkelige om de også er anvendbare på Churchill.

Så la oss sette i gang, med utgangspunkt i de linjene som hyppigst er trukket mellom Trump og Hitler/Mussolini:

  • Donald Trump er angivelig som Hitler/Mussolini fordi han har et image som en sterk leder. Mer sant om Churchill enn for Trump, som gjennom hele sin politiske karriere dyrket et offentlig bilde av seg selv basert på sine militære bedrifter, fremfor på sine meritter som en tøff forhandler av avtaler i hotellbransjen. På sitt mest ikoniske bilde holder han en Thompson-maskinpistol. Trumps mest ikoniske øyeblikk er å si «you’re fired».
  • Donald Trump er som Hitler/Mussolini fordi det har dannet seg en slags personlighetskult rundt ham. Betydelig mer sant om Churchill, som ifølge Christopher Hitchens lenge var den offisielle religionen i Storbritannia, og som frem til i dag forblir gjenstand for persontilbedelse på den britiske og amerikanske høyresiden.
  • Donald Trump er som Hitler/Mussolini fordi han er en forførende taler. Nok en gang vil nok mange mene at dette var mer sant for Churchill enn for Trump.
  • Donald Trump er som Hitler/Mussolini fordi han snakker mye om en svunnen storhetstid. Definitivt også sant om Churchill, som i en mye større grad (trolig på grunn av et langt bredere spekter av historisk kunnskap) dro fram den storslagne fortiden til sitt land i taler, artikler og et omfangsrikt forfatterskap.
  • Donald Trump er som Hitler/Mussolini fordi han spiller på frykt om ytre fiender. Det samme gjorde heldigvis også Churchill, til stor ulykke for Hitler/Mussolini. Trump har som Churchill tilfeldigvis rett i at den ytre fienden er der. Det kan alle med en halv hjerne se – selv om mange velger å lukke øynene som Chamberlain i ønske om en uoppnåelig fred i vår tid. (Det håpet forsvant dessverre etter alt å dømme idet vi koblet oss demografisk til Midtøsten.)
  • Donald Trump er som Hitler/Mussolini fordi han er skeptisk til åpne grenser. Foruten at dette er en nazifisering av normaltilstanden i det westfalske statssystem av 1648, kan det samme definitivt sies om Churchill. Han var bekymret for den langt mer beskjedne innvandringen av «fargede» til Storbritannia på 1950-tallet (i motsetning til den fargeblinde Trump tok han en særdeles raseladet posisjon i innvandringsspørsmålet).
  • Donald Trump er som Hitler/Mussolini fordi han ønsker å deportere ulovlige innvandrere, og fordi han har luftet tanken om å opprette en database for muslimer, da han anser gruppen som en sikkerhetsrisiko. Ikke i nærheten av Churchill, som også deporterte lovlige innvandrere, og beordret internering av innvandrergrupper som han regnet som en sikkerhetsrisiko (inkludert titusenvis av jøder, interessant nok).
  • Donald Trump er som Hitler/Mussolini fordi han fisker både til høyre og venstre i politikken. Også sant om Churchill, som i likhet med Trump hoppet frem og tilbake mellom partiene ettersom det passet ham selv. (Churchill var gjennom hele sin politiske karriere en iskald opportunist, som brukte sine demagogiske egenskaper til å realisere personlige ambisjoner.)
  • Donald Trump er som Hitler/Mussolini i ferd med å komme til makten i en periode av høy arbeidsledighet. Problemet med dette resonnementet er at arbeidsledigheten i USA har blitt halvert til 4.5 prosent over de siste fem årene, og at amerikanerne har kommet godt på vei ut av finanskrisen. Både da Churchill ble utpekt som statsminister og da Obama ble valgt som president, var det tale om en dobbelt så høy ledighet i de respektive land. Om Trump er resultatet av økonomiske krisetilstander – slik som venstreradikale Syriza er i Hellas uten at mediene liker å nevne det, og uten at disse får massakrene til Stalin, Mao, Pol Pot mfl. dyttet på seg – har han dukket opp noen år for sent.
  • Donald Trump er som Hitler/Mussolini for å si at det kommer et voldsomt hat mot oss fra islam, noe som ligner nazistenes klandring av jødene oversatt til muslimene. Churchill hadde langt mer negativt å si om islam enn Trump – og det uten at det hadde forekommet islamistiske terrorangrep i England som det nå har gjort i USA. Han skrev at islam i en mann er som rabies i en hund, at det er en militant tro som hindrer all sosial utvikling hos dem som tror på den, og at ikke en mer hemmende kraft finnes på jorden. Hitler var for øvrig en stor beundrer av islam, som han i personlige samtaler med Albert Speer insisterte var en mer kompatibel tro med den tyske rase enn kristendommen.
  • Donald Trump er som Hitler/Mussolini fordi retorikken hans har voldelige – nærmest militante – tilbøyeligheter. Mye mer sant om Churchill igjen, som alltid var en meget militaristisk type. Under krigen fremmet han en strategi av demoralisering av Tyskland gjennom masseslakt av sivile. Trump ligger nærmere den gamle politiske amerikanske tradisjonen isolasjonismen enn militarismen – sett bort fra hans foreslåtte nådeløse krigføringsstrategi mot IS. Han har signalisert å trekke styrker ut av Japan og Sør-Korea, som ville bryte med oppdemmingspolitikken mot Kina. Han har også ment at USA generelt har vært for dypt involvert militært i Midtøsten, og mener at man bør avstå fra å konfrontere Russland i deres nærområder. Et lederskap under Trump ville trolig dratt det internasjonale systemet mer i retning av at stormaktene ble tildelt hver sin interessesfære – en mer ustabil struktur enn dagens USA-dominerte unipolaritet. Om det er imperialismen til Hitler/Mussolini det står på, scorer Churchill, som iherdig forsøkte å klamre seg fast til britiske kolonibesittelser, igjen høyere enn Trump på kriteriet.

Konklusjon: Av de elleve parallellene vi har sett på som forsøkes trukket mellom Trump og Hitler/Mussolini, er tilsynelatende de aller fleste av dem mer tilstedeværende hos Churchill enn hos Trump. Siden påstanden om at Churchill er som Hitler/Mussolini er absurd, må det samme dermed også kunne sies om påstandene om at Trump er det. Trump har altså ikke bestått Churchill-testen.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629