Kommentar

Hver eneste dag kommer det ny informasjon om renkespillet mot Trump, og man skal følge godt med for å kunne holde trådene fra hverandre og ha helhetsbildet noenlunde klart for seg.

Det er kanskje en grunn til at etablerte medier i Europa er nærmest tause og kun dilter i hælene på New York Times, CNN og Washington Post? De har bundet seg selv til masten og blir med på seilasen, ute av stand til å gjøre noe.

Når man ser intervjuet til Judicial Watch med Tom Fitton, forstår man at noe stort er på gang. Det er ikke Trump-administrasjonen som imploderer, det er en maktkonstellasjon der The Clintons var som toppen av en mafia-klan, med justisdepartementet og utenriksdepartementet og FBI inkorporert.

Det amerikanske systemet og hvilket som helst annet som vil kalle seg en rettsstat, bygger på maktfordelingssystemet. Kun hvis politi, dommere og lovgivende og utøvende makt holdes separat, kan vi ha den fornødne tillit til at de opptrer etter beste evne og følger prinsipper, og ikke særinteresser.

Det er mangel på skott mellom institusjonene vi ser avslørt i hele sammensuriet med Hillarys e-post-server og Russland-mappen på Trump. Det finnes en sammenheng mellom de to: Hillary slapp unna, og omtrent samtidig begynte undergravingen av Trump; det skjedde i et samarbeid mellom folk på innsiden av justisdepartementet, FBI, konsulentselskapet Fusion GPS og Hillarys kampanje.

Denne uken har både FBI-sjef Christopher Wray og nestkommanderende i justis, Rod Rosenstein, vitnet for kongresskomiteer. En utenforstående så frem til at de endelig ville bli nødt til å svare på de spørsmål som offentligheten sitter med. Men nei. Begge satt selvsikre og parerte spørsmål med et «det kan vi ikke svare på, for det er en ongoing investigation». Wray og Rosenstein har «stonewalled» å bli innkalt og nektet å utlevere dokumenter. Når de endelig møter. fortsetter de stonewallingen.

Det kan de gjøre fordi de vet at det skal veldig mye til for å bryte igjennom den formelle makt de har.

De to har én oppgave: å sørge for at Bob Muellers team får fortsette. Det er befolket av jurister som er clintonistas: Av 15 hovedetterforskere har ni gitt penger til Hillary. Hvorfor gjør Mueller slike utnevnelser hvis det ikke er fordi han ønsker et team som følger samme strategi?

Motiv

Hvor kommer denne organiserte innsatsen mot Trump fra? Det er ikke noe hemmelig selskap. Det er et ad hoc, et situasjonsbetinget arbeidsfellesskap som spontant oppsto da Trump seilte opp. Han truet alt de står for, alt de har oppnådd, hele kaken de har bakt og kan fordele seg imellom: penger, makt og posisjoner.

De har styrt USA og delt kaka med andre eliter. Kaka er bare blitt større og større, og de hadde også styr på demokratiet, i den forstand at sannsynligheten tilsa at Hillary skulle ro det hele i land.

Tilfeldigheter

Men det er alltid tilfeldigheter som griper inn: Biologi er en faktor. Hillary var blitt gammel og lider trolig av noe som gjorde at hun ikke var på høyden. Scenen der hun må føres vekk fra 9/11-minnestunden og filmsnutten der bena svikter under henne før hun når limousinen, var ødeleggende. Det samme var uttalelsen om at en stor del av Trumps velgere var råtne. Men her snakker vi om en annen type tilfeldighet, snarere en uforsiktighet. Hillarys munn rant over med noe som også Obama delte: en forakt for en del av folket. Hans uttalelse om at dette var amerikanere som var et tilbakelagt kapittel i historien og som trøstet seg med religion og våpen, var uttrykk for samme sentiment. Obama var mer forsiktig, men delte samme holdning.

En elite som forakter folket, løper en kontinuerlig risiko. Peter Strzok var FBI-agenten som dukker opp overalt. Han må ha vært smart for å kunne spille en nøkkelrolle i alt fra Hillarys e-post-server til Trump-mappen og Flynn-avhørene. Men ideologi er som kjærlighet: den gjør blind. Hvis profesjonalitet erstattes av ideologi, ser man hverken sine egne eller andres svakheter.

Peter Strzok var på reise utenfor Washington og kunne kjenne lukten av Trump når han møtte vanlige mennesker. Han hatet dem.

Dette var den atmosfæren og de holdningene Hillary kommuniserte. Det er vanskelig å skjule når arrogansen og forakten blir en integrert del av budskapet. Folkene Hillary omga seg med – Robert Mook, Brian Fallon og John Podesta –, var smarte og hensynsløse. De hadde uendelige ressurser og trodde derfor de var uovervinnelige og kunne tillate seg alt. Samtidig hadde de sjefer, Hillary og Bill, som også trodde de var uovervinnelige etter å ha bygget et eget imperium kalt The Clinton Foundation.

Tony Blair forsøkte noe lignende etter at han gikk av. Men det var småtteri mot Clinton-imperiet.

