Kommentar

Bilde: Jon McNaughton The Forgotten Man

Europa-erklæringen fra et knippe intellektuelle har gjort inntrykk. Den setter ord på det mange føler: Det finnes et falskt Europa og et ekte Europa. Vi kunne føyet til: Det finnes et falsk USA og et ekte USA.

At splittelsen også gjelder USA, viser at problemene/motsetningene gjelder hele den vestlige verden.

Mikael Jalving trekker en interessant parallell mellom forholdene som førte til det vi i dag kaller Reformasjonen, og dagens situasjon. NB! Martin Luther visste ikke at han utløste Reformasjonen da han spikret sine teser på kirkedøren i Wittenberg.

Slik er det også i dag: Vi vet ikke hva dagens opprør mot det bestående vil føre til. Men at det er dyptgående og øker i styrke, synes hevet over tvil.

Europa på 1500-tallet levde under Det hellige tysk-romerske riket og den katolske kirke, begge universelle størrelser.

Luther og hans følge sprængte denne universalistiske og imperiale enhed og skabte et konfessionelt Europa i flere retninger og hastigheder ved bl.a. at gøre brug af den nye trykketeknik og helt nye medier. Tyrkernes militære tilstedeværelse i Europa spillede også ind og fik de af Luther inspirerede nationale stater og fyrstedømmer til at mobilisere imod både islam og Rom. Reformationens europæicitet var lokalt forankret. Mens den universelle kirke tabte terræn, strammede den territoriale kirke grebet om magten.

Det er når man ser de historiske linjene at man forstår at elitens bruk av «høyre»-kortet er et håpløst foretagende. I høyden vil det forsinke reaksjonen og gjøre den destruktiv.

Bemerk likhetene: Det teknologiske hamskiftet er minst like revolusjonerende som trykkekunsten, islams nærvær, og EU som imperialistisk, dvs maktsyk, som overkjører nasjonale, demokratiske institusjoner, globaliseringen som har drysset rikdom over ufattelig mange og «bestukket» dem til å ignorere de negative konsekvensene, alt dette er faktorer som samlet ryster nasjonalstaten.

Vor epoke er rundet af samme faktorer. Den borgerlige modstand mod islams udbredelse giver mindelser om Luthers opgør med afladshandlen og hele den økonomi, der knyttede sig hertil. Indvandringen er ikke længere hellig og hævet over kritik. Tværtimod protesterer betydelige dele af Europas vælgerbefolkninger imod den igen og igen, og EU opfattes ikke mere som den rette tros forsvarer, men enten som et teknokratisk misfoster eller som en djævlepagt, der på sigt vil smadre europæernes eneste sted, de kalder hjem.

En enda mer slående parallell som gjelder på begge sider av Atlanteren, er elitens krig mot de folkelige bevegelsene. Det er ingen overdrivelse å kalle dem det. Representantene for de tidligere folkelige bevegelser – sosialdemokratiske partier – går så kraftig tilbake at vi kan snakke om en detronisering. Når dette skjer i land etter land, snakker vi om en tydelig tendens.

Mediene ønsker ikke å dvele ved denne tendensen. De er mer opptatt av bekjempe den. Dermed er vi inne på den andre parallellen til 1500-tallet: Ytringsfriheten.

Husk også, at Luther blev bandlyst af kirken i Rom i stil med den systematiske udskamning, der i årtier er blevet kritikere af den førte indvandringspolitik til del i alle vesteuropæiske lande. De var og er kættere, der stadig må regne med ikke at kunne gøre karriere i etablerede og ortodokse medier og institutioner. Men de fortsætter ufortrødent, ikke mindst ved hjælp af nye digitale platforme, der ikke kan kontrolleres af monopoler og meningsdannere.

Dybden og omfanget av meningskontrollen er større enn publikum er klar over. De merker den i kommentarfelt, i samtale med andre mennesker, på jobben og i den offentlige samtalen. Hva man skal si, det forventede, og hva man ikke får si.

