Kommentar

Bilde: De politisk korrekte er dårlige på ironi fordi de ikke vil sette seg inn i andres budskap. Angela Merkel vil svare med kontroll, overvåking og sensur. Men hva skal hun si til ordene på denne betongkolossen? De politisk korrekte forstår ikke hva som foregår, og de er i ferd med å bli akterutseilt.

Året som gikk viste seg å bli like historisk som det foregående. 2016 vil bli husket som året da reaksjonen på folkevandringen slo inn i Storbritannia. I enda høyere grad blir det husket som året for noe som kan minne om en ny amerikansk revolusjon.

Amerikanernes valg av Trump er en avvisning av Obama og den liberale politikken USA har vært styrt etter de siste 30–40 år.

Briter og amerikanere hadde noe til felles: De reagerte på multikulturalismen som både er de åpne grensers politikk og en hyllest til et fellesskap som ikke er der. Hvis Cameron og Obama hadde levert, ville de ikke lidd så enorme nederlag.

I hver sin verden

Ingen av dem saw it coming, og det er her den store kløften finnes: Mediene, meningsmålingsinstituttene, for ikke å snakke om politikerne, har ikke lenger noen følelse med hva som rører seg blant folk. De er så rystet at de ikke er kommet seg etter sjokket.

I stedet forsøker de å finne på alle mulige triks for å snu utviklingen eller reversere nederlagene: Fake news, valgmenn som snur, nye opptellinger, nye valgordninger, folkeavstemninger som kan overprøves osv.

De leker med ilden.

2016 ga to store sjokk. Hvordan vil folk reagere hvis eliten forsøker å endre utfallene av valg, eller sørge for at de ikke kan gjenta seg?

Tror de det selv?

Et avgjørende spørsmål er: Tror de på sin egen propaganda? Tror de at Angela Merkel er en los det går an å stole på og at AfD og National Front representerer partier som ikke komme til makten?

Mediene og politikerne snakker som om dét er valget vi står overfor. Men de undergraver sitt publikums og sine velgeres tillit til dem.

Terror

Ikke minst fordi de ikke har noe svar på den tredje store faktor som har rammet Europa og USA i 2016: terror.

Noen har erklært Vesten krig, men vestlige ledere nekter å forholde seg til det, fordi de som dreper, har samme religion som millioner som har slått seg ned i Vesten.

Et annet ord for denne oppførselen er svakhet.

Trump means business

Disse lederne vil før eller senere bli skiftet ut. Det som gjør at vi med rimelig sikkerhet kan si det, er det teamet Donald Trump setter sammen. De kommer ikke til å kalle et nytt angrep à la terroren på Fort Hood-basen for en arbeidsplassulykke. Det kommer til å bli tydelig hva som var Obamas formål med å avskaffe begrepet krigen mot terror: Han ville ikke at det skulle hefte noe negativt ved islam. Når verdens mektigste leder implementerer en slik politikk, får det store konsekvenser globalt.

Det går en direkte linje fra Obamas uvilje mot å bruke ordet radikal islam til hans vegring mot å blande seg inn i Syria. Bashar al-Assad har et palass i sort marmor som koster mange hundre millioner. Etter gassangrepet i Ghouta i august 2013 skulle det vært jevnet med jorden. Minst. For å vise at du ikke kødder med en amerikansk presidents røde linje. Obama bare gikk sin vei.

Vet best

Obamas ultraliberale politikk har ført til mange problemer. Trump kan ikke bare snu politikken 180 grader. Han må løse kaoset som oppstår når den amerikanske presidenten har hodet i skyen. Se bare hva slags utvikling Obama ønsket: Han forsøkte å true britene til å stemme ja til EU, og han forsøkte å true amerikanerne til å stemme på Hillary og la sin black legacy i vektskålen: Noe annet ville være å forråde ham. Slik snakker en forelder til barna sine. Dypt i den ultraliberale kroppen er det en autoritær holdning som med største selvfølgelighet mener han vet bedre og har rett, rett fra oven, til å tukte særlig de hvite, konservative kristne. The Clingers.

