Kommentar

Det er vanskelig å overdrive betydningen av det Speaker of the House, Nancy Pelosi, gjorde da hun rev i stykker State of the Union-talen i samme øyeblikk som Trump avsluttet. Hun hadde sittet gjennom hele talen og skulet på presidenten, irritert over at hun ikke kunne stoppe ham. Da den var over, viste hun hva hun mente. Amerikanerne ser det de ser. De ser en dame i høy alder som ikke klarer å opptre med verdighet, som river i filler et nasjonalt symbol. Dette er igjen en fortsettelse av 68’er-kulturen, med forakten for nasjonale symboler. Foto: Joshua Roberts/Reuters/Scanpix

Det er vanskelig å avgjøre om Demokratene tror på det de selv sier om Trump. De har nå holdt på med de samme smørerier om Trump i snart fire år. Det virker som om det har gjort noe med hodene deres.

Når man lytter til hva de sier, som f.eks. deres leder i Senatet, Chuck Schumer, og forsøker å legge godviljen til, så merker man at det ikke holder å si at presidenten har gjort dette eller hint. Schumer skrur seg opp. Han vet at de ikke kommer til å vinne frem, men likevel fremstiller han saken som et valg mellom lys og mørke: – Det er ikke mulig å være lojal overfor denne presidenten og følge sannheten, sa Schumer. – Man må velge.

Dét er hva som kalles bombast; et overspent språk. Og slik har det vært gjennom hele prosessen. Demokratene har blåst seg opp. Speaker of the House, Nancy Pelosi, sa at Trump utgjorde en nasjonal sikkerhetstrussel. Men hvorfor lot hun da riksrettsvedtaket i Representantenes hus ligge i en måned før hun sendte det over til Senatet for behandling?

Det hun sier og det hun gjør, harmonerer ikke.

Slik har det vært hele veien. Så fort saken kom i Senatet, begynte Demokratene å rope opp om «coverup» og at Republikanerne opptrådte forrædersk. Men sannheten er at Demokratene satt med bukten og begge endene i høringene i Representantenes hus. De kunne innkalt vitnene der, men unnlot å gjøre det. De ville at Republikanerne skulle føre sak for dem.

Faktum er at spesialetterforsker John Durham puster Demokratene i nakken, også med hensyn til Ukraina. Ukraina er siste forsøk på å avverge at Demokratenes bestrebelser for å få avsatt presidenten gjennom intriger, blir avslørt.

Samspillet mellom medier som CNN, New York Times og Washington Post, og Demokratene i Kongressen og medlemmer av presidentens eget sikkerhetsråd, er av en karakter som ikke tåler dagens lys.

Hver gang noe står på spill, kommer en beleilig avsløring. Denne gang avsløringer fra tidligere nasjonal sikkerhetsrådgiver John Boltons kommende bok. Han sendte den for godkjenning til Det nasjonale sikkerhetsråd, hvor den ble gjennomgått av broren til Alexander Vinman, som avslørte seg som en fiende av Trump under høringene. Det påstås at manus ble trykket opp og fordelt blant de ansatte; slik kunne man være sikker på at boken ville bli lekket og at det ville bli vanskelig å finne ut hvem som gjorde det.

To republikanske ledere holdt meget kraftfulle taler i Senatet onsdag: Leder av justiskomiteen, Lindsey Graham, la ikke fingrene imellom. Han satte fingeren på hva det handlet om: Demokratene har aldri villet godkjenne resultatet av valget 8. november 2016. Hillary begynte ganske snart å si at Trump var en illegitim president. Det har de sagt hele gjengen: FBI-direktør James Comey sa det og brukte Steele-rapporten for hva den var verdt, selv om han visste at den var løgn fra ende til annen.

Trumps egen visejustisminister foreslo at folk i FBI og justisministeren skulle bære avlyttingsutstyr for å få Trump erklært utilregnelig. Denne klausulen er ment til bruk hvis presidenten blir ute av stand til å styre, og den er aldri tidligere blitt brukt. Toppfolkene i justis og FBI ønsket nærmest å legge presidenten i tvangstrøye.

