Det politiske dramaet i Washington overskygger alt annet. Det suger også mye energi. Maktkamper, lekkasjer og intriger tyder på at «pasienten» ikke er helt frisk. Det kan være at FISA-rapporten vil avsløre at USA styres av en elite som ikke lenger føler seg bundet av folkets mandat. Foto: Gary Cameron / Reuters / Scanpix

Det første som møter meg ved frokostbordet er demokratenes minoritetsleder, Nancy Pelosi, hennes ansikt er fordreid. Hun sier at Trump og republikanerne vil offentliggjøre en falsk historie og ikke kvier seg for å avsløre nasjonale hemmeligheter for å oppnå sitt mål.

Ett år med Trump har gitt oss uttrykket Deep State. Den utfolder seg nå for åpen scene. FBI-sjef Christopher Wray truer med å gå av. Kunne han ikke bare tatt det helt rolig hvis han hadde sitt på det tørre?

Hvis det virkelig er slik Pelosi, Wray, Rosenstein, New York Times, Washington Post, CNN og alle de andre TV-kanalene sier: At det ikke der noe der – at det ikke har skjedd noe regelbrudd – hvorfor ikke la FISA-rapporten bli offentliggjort?

Men måten de oppfører seg på – helt hysterisk, viser for ethvert oppegående menneske at de er desperate.

Hollywood blir ikke trett av å dyrke sine egne myter: Nå kommer en ny film om The Washington Post: Post, lenge etter All the presidents men.

Men det den jevne amerikaner må stusse over er at rollene er byttet om: på 70-tallet var det Washington Post som avslørte Watergate-skandalen og New York Times publiserte Pentagon-papirene. Avisene sto for transparency – åpenhet – og accountability – at man må stå til ansvar.

Men hvor står avisene i dag? De er hysterisk imot publisering av FISA-rapporten, til tross for at den hevdes å omhandle noe av det mest alvorlige som tenkes kan innenfor et demokratisk system: Lov og ordensmakten blir instrumenter for politisk manipulasjon av et demokratisk valg.

Hvis dissse avisene hadde vært de samme som for femti år siden ville de sagt «selvfølgelig, dette må vi komme til bunns i, slik mistanker kan ikke hefte ved justsisdepartementet og det føderale politi, de er altfor alvorlige til det».

I stedet kjemper avisene med nebb og klør mot publisering.

Hva kan det komme av?

Newt Gingrich sa det treffende på Hannity: Mediene er blitt en del av the Deep State. Det er en skremmende tanke.

Hvis overvåkingspoliti og etterretningstjenester har utviklet parallelle strukturer og opererer etter andre premisser enn de offisielle, har vi en skyggestat og en skyggeregjering. Så lenge det er overensstemmelse mellom den offisielle makthaver og den skjulte, skjer det ingenting. Systemet kan få en noldus som symbolfigur. I EU-systemet er den nasjonale makt og myndighet redusert til symboler. De store avgjørelser tas ikke lenger nasjonalt, men i Brussel.

Vi ser hvor langt denne maktforskyvning og frikobling fra nasjonale demokratisk makt er kommet når folkeavstemninger skyves til side. Selv Brexit forsøker de å nøytralisere.

Hvis den offisielle makthaver er helt i tandem med den skjulte makten vil det skje en fordypning av den dype staten. Det skjedde under Obama.

9/11 åpnet opp muligheter for politisk overvåking som Obama ekspanderte, både fordi det ble teknisk mulig og fordi han kunne. Makt vil ha mer makt og det liberale prosjekt har i våre dager blitt umettelig på makt. Det er på konservativ side at det finnes en sans for begrensninger.

Amerikanerne kunne under State of the Union se at demokratene satt sure og nektet å klappe selv om de resultatene presidenten rapporterte gjaldt fremgang for deres egne velgere – afroamerikanere og hispanics.

Spørsmålet seerne måtte stille seg var: Hvorfor gleder de seg ikke over fremgangen for Amerika og folket? Setter de virkelig sin egen makt foran nasjonens fremgang? Svaret var umulig å skjule: Ja, det gjør de.

Deres hat mot Trump og republikanerne overgår kjærligheten til folket. Med hvilken rett er de da folkets representanter?

Det er dette FISA-rapporten også handler om: Har demokratene og senior-byråkratiet ingen respekt for statens institusjoner og grunnloven? Mener de at de har rett til å bruke domstoler og politiet til å favorisere en kandidat på bekostning av en annen, og det til overmål med en luguber rapport betalt for av den ene kandidaten, som er kokt sammen av historier russerne forsynte dem med?

Det er et nivå på denne korrupsjonen som kan ta pusten fra noen og enhver.

Derfor er Nancy Pelosi hysterisk. For hvis dette er sannheten vil det demonstrere at USA har gjennomgått et indre kupp: En venstreorientert gruppe har kapret makten og er arrogant nok til å ville manipulere utfallet av et presidentvalg.

Når de lider nederlag hevder de at det er han som er i Putins seng, bokstavelig talt, og derfor skal avsettes.

Dette avslører en maktbrynde som vi ikke assosierer med USA. Det er en elite som har tatt over makten og ikke finner seg i at andre enn de selv styrer USA.

De demokratiske kreftene er trolig sterke nok til å tvinge frem en reversering. Men det er kun fordi presidenten er den han er og det finnes dyktige republikanere, dyktige journalister og mange gode amerikanere.

Hva med Europa?

Kjøp Sir Roger Scrutons bok fra Document Forlag her!