Sakset/Fra hofta

Bilde: Breitbarts Stephen Bannon ble kåret til årets navn av Frontpage.com. MSM forsøkte å stemple Bannon som helt utaskjærs, som alt-right, antisemitt og R-ordet. Det bet ikke på. Bannon har en vesentlig del av æren for at Trump disiplinerte seg selv i siste og avgjørende del av valgkampen. Nå er han spesialrådgiver. Hvem sier at tidene ikke endrer seg?
 

Kulde og mørke. I otta får man tid til å tenke, mens det er stille og mørkt. Det er da sinnet er roligst og man «snakker» med det store som er utenfor.

Vi har publisert en tekst om at myndighetene fører en politikk som på et eller annet tidspunkt vil resultere i noen uønskede reaksjoner fra europeerne.

Men det finnes ingenting av en slik bekymring i mediene. Nada. Kjemisk fritt. Derimot finnes det – nok en gang – medier som skummer over at norske myndigheter følger lover og regler og tar statsborgerskap fra en person som kom hit på falske premisser. Jonas Haugsvold har skrevet klokt om dette: Myndighetene følger bare reglene. For det blir de hengt ut som onde av TV2. VG har intervju med Europarådets leder Thorbjørn Jagland som sier at «regjeringen turer frem». Han sier det er myndighetene som gjør noe irregulært. Man får mistanke om at det i Jagland, VG og TV2s univers kun finnes én lov og det er å ta vare på de svake. Alle vedtak som går mot de svakes interesser er et brudd på denne Loven. Uansett hvor de komme fra. Medier og politikere finner seg ikke i at noen krenker denne Loven. Det er automatisk «lovbrudd». Men denne Loven står ikke nedfelt noe sted, den er ikke vedtatt av noen folkevalgt forsamling. Den er essensen av FNs menneskerettskonvensjoner og Den europeiske menneskerettskonvensjonen, EMK. Det sier mye at de stater som ratifiserer den gir EMK forrang fremfor nasjonale lover. Man har avstått sin viktigste nasjonale rett: Retten til å bestemme reglene i eget hus.

Det er med dette overnasjonale mandatet Jagland tukter.

Bruken av stråmann

For effektens skyld trenger de motstandere som forsøker å holde seg til virkelighetens verden. Sylvi Listhaug er en gudegave. Hun kan brukes hver gang man trenger å piffe opp menneskene av god vilje. En dose Listhaug og du er kurert for all tvil om kursen. Egentlig burde Listhaug hatt provisjon for bruken av henne som symbol.

Mediene og politikere har laget en stråmann av henne, som de brenner hver eneste dag.

Det er ingen som har laget en tilsvarende stråmann av f.eks. Knut Arild Hareide, selv om det er lett å lage en dobbeltperson av ham. Selv om hans egne velgere har sett denne siden og reagert på den – da han gikk i Gay Pride-toget – får Hareide lov å blankpusse fasaden. Det er nemlig samme fasade som mediene holder seg med.

En stråmann til president

Dette behovet for en stråmann som kan stive opp moralistene gjenfinnes på alle nivå, og for øyeblikket heter den største av dem Donald Trump. Han innsettes fredag som USAs 45. president.

Alt Trump sier og gjør blir tolket i verste mening. Han tillegges meninger han ikke har. Han er ikke herre over sin fasade til tross for at han er en tv-kjendis. Tvertimot. Hans motstandere forsøker å rive masken av ham, 24/7. At Trump klarte å bruke mediene mot dem selv, og snakke direkte til velgerne, skulle ikke kunne skje. Mediene skal være kingmakers. At Trump slo dem på hjemmebane tilgir de ham aldri. Han slo dem i deres eget game.

Å si at de hater ham er for enkelt. Han har skremt livskiten ut av dem. De føler de står på stupet.