Lindsey Graham satte ord på det: – Dere lider av Trump-hat, og det så sterkt at dere er villig til å ta i bruk alle midler for å bli kvitt ham. Dere har aldri godkjent Trump som legitim, og riksrettssaken er bare siste forsøk. Det kommer antagelig flere.

Når Pelosi og Schumer sier at Trump vil være tiltalt for evig tid, så er det et språk som ikke hører hjemme i et demokrati som forutsetter at man har en viss respekt for hverandre.

Det er krigsspråk.

Norske journalister har ikke gjort forsøk på å se om saken har to sider. Det er bare noen dager siden Dagsrevy-anker Tom Nilssen sa at det er første gang en riksrettssak ikke er ført slik den skal i Senatet. Han brukte også ordet coverup.

Faktum er at det er Trump som er nektet en fair behandling. Demokratene holdt vitneutspørringer i 78 dager i Representantenes hus. Trumps advokater fikk være til stede i syv av dem. De fleste utspørringene skjedde bak lukkede dører, der Adam Schiff var den eneste som fikk si noe til pressen. Republikanerne hadde taushetsplikt. Fremdeles fins det forklaringer som ikke er frigitt.

Dette har ikke noe med rettssikkerhet å gjøre. Etter å ha ført en slik skueprosess kommer endelig Demokratene til Senatet og forlanger nye vitner. Det republikanske flertallet kunne ikke oppleve dét som annet enn en grenseløs frekkhet. Demokratene skulle ha i pose og sekk.

Flertallsleder i Senatet, Mitch McConnell, holdt kveldens beste og mest alvorlige tale.

Demokratene har slått inn på en ny vei. Hvis de ikke får viljen sin, går de inn for å ødelegge institusjonene, det være seg domstoler, demokratiske valg eller Senatet.

De har allerede varslet at de ikke kommer til å godkjenne resultatet av valget i november – hvis Trump vinner. Det samme sa de om valget i 2016. De har brukt to år på å bevise at det var russerne som sto bak, men uten hell. Likevel ga de seg ikke, og konstruerte en Ukraina-historie: Den skulle Trump bruke til å vinne valget i 2020. Målet med å be Ukraina etterforske Bidens, var å påvirke valget i 2020.

Men som Lindsey Graham sa: – Dere vil ha presidenten dømt for å be om noe som aldri fant sted. Ukraina satte aldri i gang noen etterforskning. Dere vil ha ham dømt for noe som kunne ha skjedd. Hva slags rettssikkerhet er dette? Og denne hypotesen stammer fra en ansatt i National Security Agency som hatet at Trump ville føre en annen utenrikspolitikk enn Obama.

Hatet mot Trump stammer fra et embetsverk som ikke finner seg i at noen fører en politikk på tvers av den kurs de er blitt enige om. Da behandler de ham som en fiende som må nedkjempes.

Men de har gjort opp regning uten vert. Trump beseirer dem. Det ser amerikanerne, og dét er grunnen til at hans rating nå står på det høyeste nivå noensinne: 49 prosent, og 63 prosent for økonomien.

Det er resultatet av Demokratenes og de Trump-hatende medienes konstante kampanje. Folk hører hva de sier og ser Trumps resultater. De får mer sans for presidenten, og overser hans stil og retorikk. Det er resultatene som teller.

Det begynner også å sige inn at det kanskje er denne tøffheten som gjorde at Trump holdt ut og tålte trykket. Ingen andre ville klart det, og amerikanere liker vinnere. De liker ikke skjønnhetsdronninger.

Trump er i ferd med å sette en ny standard. Ingen annen president i moderne tid har vært så tøff.

Gravskriften til 68’erne blir at da de ikke fikk viljen sin, gikk de inn for å ødelegge huset de fikk overlevert fra sine forfedre. Dét er 68’erne i et nøtteskall. Men Trump vil ikke tillate at de gjør det, og stadig flere ser at det gir resultater. Han er entreprenøren. Han bygger USA.

 

 

 

Kjøp Roger Scrutons bok “Konservatismen” fra Document Forlag her!