Sakset/Fra hofta

VG ser ut til å ha startet valgkampen tidlig i år med en serie i 24 deler kalt «Det hvite raseriet». I ett år har avisen gjort en tour de force blant nazister Europa rundt, som forutsigbart nok hater jøder, hyller Hitler og driver kamptrening i skogen.

Linjen skal naturligvis trekkes til mennesker som ikke ønsker Europa oversvømmet: For mon tro om ikke muslimene egentlig er de nye jødene, slik at det egentlig bor en liten nazist i alle som er imot innvandring?

I en tid hvor det faller naturligere å tenke seg at islam er den nye nazismen, er oppgaven vanskeligere enn før. Det dramaturgiske grepet i innledningen til serien blir å sidestille terrorister og demokrater:

Samtidig som vi reiser rundt, forandrer Europa seg: Terrorangrep i Frankrike, Tyskland og Belgia. Kuppmakere forsøker å overta Tyrkia. England velger Brexit og mot slutten av året vinner Donald Trump valget i USA. Historien folder seg ut og blir villere og galere samtidig som vi skriver den.

Men stopp en hal – var ikke Brexit og Trump snarere forsøk på å holde villskapen og galskapen på avstand? Vi skal åpenbart tenke at her er det «ekstremister på begge sider». I midten sitter de anstendige, og de lider:

Fremmedgjøring og desperasjon sprer seg. Det blir mørkere og kaldere. Hver eneste dag dette året blir det utført nesten 10 angrep på innvandrere i Tyskland. Det er som om den gamle verden går i stykker.

Ti ideologiske angrep? Eller ti kriminelle angrep? Ville det sistnevnte være noen statistisk overraskelse? Og hvordan er det med volden den andre veien?

VG er også med i den franske valgkampen. De har møtt Marion Le Pen, og serien er satt sammen slik at hun er avbildet rett ved siden av en annen ung blondine – som er høyreekstrem:

Assosiasjonen overlates som en øvelse til leseren.

Donald Trumps rådgiver kaller niesen til Nasjonal Front-leder Marine Le Pen for Europas kommende stjerne. Hun står under en stjerneklar himmel, den første dag av den franske valgkampen.

Det er på tide å servere konklusjonen som skal forsøkes underbygget de neste seks ukene:

Vi begynner å tenke at det ekstreme er blitt penere. Det er som om nazismen har gjort en klassereise. Fra skinheads, med bomberjakker og boots til noe helt normalt. Eksperter mener dette gjør ekstremistene enda farligere. De kalles Det nye høyre.

Du fikk med deg dette, ikke sant? Hvis man så mye som overveier å stemme på et av de nye høyrepartiene i Europa, gir man sin tilslutning til blankpolerte nazister. Og gjett hvem som omfavner disse? De upolerte nazistene VG har snakket med. I et av seriens kapitler fremstilles statsråd Sylvi Listhaug som en av deres favoritter:

Listhaug er altså tatt med i serien fordi noen ekstremister har sans for henne. Men VG har ikke brukt bilde av henne i presentasjonen av serien. Det er viktig ikke å overdrive billedbruken, men kalibrere den så nøyaktig som mulig. Folk har ikke noe nært forhold til Marion Le Pen, men de elsker Listhaug, så hun må tas ned forsiktig og skrittvis. En overdose av hjernevaskende middel risikerer å fremkalle brekningsfornemmelser og komme i retur.

Med Trump trenger man ikke å ha slike hemninger. Er ikke håret og alderen omtrent som Tore Tvedts?

Omfavnes man av upolerte nazister, havner man raskt i forferdelig selskap:

En som støtter dem, er Anders Behring Breivik. […] Høyreekstremister fra hele Europa skriver til ham, som om han er blitt et ikon. Før så vi på ham som en forstyrret person, som leflet med det høyreekstreme. På en eller annen måte er det som om fremveksten av det høyreekstreme i Europa har gitt det uhyggelige han sier et nytt alvor, en ny kraft.

En «kristen-nasjonalist» støtter Breivik, blir vi fortalt. Å fydda, da er det nok best å være sekulær-globalist.

At islamister støtter venstresiden blir det neppe noen oppmerksomhet omkring i VG i tiden frem til valget, ei heller får vi noen reportasjeserie i 24 deler om «Det islamske raseriet». Man er tross alt underkastet, og da er det jihad mot den nye høyresiden som gjelder.

Befolkningen skal altså nok en gang piskes for at den ikke er like underkastet som journalistisk venstreparti. Men kanskje er den ikke fullt så lydig som før.

Les også

Misnøye, handling, håp -
Churchill-testen -
Bård Larsens lek med ord -
Selvtekt ovenfra -