Demokratene og regimemediene har bygget sin sak mot Donald Trump på 6. januar. Hvis det skulle vise seg at også denne hendelsen som betegnes som verre enn Pearl Harbour og 9/11, var orkestrert av FBI og den dype staten, vil Demokratene ikke overleve.

Det er de som på hvert eneste trinn har gjort kampen mot Trump til et eksistensspørsmål: Han eller oss. De har forsøkt å gjøre det til et spørsmål om demokratiets overlevelse og nordiske medier har kjøpt denne fortellingen med hud og hår. Men det finnes enormt mye dokumentasjon på at det er en ny maktkonstellasjon som truer USA og allerede har satt demokratiske spilleregler til side, særlig i forhold til personvern og valgintegritet.

Demokratene har vært det politiske redskapet for denne maktovertagelsen.

De sto bak Russia collusion, to riksrettssaker og spesialetterforsker Bob Muellers endevending av alt Trump sa og gjorde. De fant ingenting. De har gransket millioner av dokumenter om Trumps forretninger og regnskap. De har bare funnet lommerusk og for det sendte de regnskapsføreren, en gammel mann,  til det beryktede fengslet Riekers island.

Og nå vil de bruke 6. januar som klubbe og Biden har funnet sin blodhund, Jack Smith, og en dommer Tanya Chutkin, som spiller på lag. Aktoratet og dommeren er like hensynsløse. De har kun ett mål: Get Trump. Fell Trump. Koste hva det vil.

Den største innsatsen i spillet er det amerikanske demokratiet. Begge parter påberoper seg å være dets forsvarere.

Krigen har nå tilspisset seg med tre tiltaler mot Trump og en fjerde i vente. Samtidig går Republikanernes granskning av Biden-familiens forretninger videre i Representantenes hus. Det tas til orde for at Republikanerne må åpne en impeachment inquiry, en undersøkelse for å finne ut om det er grunnlag for riksrett. Det vil gi komiteene langt videre fullmakter.

Spørsmålet er hvem skal dingle, Trump eller Biden?

Amerikanere har sett denne utviklingen lenge. Demokratene har et problem. Folk har ikke glemt at Demokratene i 2017 startet noe de kalte Resistance. Hillary sa Trump var en illegitim president. Han var valgt med Putins støtte.

At hun selv og Clinton Foundation hadde skodd seg på å selge 20 prosent av USAs urangruver til russiske Rosatom og at USA årlig betaler 1 milliard dollar til Russland for uran og har latt Kazakhstan bli dominerende på verdensmarkedet, er the real deal.

Biden pleier å si: Here’s the deal. Ja, her er handelen: Biden båndla nylig 1 million acres, 4 millioner mål jord I forbindelse med opprettelsen av et nasjonalmonumentet ved Grand Canyon. Det rammer tilfeldigvis noen av de mest uranrike områdene i USA.

Hver gang Biden forkynner en ny bevilgning eller tiltak, må man spørre: Hva skjuler seg bak? Stikker det noe under? Akkurat som i bananrepublikker. Det er ikke det som er over bordet, men under, som er interessant.

Sist uke forkynte administrasjonen nye regler for investering i teknologi i Kina. Det het offisielt at USA ville stramme inn på teknologioverføringer. Men så viser det seg at bestemmelsene rommer langt mindre enn lovet. Men det må du være insider for å forstå. De fleste får bare med seg det som spys ut til offentlig konsumpsjon, og der heter det at Biden er tøff mot Kina.

Biden har aldri vært tøff mot Kina. Han er kompromittert gjennom alle pengene han har mottatt fra Kina.

Det er dette som er ved å komme frem i høringene i Representantenes hus.

Men justisdepartementet kjemper med nebb og klør for å hindre at sannheten kommer frem.

Justisminister Merrick Garlands utnevnelse av David Weiss til spesialetterforsker i Hunter Biden-saken var et nytt fremstøt for å blokkere Kongressen. Weiss vil flytte hans sak ut av Delaware til California eller Washington DC der Demokratene har full kontroll. Weiss har i fem år obstruert etterforskningen og han og hans folk var med på å konstruere avtalen som ville gitt Hunter straffefrihet for all fremtid. Den falt fra hverandre da dommer Maryella Noreika begynte å stille spørsmål.