I Europa blir det brunt

Vi mangler begreper for dem som står opp mot systemet her hjemme. Norske meningsdannere og norske medier kaller det «brun retorikk». Dette er både interessant og spesielt. Hillary var mer på linje Ingebrigt Steen Jensen, Ann Magrit Austenå, TV2 og Trond Blindheim, VG og Dagbladet da hun kalte halvparten av Trumps velgere for Deplorables: Rasister, homofobe, islamofobe, kvinnefiendtlige. Men selv en Hillary går ikke det neste og siste skrittet og snakker om «brun retorikk» og nazisme eller fascisme. Det er det europeerne/nordmenn som gjør.

Dette skal vi som europeere ta ekstra alvorlig, for det brune kortet er et frikort. Det er det ultimative kortet som sier at den flasketuten peker på, er «ute». Han tilhører ikke det gode selskap, det forstår seg, men kanskje han eller hun heller ikke har de samme rettigheter som oss andre?

Fredløs

Injurielovgivningen gjelder ikke for ham/henne. Å bli stemplet som brun er nesten som å bli erklært fredløs. Norske medier rapporterer systematisk ingenting om voldsvenstres angrep på folk de vil ha stanset eller fjernet.

Danmark har en hardcore-venstrefløy som bruker vold for «å lære folk en lekse». Document var på folkemøtet på Bornholm i juni. Der sto en mann opp på et folkemøte som ble filmet og sa noe om innvandring og Dansk Folkeparti som AFA ikke likte. Mannen var torghandler på Amager. Noen dager senere fikk han «besøk» av en gjeng maskerte som veltet boden hans og dengte ham, ledsaget av rop: «Ingen rasister!». Hva skjer med disse overfallene, som det har vært en god del av? Mediene trekker på skuldrene. Det er åpenbart politisk vold. Normalt skulle man spørre dem som står dem politisk nær om de går god for metodene. Det skjer ikke. Det har vært vist forbindelser mellom AFA og særlig Enhedslisten. Aviser som Politiken har publisert overvåkingsmateriale som AFAs «etterretningstjeneste» Redox har samlet inn. Det har ikke fått noen andre medier til å spørre: Hva er det dere driver med?

Danske TV2 ble tatt på sengen da en kvinnelig reporter sto og intervjuet Pia Kjærsgaard. Midt under livesendingen går en mann forbi og sender en spyttklyse etter henne. Den unngår så vidt å treffe. Pia avbryter: – Så du det? Reporteren smiler brydd, men mangler ord. Hva skulle hun sagt? At «det er slikt du må regne med, du er jo Pia Kjærsgaard. Riktignok er du nå Folketingets president, men …»? Eller var reporteren brydd fordi hun innerst inne visste at hennes arbeidsplass bærer et stort ansvar for at spyttklysen ble sendt?

Denne skylden nekter mediene så mye som å nærme seg. De fortsetter heller.

Får bruke vold

Når Pegidas avtaker For Frihed går gjennom gatene for å markere demonstrasjonsfriheten, blir de angrepet av AFA-miljøene. Danske medier omtaler det systematisk som at «partene støtte sammen». Kun politiets nærvær forhindrer alvorlige skader.

Dette har danske journalister stått og sett på i årevis, uten å løfte en finger. Da blir man medskyldig.

Eyvind Dekaa heter en fotograf som filmer Trykkefrihedsselskabets møter. Han filmet bl.a. Red.s intervju med Mark Steyn, inne på Christiansborg, hvor det danske Folketinget holder til. Den senere tid har han også filmet For Friheds demonstrasjoner. Det førte til at bilen hans nylig ble ramponert. En klar advarsel: – Hold opp! Vi kan gjøre mer.

Nazi-kortet

Når TV2 lar Ingebrigt Steen Jensen si at en normal norsk politiaksjon for å sjekke utlendingers papirer en kveld i Lillestrøm minner ham om Warszawa-ghettoen, og lager en stor story ut av det, med Kadafi Zaman som reporter, er en grense overskredet. Sylvi Listhaug er m.a.o. som en SS-mann på jakt etter jøder. Steen Jensen sa også at det minnet om jakten på norske jøder.