Alle visste at Hillary skulle overta. Obama bøyde seg for det. De hadde jobbet mot målet i mange år og samlet sammen ufattelig mange penger. Statsledere og rike mennesker over hele verden betalte inn til systemet, som en garanti mot god behandling når Hillary satt på «Jerntronen».

Men så gikk det skeis likevel. Historien trakk en joker opp av ermet.

Hvordan bygge et system 

Steve Bannon sier i en tale eller et intervju – om det var til republikanere i California eller i intervjuet med Charlie Rose, er uklart i skrivende stund – at det ikke er Silicon Valley som har den høyeste gjennomsnittsinntekt, men den konsentriske sirkel rundt Washington. Her genereres en «kake» på flere tusen millioner dollar: Rundt de statlige institusjonene finner vi advokater, konsulentselskaper, informasjonsmedarbeidere, rådgivning, medier, tenketanker, sikkerhetsanalytikere, NGO-er, ambassader – alle movers & shakers – og hele apparatet som betjener dem. Det er en konsentrasjon av makt, penger og posisjoner. Hvis public service er identisk med egeninteresse, forandres Amerika, og amerikanerne har over tiår observert en slik utvikling: Syv av ti har i mange år sagt at USA er på feil kurs.

Washington handler ikke om vanlige folk, men om et system som er opptatt av seg selv. De sier de riktige tingene hvert fjerde år, men det er alt. Derfor var selv svarte fed up med Obama, og trodde at heller ikke Hillary kunne levere. De har hørt det samme år ut og år inn.

Vårt samfunn har gjennomgått samme utvikling, og våre ledere er mer orientert mot Brussel og Davos enn mot hva folk tenker.

Svart svane

Denne eliten deler samme mål som skjuler egeninteressen/suksessen. De har en konsensus. Man må ikke sitte urolig i båten. Skal man opp og frem, må man vise at man kan tilpasse seg. Men historien er full av overraskelser. Er det tilfeldig at det er Storbritannia og USA som har levert to statsledere som velter eplekjerra: Margareth Thatcher og Donald Trump?

Det var den samme viljestyrken Winston Churchill viste i trettiårene.

Hvor står vi nå? Trump vant valget mot alle odds, og det utløste en motreaksjon.

Hva slags mennesker er det som er villig til å ta i bruk statens maktmidler for å stanse en valgt president?

Hvis vi skal forstå den modus operandi som aktørene mot Trump har benyttet, må vi forstå situasjonen de befant seg i. De trodde ikke sine egne øyne. De hadde ikke i sin villeste fantasi forestilt seg muligheten for en Trump-seier.

Det er en egen type mennesker som da gjør ting på tvers av reglene. Det er viktig å være klar over at det fins ulike mennesketyper og at lojaliteten er forskjellig. Noen mener de forsvarer statens integritet ved å være imot presidenten.

Hvis dette får feste seg, er det selvfølgelig en stor trussel mot nasjonen: Visse mennesker gir seg selv et mandat til å bekjempe en demokratisk valgt president. De trumfer folkeviljen.

Vi kan se utviklingen i tankegangen fra høsten 2016: Clinton og New York Times gikk bananas da Trump ikke ville love å respektere valgresultatet. Han ville først se det an. Det fikk Hillary til å fnyse: Selv valget vil han ikke respektere! Nå er det Hillary som sier at valget ikke var legitimt, og hun viser til russernes innblanding, som det påstås samarbeidet med Trump. Der har du forklaringen som legitimerer Resistance. Hillary har sagt at hun leder Resistance mot Trump, sammen med Madonna, som ville sprenge Det hvite hus, eller Johnny Depp, som under Glastonbury-festivalen sa at det var lenge siden en skuespiller hadde drept en president.

Slikt prat er blitt vanlig og uskyldiggjort. De samme mediene som driver kampanje mot hvite menns hat, bruker sin makt til en uopphørlig hatkampanje mot De Forente Staters president.

Only in America

Men så skjer det at USA har rike mennesker som også befinner seg på den andre siden og er villig til å bruke sin innflytelse. Breitbart og Steve Bannon blir understøttet av Mercer-familien, som er hedgefond-milliardærer. Kvelden før han sa opp, holdt Bannon møter med Mercer.

Tom Fitton og Judicial Watch må også ha store ressurser for å drive sitt arbeid. Han snakker om «our attorneys» som anlegger sak mot regjeringen for å få vite om justisdepartementet betalte for Russland-rapporten.

I tillegg har vi Sean Hannity og Tucker Carlson. Sammen er disse sterke nok til å ta kampen opp mot systemet som korrumperer Amerika.

Og noe er spesielt med USA: Sannheten vil ut, før eller siden, og nå drypper den ut, dag for dag.

For at noe skal skje, må det være mennesker som er villig til å kjempe, som er modige og som holder øynene fast på målet. Dessuten må de ha ressurser til å stå imot.

Alt dette gjelder også Europa, hvor det er lenger mellom lyspunktene.

Europeere må forstå at det som utspiller seg i USA, er en gigantisk kamp hvis utfall bestemmer vår skjebne.

Det vi kan gjøre, er å forstå hva det dreier seg om. Da blir plutselig vår egen situasjon opplyst/belyst, og vi ser klarere.

Europa trenger amerikansk guts.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok fra Document Forlag her!