Biden-regimet og den dype staten har et problem: De har vist den usynlige hånden i full offentlighet og dyktige journalister og politikere leser spillet og skyter ned nye sjakktrekk.

Når du er blitt fiende av sannheten har du en dårlig sak. Da blir dyktige journalister din verste fiende, slik det er i dikaturer. Men hvem skulle trodd at det kunne skje i USA, særlig ikke blant journalister som ser på seg selv som arvtakere til en opplyst tradisjon som fortalte sannheten uansett, jfr Daniel Ellsberg og sannheten om Vietnam-krigen, de såkalte Pentagon-papirene.

Rollene er byttet om. Washington Post og New York Times er blitt propgandamaskiner for en korrupt stat. De frykter Tucker Carlson som ikke nøyer seg med den offisielle versjonen. De har havnet på feil side av historien.

6. januar

Det har skjedd et fundamentalt skifte i amerikanske offentlighet: Folket har ikke lenger tillit til mediene. De er blitt maktens talerør.  Tucker begynte tidlig å grave i den offisielle storyen om 6. januar.  Han er ikke tilfreds med de offisielle svarene. Det kan være farlig i dagens USA,.

Han hadde tidligere gjort et intervju med sjefen for Capitol Police, Steven Sund. Det skulle vært sendt samme dag som Tucker fikk sparken. Tucker begynte å grave i 6. januar umiddelbart og laget  trepartserien the Purge som fikk mange Demokrater og medier i fistel. Der var det folk som sa at 6. januar var et setup, men bevisene manglet. De har kommet drypp-drypp og indisiene er mange, både de positive og de negative. Negative vil si at visse ting skjedde som ikke skulle skjedd og når de skjedde var det fordi noen ville at de skulle skje. Det er mengden av slike negativer som i sum gir en helt knusende konklusjon: 6. januar var et setup.

En negativ bekreftelse er f.eks. at Nancy Pelosi satt på 22.000 timer med videomateriale, men nektet å dele dem med noen. Razziaer etter deltakere 6. januar begynte umiddelbart. Folk ble sendt i en spesialving av et fengsel i Washington. Videoer ville vært hjelpsomme under rettssakene som fulgte, men forsvarerne fikk ikke tilgang. Det kunne kompromittere sivile agenter som var blant mengden.

Men kanskje de ikke bare var der for å passe på, men for å oppildne og oppfordre til storming? Da er det forståelig at Pelosi ikke ville ha videoene offentliggjort.

Steven Sund var politisjef. Siden det første intervjuet aldri har blitt sendt har Tucker gjort et nytt intervju. Sund er en politi av den gamle skolen, som vet hva jobben går ut på. Derfor reagerer han også på unormal oppførsel. Han reagerte allerede den gang i forløpet. Det skjedde merkelige, uforklarlige ting. Internt i FBI, Department of Homeland Security og Pentagon hadde man etterretning om at noe stort var i gjære 6  januar, men Sund fikk ikke vite noen ting.

Han ba om forsterkninger fra Nasjonalgarden i Washington, men Pelosi avslo. Trump tilbød 10.000 soldater, han fikk også nei fra Pelosi og borgermester Bowser.

Det ble enda merkeligere. Da uroen begynte 12.55, lenge før Trump var ferdig med talen i the Ellipse, hev Sund seg på telefonen for å få forsterkninger. Men han møtte en vegg. Han ringt 32 telefoner på en time. Ingen hjelp å få. En av sjefene for Nasjonalgarden sa sent på ettermiddagen, da alvoret i situasjonen var klart for alle, at det å sende Nasjonalgardister ville være bad opticus, ta seg dårlig ut.

Først klokken 1800 på kvelden ankom Nasjonalgarden, da var det hele over. Det første de gjorde var å posere for bilder. Da var det plutselig ikke så farlig med hvordan det tok seg ut.