Dette er ikke en story om Listhaug. Det er heller en story om Steen Jensen, men TV2 utnytter den for alt den er verdt og lar Listhaug bli sammenlignet med historiens verste massemordere.

Da er det ikke lenger et spørsmål om Steen Jensen, men et spørsmål om TV2 og deres redaksjonelle ledelse. Noen – i dette tilfelle Kadafi Zaman – ønsker å dukke Listhaug så brutalt at hun ikke reiser seg. Og får lov til det. Tilfellet er ikke enestående. Det gjentar seg. Igjen og igjen. Ikke før var Listhaug-saken kald, før kulturminister Helleland fikk den brune retorikken i fleisen, der hun satt i bunad ved et pyntet juletre og trodde hun var norsk. Nei, hun minnet om en hirdjente, kunne Trond Blindheim fortelle.

Noen, igjen TV2, syntes at det kunne passe med litt nazisme til julegrøten, og Nettavisen fulgte opp.

Mediene sier som små barn når de blir tatt på fersken: Det var ikke meg! Eller: Vi er bare journalister!

Nei, de er ikke det. De er ikke journalister. De er propagandister. Av verste skuffe. Det er ingen grunn til å ha noen respekt for dem.

De driver bevisst, systematisk, løgnaktig fordreining.

Nazi-hetsen er verst. Den treffer deg, uansett hvor høyt på strå du sitter.

Kritikk blir en trussel

Vi som forsøker å drive kritisk journalistikk, er selvsagt en trussel. Vi skaffer informasjon som avslører dem.

Etter 9. november skulle norske medier forsøke å forstå hva som hadde skjedd. Breitbart var plutselig interessant. Også Document fikk et par telefoner. En av dem fra Bjørn Eckblad i Dagens Næringslivs Etter Børs-seksjon. Journalister blir ofte litt rare når de snakker med Document. De vet ikke helt hvor de skal legge seg. Red. nevnte NRKs morgensending, der Gro Holm hadde sagt at den nyutnevnte nasjonale sikkerhetsrådgiveren Michael Flynn hadde sagt USA var i krig med islam, når det i virkeligheten var islamisme. Den type manipulasjoner over tid er noe av forklaringen på Breitbarts suksess, tipset Red om. Eckblad lo nervøst. Det var han ikke villig til å stå inne for.

bjorn-eckblad-studio

Da saken hans kom på trykk 21. november, hadde den som ingress:

Det sterkt høyrevridde amerikanske nettstedet Breitbart spilte en nøkkelrolle både i brexit og Trumps valgtriumf. Nå står resten av Europa for tur. Human Rights Service ønsker velkommen til Norge.

Nina Hjerpset-Østlie hadde gjort det som Document-skribenter også ofte gjør: Vi gir alltid journalistene en ny sjanse, i håp om at denne gang har de lært. Men nei. Eckblads take on Breitbart:

I USA fikk Breitbart skikkelig vind i seilene frem mot presidentvalget med titler som «Trump lanserer lyingCrookedHillary.com» og «Føderale tjenestemenn advarer om terrortrussel fra Al-Qaida».

Flere tidligere Breitbart-titler har vekket oppsikt på grunn av måten de omtaler kvinner på:

«Prevensjon gjør kvinner frastøtende og gale».

«Teknologibransjen sjalter ikke bevisst ut kvinner, det er bare det at de suger i intervjusituasjoner».

«Hva vil du helst – at barnet ditt får feminisme eller kreft?»

Hvis du vet så lite om amerikansk språk og kultur at du slår opp disse overskriftene uten å forklare dobbeltbetydninger og kontekst, bør du ikke skrive saken. Eckblad er selvsagt ikke så dum, han gjør bare den jobben det tekkelige DN vil at han skal gjøre. Det gjør DN til en dritkjedelig avis på alt som er «kontroversielt». Avisen koster over 7000 kroner i året. Det er den ikke verdt.