Desperasjon

Man skal ikke undervurdere et regime som merker at makten glipper. Åtte år med Obama ga tid til å skape en stor boble. Verden gikk på skinner. Tanken på åtte år med Trump får det til å svimle for globale liberalere. De var overbevist om at de hadde historien på sin side. Trump er et fenomen som skulle være en historisk umulighet. Når han er blitt valgt kan det bare være ett svar: Han tilhører en del av historien som ble nedkjempet 1939-1945, eller noe lignende. La oss ikke være for detaljerte. «Vi kjenner lusa på gangen», sier de.

Derfor har Demokratene rett til uparlamentariske virkemidler, selv om de tapte.

Når medlemmer av Kongressen boikotter innsettelsen fredag er det uttrykk for dette: De nekter å anerkjenne hans legitimitet. Hva ville skjedd hvis noen republikanere hadde gjort det samme i 2009? Det ville bli oppfattet som et forræderi mot konstitusjonen. Obama var et bevis på at USA kunne. Men med Trump er det omvendt.

Sabotasje

Demokratene/liberale leker med tanken om å sabotere Trumps presidency. Med en kontinuerlig aksjon. Det forsøker å gjenskape 60-tallet, og ønsker seg sit-ins, demonstrasjoner, boikott. Obama synes å leke med tanken på å gå inn i rollen som en nasjonal Jeremiah Wright, som refser det hvite USA. Vanligvis trekker presidenter seg tilbake til privatlivet. Obama synes å ville være med. Da vil han miste den opphøyde posisjonen en avgått president automatisk innehar.

Hvis Obama gjør det er det ut fra en demokratisk nødrett: Fordi han mener Trump splitter. For Obama er det utenkelig at han selv splitter. Selv om meningsmålinger viser at to av tre amerikanere mener at USA er mer splittet langs etniske linjer nå enn da han tiltrådte.

Sår gale tanker

Obama mener som Angela Merkel: Det er Fox News og Breitbart som har satt slike ideer i hodet på dem. Det er aldri ham selv.

Da er vi tilbake til utgangspunktet, der den ene part, som fortsatt behersker kommandopostene i kommunikasjonssamfunnet, mener de har en moralsk rett som går foran andres, at de er overlegne. De anerkjenner ikke demokratiets prinsipp om gjensidighet: At andres meninger er like mye verdt. De sitter med den moralske nøkkelen til historien og har gitt seg selv mandat på å fortolke moral og politikk.

Historisk har dette vært definisjonen på fåmannsvelde, autoritært styre. Globaliseringen har skapt en elite som på tvers av landegrensene føler de «fortjener det». Den vestlige eliten føler de er i en egen klasse, de er de som driver historien fremover.

Putin har sett at denne selvtilliten er blitt skjør og står for fall. Med en dose kynisk realpolitikk har han vist at Obamas USA er en papirtiger.

Symmetri

Den vestlige elitens systematiske neglisjering og ignorering av befolkningens meninger, er en type selvtekt.

At mediene og politikerne ignorerer deres bekymringer og faktisk henger ut slike – igjen med Listhaug som stråmann – som tegn på dårlig karakter eller brune tanker – sier noe om at eliten ikke er redd for pushback.

For dem gjelder: Angrep er beste forsvar.

Hvor lenge kan folk trenges opp i et hjørne? I USA valgte de Trump. Det var ikke noe vanlig valg. Trump må innfri.

De samme stemninger finner vi i Frankrike, Nederland og Tyskland, land hvor det er valg i år.

Med en viktig forskjell: I Tyskland finnes det ingen reell opposisjon i Forbundsdagen. Der styrer CDU/CSU i en storkoalisjon med SPD, og de fører en sentrumspolitikk som passiviserer venstresiden. Når denne regjeringen gir seg til å føre samme utopiske politikk som opphever nasjonal lovgivning til fordel for Loven, oppstår et merkelig vakuum i demokratiet.

Hvem skal fylle det?

 

 

 

Les også

Trump-psykose -
De ber om det -
Gladiator -