Her er en interessant observasjon: Storsamfunnet har igjen engasjert seg i tvangsekteskap og æresvold. Det går i omganger. Imran Haq har laget en sterk film om en norsk-pakistansk jentes «reise» mot selvstendighet, som er bitter. Wenche Fuglehaug har skrevet bok om samme tema. NRKs Debatten tar opp temaet. Rammen er den samme som før: De tilmålte representanter får fremføre sitt syn, omtrent som det franske stendersamfunnet eller millet-systemet under det ottomanske riket. Bushra Ishaq får uimotsagt si at det i fjor bare var 3 – tre – henteekteskap fra Pakistan til Norge. Det er en så drøy påstand at programlederen lar være å utfordre henne.

Men det som gjør seansen gammelmodig og utdatert er at NRK og norske medier selv er blitt en del av problemet: Det er ikke bare muslimske miljøer – og en del andre – som utsettes for sosial kontroll. Den innfødte befolkningen utsettes i dag for et vedvarende press om å mene de riktige tingene, med tilhørende sanksjoner, som minner om, eller nærmer seg, den som muslimer utsettes for.

En viktig del av denne «forestillingen» er opprettholdelsen av Løgnen. Når en respektert fagperson som Unni Wikan får seg til å si at æreskultur ikke har noe med islam å gjøre, blokkerer hun for videre samtale. Hun gir tommelen opp til alle miljøene i Norge som ikke vil snakke om eller gjøre noe med den sosiale tvangen.

Solheim: Jeg tror mange seere nå tenker, ja, og dette kommer fra islam. Dette knyttes til religionen islam. Hva svarer du på den påstanden?

Wikan: Da svarer jeg at det ikke er tilfelle. Jeg svarer at det handler om skikker, i og forstand en kultur, tradisjoner. Vi vet fra den muslimske verden, at det er mange muslimske samfunn hvor vi ikke finner disse sterke, voldelige utslagene av ære. Og vi vet også at æresdrap forekommer i enkelte miljøer blant hinduer, blant katolikker, blant andre grupper, blant sekulære. Så nei, det er tradisjon og skikk, og det kan man gjøre noe med.

Solheim: Så ja, det skjer i mange muslimske land, folk som er muslimer kan forvalte denne ukulturen, hvis vi kan kalle det det, men de har ikke noe med islam å gjøre?

Wikan: Det vil være mitt svar…

Det er det kategoriske svaret som plasser utsagnet i en ikke-faglig kategori. Når en professor i sosialantropoligi med lang fartstid sier noe som et vanlig opplyst menneske – og NB! alle landets muslimer – vet er feil, bruker hun sin autoritet til å sende et signal som ikke har noe med akademia å gjøre. Hun støtter løgnene og tvangen.

Hvorfor skulle Unni Wikan misbruke sin autoritet på denne måten? Hun kortslutter debatten og gjør byrden til de som forsøker å gjøre noe, mye tyngre.

Det er en klar parallell mellom det trykket muslimer utsettes for og det som innfødte har merket. Volden og truslene er ikke så konkrete. Men for nordmenn og andre er tap av karrieremuligheter og tap av stilling og sosial anerkjennelse så alvorlig at det avholder folk fra å si sin mening.

Sosialister er eksperter på sosial utfrysing. ML-bevegelsen trengte ikke være fysiske. De bare «så» folk i senk til de bøyde hodet eller trakk seg tilbake. Norske medier og politikere driver denne utpsykingen av borgerne daglig.

Her er jeg mer pessimistisk enn Jalving. Det er riktig at internett og digitaliseringen gir uante muligheter til å ytre seg. Men nettet er også det mest perfekte middelet til kontroll, og myndigheter og tech-giganter arbeider nå bevisst for å dirigere opinionen og straffe meninger de ikke liker.

Når denne utviklingen ikke dekkes er det fordi mediene selv er en del av kontrollen. Folk flest opplever allerede så mange problemer at det gjør vondt å erkjenne at man står alene.

Men eliten kan ikke forhindre at deres troverdighet synker som en sten.

I det 16. århundrede skabte oversættelsen af Bibelen til tysk og andre nationale tunger en ny offentlighed, mens den klerikale elite mistede fortolkningsmonopolet. Tanken var, at man ikke behøvede at gå til kirken, præsten, paven eller bispen for at få adgang til evangeliet; enhver kunne læse Bibelen og forstå den.