Også politiet i Washington DC var vonde å be. De ankom Capitol Hill etter politi fra New Jersey som ligger et godt stykke unna.

Pelosi hadde sørget for å plassere en av sine egne som sjef for etterretning og sikkerhet, Yogananda Pittman. Hun skulle vært en av de første som ble sparket, men i stedet fikk hun Sunds jobb. Det var først da politifolkene vedtok mistillit til henne at hun måtte trekke seg. Hun ble sikkerhetssjef på University of California Berkely, like i nærheten av der Pelosi bor.

Steven Sund var ikke i the loop om trusselbildet før 6. januar, når ting hurtig kom ut av kontroll og han trykket på de riktige knappene skjedde det ikke noe.

Hvor mange “feds” tror Sund det var blant mengden? Sund tør ikke anslå.Han er vel kjent med Ray Epps som er blitt selve symbolet på infiltrasjon. Epps er på video nede fra sentrum av Washington 5. januar hvor han står og sier at “imorgen skal vi gå inn i Capitol Hill”. Når dagen kommer står Epps ved den ytterste sperringen og hvisker noe i øret til en ung mann som sporenstreks går bort og velter veisperringene. Senere sender han en tekstmelding til en nevø hvor han skryter av å ha vært arkitekten bak uroen.

Likevel blir han beskyttet av FBI, og Demokratene og New York Times. Det rimer ikke.

Det rimer heller ikke at de store dørene på flere tonn som ikke lar seg åpne utenfra, likevel ble åpnet. Innenfra. Vi ser det på video og demonstranter strømmet inn. Hvorfor?

Da 6. januar-komiteen ble nedsatt, men kun med en pro-Demokratisk slagside, fordi Pelosi kastet ut de kritiske Republikanerne Jim Jordan og Biggs. Sund ble utrolig nok ikke innkalt. Man ville ikke høre hva sjefen for politiet hadde å si. Det sier alt.

Etter to år med innstuderte opptak og svar, i regi av en tv-produsent, ble resultatet oversendt til arkiv.

Så ble Trump tiltalt og dermed ble arkivet verdifullt fordi Trump kunne stevne vitner derfra og legge frem dokumenter. Trodde han. Denne uken kom beskjeden om at Demokratene har slettet hele arkivet, 1,5 terrabyte materiale er slettet.

Det minner om Hillarys fremgangsmåte med eposter og servere. Når Kongressen ber om noe, slett det.

Hvis det er noe som er en smoking gun så er det Demokratenes oppførsel.

Det er så åpenbart at de gjennom de siste åtte år har arbeidet for å ødelegge amerikansk demokrati.

Demokratene sammenligner 6. januar med Pearl Harbour og 11. september. Denne overdrevne retorikken kan være ment å skjule at opptøyene var deres verk. En stor sammensvergelse som skulle felle Trump og hans aktivister en gang for alle. Nå skulle de klare det som to riksrettssaker og en spesialetterforsker ikke hadde klart.

Sund forteller at USA nå har 18 etterretningsorganisasjoner, halvparten av dem militære. Er de sluppet løs på landets egen befolkning?

En stor psykologisk gåte er hvorfor så mange deltar i den psykologiske stormen. Hvorfor slutter de opp om et narrativ som åpenbart lekker som en sil og som trolig skjuler en forbrytelse?

Hvorfor har norske medier sluttet opp om organisasjoner – CIA, FBI, DHS, Pentagon. NSA, DEA som de tidligere så på med stor skepsis? Selv 9/11 var ikke nok til å få disse mediene til å overvinne sin antiamerikanisme. Men da Trump dukket opp kastet de seg i armene på den dype staten og det militærindustrielle kompleks. Norske medier har helt mistet balansen og har deltatt i krigen mot Trump siden 2015. De har totalt mistet kontakt med virkeligheten. og det alarmerende er at dette synes å gjelde stadig større områder av samfunnet og politikken. Det finnes ikke lenger berøringspunkter. Det politiske systemet vil måtte gå gjennom en. katharsis for å gjenvinne kontakt med virkeligheten. Hva vil den bestå i?

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.