Kommentar

Donald Trump og Valdimir Putin i Helsinki 16. juli. Foto: Aleksei Nikolsky/Sputnik/Reuters/Scanpix

Donald Trump klarte ikke holde det innenrikspolitiske spillet mot ham i Washington adskilt fra møtet med Putin. Dermed blandet han kampen på hjemmebane med forholdet til Russland. Det fikk Trump til å si hårreisende ting, som at han stolte mer på Putin enn på egne e-tjenester.

Det skal noe til å holde hodet kaldt når man er under kontinuerlig sperreild fra fienden. Når fienden sitter i justisdepartementet og FBI, hans egne institusjoner, og spesialetterforsker Bob Mueller får fullmakter fra det samme justisdepartementet i sin jakt på materiale som kan ødelegge Trump, er det forståelig at Trumps dømmekraft svikter.

Ikke minst fordi kritiske kommentatorer og republikanere i Kongressen stadig graver frem materiale som viser at det har vært en sammensvergelse mot ham helt siden tidlig i 2016.

Derfor begynte Trump å snakke om serverne i Demokratenes hovedkvarter da han fikk spørsmål om han trodde russerne hadde blandet seg inn i valget.

Toward the end of the Helsinki press conference, Trump passed up on a chance to say unambiguously whether he believes Putin or U.S. intelligence agencies on the question of alleged Russian interference in the 2016 election. He also passed when the Associated Press reporter gave him an opportunity to «warn [Putin] to never do it again.»

Instead of answering the questions directly, Trump began by criticizing the FBI for not confiscating the hacked e-mail server of the Democratic National Committee.

«Where is the server?» he asked. «I want to know where is the server and what is the server saying.»

Det er som om anklagen om Russian collusion fra hans motstandere blander seg med russernes cyberangrep på Demokratenes hovedkvarter og andre digitale «fisketurer». Det kunne nesten virke som om Trump identifiserte seg med Putin: De er begge utsatt for anklager. Putin benekter dem «på det sterkeste», og Trump var villig til å tro ham.

Ligger det en identifikasjon i bunnen? Trump vet at han er blitt urettferdig behandlet, som ingen annen i nyere amerikansk historie. De samme kreftene som anklager ham, har interesse av å overdrive russernes innblanding.

For hver tiltale Bob Mueller serverer, stiger decibelnivået hos liberale medier: Hva var det vi sa! Eller: Nå har vi ham snart!

Liberale medier har ikke gjort noe for å kartlegge den konspirasjonen mot Trump som vi har solid dokumentsjon på. At Hillary bestilte en drittpakke om Trump, fra russerne, og betalte 12 millioner dollar for den, og at hennes folk, og Obamas, loste den inn gjennom justisdeartementet, via CIA, og til FBI, og brukte rapporten til å avlytte Trump-kampanjen, ved et grovt misbruk av spesialdomstolen FISA, er noe som knapt er referert, og hvis det er det, er det fort glemt.

Derfor sitter ikke liberale amerikanere med noen forståelse for hva Obama og Hillarys folk har utsatt Trump for. De forstår ikke at trusselen mot demokratiet kom innenfra, fra deres egne.

Lee Smith har skrevet en av de beste analysene av dette skyggespillet: Mueller-etterforskningen er ikke nedsatt for å undersøke om det virkelig var noe samrøre mellom Trump og russerne. Den er opprettet for å sørge for at sannheten om Hillary og Obama-systemene aldri kommer frem. Muellers oppgave er å holde oppmerksomheten fanget på Trump.

Republikanerne i Kongressen er en alvorlig trussel: De har gravd frem kommunikasjonen mellom Lisa Page, juridisk rådgiver for FBIs nummer to, Andrew McCabe og nestleder for kontraetterretning, Peter Strzok. De oser av Trump-hat og tegn på at det på toppen av FBI og i Det hvite hus ble konspirert mot Trump.

Peter Strzok satt ti timer foran justis- og kontrollkomiteen i Representantenes hus sist uke. For de som kjenner saken, var det en katastrofal forestilling. For Strzok. Hans grenseløse arroganse vil sent bli glemt. Han ga i virkeligheten Republikanerne fingeren og sa høringen var en skalp i Putins belte. Demokratene som var til stede, sa de gjerne ville gitt ham medaljen Purple Heart for tapperhet i krig.

Nå har hans eks-elskerinne Lisa Page vitnet bak lukkede dører i to dager. Hun har opplyst at hun aldri fikk den innkallingen til avhør i Kongressen som ble oversendt justisdepartementet i januar. En klar sabotasje som føyer seg inn i rekken av undergraving av Kongressens kontroll-mandat.

Dagen etter Strzoks opptreden sto visejustisminister Rod Rosenstein frem og forkynte tiltalen mot tolv russiske agenter for innblanding i valgkampen.

Tidspunktet var neppe tilfeldig. Det tok noe av luven fra skandalen rundt Peter Strzok og la press på Trump før Helsinki.

Også under Lisa Page-utspørringen sitter det en advokat fra FBI og nekter henne å svare på bestemte spørsmål som FBI ikke trenger grunngi hvorfor de sier nei til.

Det er en maktkamp mellom institusjonene som er uten sidestykke.

Den ene siden bruker justisdepartementet og FBI mot den sittende presidenten. Det er uhørt.

Trump må forholde seg til at de samme tjenestene som dokumenterer russisk innblanding, har hatt og har ledere som ønsker å skade ham. Det er ikke lett å holde fakta og fiksjon fra hverandre.

Hvis konspirasjonen mot ham skulle blitt brettet ut i sin fulle bredde, skulle det vært en spesialetterforsker og en føderal domstol som holdt offentlige høringer. De som forklarte seg, ville gjort det under straffeansvar.

Men Trump har en justisminister som har vist seg å være en katastrofe. Han er usynlig og har overlatt departementet til Trumps fiender.

Så lenge hans fiender sitter på innsiden av systemat og har «alle rettigheter», kan de bruke statens midler mot ham.

I Helsinki mistet Trump grepet og trodde et øyeblikk at han og Putin begge er ofre.

Hans fiender fikk ham dit de ville.

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!