I dag er det de liberale og venstreorienterede, der fortaber deres privilegier og forkørselsret. Tanken er, at enhver kan bruge sin sunde fornuft og selv tage stilling, uanset hvad smagsdommere og pegefingre måtte indskærpe.

Et tegn på krise er at eliten fortsetter i samme spor. Den er totalt døv. Jeg satt i natt og så George W. Bush og Obama angripe Trumps USA. At de to presidentene uttaler seg likt, sier noe om at de føler seg trengt, presset. Men de skjønner ikke av hva. De reagerer med å si at USA blir isolasjonistisk og enda verre ting. Bush II har aldri vært særlig smart. Men han får honnør for å si de riktige tingene. Kritikken av Trump er holdt i generelle vendinger, men er likevel sterkt fordømmende.

Det er uhørt at to presidenter går løs på den sittende. De går av og holder munn.

Obama er verst. Han har signalisert at han er den uoffisielle leder av opposisjonen. Han angriper Trump som en predikant: Trump sprer hat, han forgifter sinnene. Slik har aldri en avgått president omtalt den sittende.

Peggy Noonan er en av Wall Street Journals mest respekterte kommentatorer. Hun kan rose Trump, men har også problemer med hans stil og karaktertrekk. Hun klager over at han ikke snakker som en president, men en mafia-boss fra New York. Men Trump er en streetwise kid fra New York. Han snakker et helt annet språk enn det polerte.

Stilen er mannen. Ville Trump klart å stå imot hvis han ikke hadde hatt et språk som viser at han ikke har noen respekt for disse polerte? Hva har skjedd med USA som gjør at flertallet stemte ham inn? Det spørsmålet gjentok Daniella Pletka fra American Enterprise Institute på MSNBC, hvor programlederen freidig gjentok: – Men de har jo falske meninger. Hvem har gitt dem dem?

Her ligger elitens begrunnelse for sensuren og kontrollen: Det er noen få mennesker som setter griller i hodene på folk. Obama mener det. Det var under ham at overvåkingen av vanlige borgere ble satt i system.

Nå er det gått over til å bli aktiv bekjempelse av borgernes meninger og deres rett til å ha dem. Alliansen Merkel-Zuckerberg er formidabel. Vi merker den daglig.

Den klareste parallellen til 1500-tallet er autoritetskrisen. New York Times-kommentatoren Tom Friedman satt igår på tv og sa at Trump ødelegger/mangler autoritet. Friedman hadde et uttrykk i ansiktet, et sinne. At halvdelen av amerikanerne heller ikke har tillit til hans autoritet, vil han ikke anerkjenne.

Det er den egentlige krisen. Eliten nekter å anerkjenne autoriteten til halvdelen av befolkningen. Det er derfor mediene hele tiden tjater om hvor lav oppslutning Trump har. De vil frata ham legitimitet. Han ligger offisielt på 37 prosent, og det er ti prosent under Bill Clinton på samme tid. Men med det kjøret Trump har vært utsatt for, er ikke det ganske bra?

Under kjøret mot Trump ligger panikken: Frykten for folket.

Hvis du ikke en gang vil anerkjenne den andre halvdelens autoritet, har du et problem.

Det er den store forskjellen på venstresiden og høyresiden. Venstresiden anerkjenner ingen andre enn seg selv.

Det betyr at Vesten fortsetter inn i en konflikt som allerede er bitter. Det er uhyre vanskelig for liberale mennesker å hoppe over sin egen skygge og innrømme at de har tatt feil. De har mandatet. Men hvem har gitt dem det? Det har de ikke noe svar på.

Det er her høyresidens store utfordring ligger. Den må kunne formulere et grunnlag for et samfunn med klare rammer, hvor det er plass til også nye borgere, som anerkjenner verdigrunnlaget og spillereglene.

Her ga oppropet for Europa noen klare anvisninger.

Den antikristelige og islamofile tendensen vil bli stadig tydeligere. Hvis høyresiden skal unngå utglidninger mot ekstremisme må den holde fast ved kristne verdier. Den må se de andre.

Høyresidens «økologi» er en annen: Det er denne evnen til å se «de andre», invitten til gjensidighet, som er sann styrke, og det er en evne venstresiden ikke besitter.

Les også

-
-
-
-
-
-