Eckblad peilet inn Facebook som årsaken til Breitbarts suksess. Ufortjent, altså. Svaret er å gjøre noe med Facebook. Til å hjelpe seg har han Trond Giske, som lar sitt lys skinne over leserne:

Aps nestleder Trond Giske oppfatter Breitbart som tett koblet til den såkalte alt-right-bevegelsen i USA, som ifølge ham fremhever drømmen om det homogene hvite samfunnet, tanken om at det foreligger en stor konspirasjon blant den internasjonale, liberale eliten om å rive ned det nasjonale, og en veldig aggresjon mot politiske motstandere.

Første bud i propagandakrigen er at du må karikere og fortegne. Drive motstanderen inn i et hjørne. Alt-right skal være et demonisk ord som automatisk diskvalifiserer. Det er bare det at Breitbart også står med et ben i en ny høyreside som til dels står i opposisjon til alt-right, særlig i spørsmål om rase. Det nye høyre er et mye større fenomen enn Giske og DN vil ta inn over seg.

Man skulle tro at en avis etter 9. november ville ha erkjent det. Men nei. Giske henter frem Lars Gules og Øyvind Strømmens kjente og kjære begreper:

Han setter Breitbarts fremvekst i sammenheng med såkalte ekkokamre – algoritmestyrte nettjenester der brukerne forsynes med nyheter som harmonerer med det de allerede mente fra før.

Angela Merkel er enig. Hun vil tvinge Zuckerberg til å gjøre noe med fake news på Face. Hvis det er nok at to klager på en story for at den må trekkes, under trussel om store bøter, kan Face bli kjemisk ren for alt som smaker av høyre og islamkritikk.

Det vi sitter igjen med, kommer neppe til å appellere til mange. Selv Zuckerberg skjønner dét. Derfor er han tvilrådig. Politisk er han enig med Merkel, men businessmannen i ham stritter imot.

Giske har hele statskassen til disposisjon, og et NRK som nå får økt lisens. Han trenger ikke tenke marked.

Arbeiderpartiets forsvar er å fortsette å bidra til en opplyst offentlig samtale.

– Den beste vaksinasjonen er et høyt bevissthetsnivå i befolkningen generelt, små forskjeller, høy tillit, god utdannelse og at folk føler seg inkludert og selv kan lese nyheter kritisk, sier Giske.

Hva leserne går glipp av

Denne saken kunne vært helt annerledes. Slik den nå fremstår, er den kjedelig og uinspirert. Tror Eckblad på sitt eget vrøvl?

Denne uken krevde flesteparten av demokratene i Representantenes hus at Trump kvitter seg med Bannon på grunn av hans formidling av antisemittisme, fremmedfrykt og rasisme.

Eckblad hadde sjansen til å skrive en god story. Han var nemlig på jakt etter Christian Skaug, som hadde oversatt et langt intervju med Steve Bannon. Red og Skaug ble enige om at Eckblad var handle with care. Intervjuet ble derfor gjort skriftlig. Men det kom aldri på trykk. Ikke en linje. Leserne kan selv vurdere hvorfor, så vet de kanskje noe om hva som feiler norske journalister og hvorfor mediene deres ikke fortjener å overleve hvis de fortsetter i samme spor.

Grunnen til at Eckblad ville ha fatt i Skaug, var dette avsnittet fra hans hånd:

De norske mediene har de siste dagene presentert Bannon som ytterliggående, høyreekstrem, høyreradikal, antisemitt, rasist, hvit-makt-talsmann, djevel, flammekaster, hevngjerrig, ekkel, pitbull og sjarlatan. Man mistenker uunngåelig at han må være en ålreit fyr.

Ironi er et fremmedord når MSM leser journalistikk fra en annen vinkel. Eckblad spurte derfor:

Hva mener du egentlig med dette?

Hvorpå Skaug svarer:

Det trodde jeg var åpenbart, men med den første setningen konstaterer jeg at et nær samlet mediekorps instinktivt fremstiller ham som et dårlig menneske.
Dette er for øvrig en del av en gruppedynamikk vi har sett flere ganger: Noen pisser på en først, f.eks. ved å utrope en til høyreekstrem, mens noen andre deretter på et vis klager over at vedkommende lukter, f.eks. ved å benytte uttrykket «omstridt». Det er mildere, men fungerer likevel som en slags kode: Er du omstridt, så stikker det noe under. Hva var det nå igjen? Ah, han var høyreekstrem, ja. Ferdig mentalt arkivert.
Den andre setningen er en slags harselas over at de gjør dette fordi de selv står politisk langt fra Bannon, og fordi de befinner seg i en virkelighet hvor flokkmentaliteten gjør at de vanskelig kan reagere med annet enn en kollektiv, sosialt betinget allergi. Derfor er det vanskelig å feste noen lit til portrettet de tegner, ikke minst fordi dette fenomenet er så velkjent fra før.
Journalister som oppfører seg slik, lager altså et selvportrett. Kanskje det var grunnen til at denne utvekslingen ikke kom på trykk? Ikke en linje. Den kunne jo vist at Document er et oppegående organ med nye tanker. Og hvordan ville dét fått DN til å fremstå?

 

Breitbart etablerte seg i England i forkant av Brexit-avstemningen og kunngjorde tidligere i høst at det også vil etablere seg i Frankrike og Tyskland i forkant av valgene der.

 

Tror du vi kan få en Breitbart-avlegger også her i Norge?

Det ser jeg ikke bort fra, men det er tvilsomt om Norge er høyt prioritert. Det er nok ikke så enkelt for en utenlandsk aktør å etablere seg på det norske mediemarkedet heller, skjønt dette blir enklere hvis de finner dyktige norske partnere og samarbeidet lykkes. Men i det segmentet av markedet de kan forventes å ta sikte på, vokser de potensielle partnerne neppe på trær. Hvis det kommer en del penger på bordet, kan noen ganske sikkert kjøpes, men de mest interessante partnerne ville trolig være mer opptatt av den langsiktige redaksjonelle strategien. Det tar lang tid å bygge opp tillit, merkevare og leserkrets. Det som fungerer i USA, fungerer ikke nødvendigvis i Norge. Målgruppene er forskjellige.

Hvordan ville du i så fall se på det?

Det har jeg ikke tenkt over før nå, men det avhenger litt av hva slags Breitbart vi får se, hva slags ledelse de vil ha i fremtiden, hva slags strategi de vil følge, hvordan de vil satse, hvilken stil de legger seg på osv. Man kan tenke seg en situasjon hvor de konkurrerer med Document, en annen hvor de utfyller Document, atter en annen hvor de prøver å nå frem til helt andre segmenter av potensielle lesere. Noen mener at Document ofte har et litt «akademisk» preg, men vi kan jo ikke late som om vi er noen andre enn vi er. Hvis de beholder den tabloide – til tider tendensiøse – profilen sin, kan de muligens finne en annen nisje enn Document.

Ville du være interessert i å skrive for dem?

Det holder jeg for svært usannsynlig. Document har et produkt, et team, en atmosfære, en bredde i kompetansen og noen utviklingsmuligheter som det ikke finnes maken til i Norge, og andre kan vanskelig trylle frem noe lignende, selv om de skulle ha mer penger. Det er noe helt annet å være med på å forme noe enn å hoppe på noen andres vogn.

Vi kan bare takke alle som «har skjønt det» i året som gikk og har støttet Document. Vi fikk et løft mot slutten av året, og nå håper vi at dette bærer inn i det nye.

Ingen bør være i tvil om hvilken mediekrig vi går inn i, og en motvekt er helt nødvendig.

Støtt Document i det nye året.

 

Godt nytt år!

 

Les også

Selvtekt ovenfra -
Jakten på Sylvi -
Gladiator -
De ber om det -
Sylvi har dårlig luktesans -
"Sterkere sammen". Med hvem? -

Mest lest

En stille invasjon