Kommentar

Det sosiale fellesskap kan tolerere handlinger som det offisielt ikke anerkjenner, hvis de bare foregår innenfor bestemte rammer. En slik innarbeidet forstillelse kan gå en slik i blodet at menneskene ikke en gang vil erkjenne tingen ved dens rette navn.

Slik later homoseksualitet til å fungere i land hvor islam dominerer. Unni Wikans kronikk i Aftenposten tar fenomenet på kornet. Wikan har en underlig evne til å være uforutsigbar. Man vet aldri helt hvor man har henne. Noen mennesker er ikke innstilt på omgivelsene i samme grad som andre. At Wikan tilhører dem, bekrefter hennes egen historie.

Wikan gjorde i sin tid feltarbeid i det sørlige Arabia. Der oppdaget hun at det blant menn fantes en gruppe som kaltes khanit (av arabisk for kvinnelig, svak), som kunne omgåes kvinnene uten at disse bar slør, som sang med kvinnene i brylluper og gikk i pastellfargede kjortler. De inntok den passive rollen i homoseksuelle forhold, og dette var akseptert.

Wikan publiserte en artikkel om fenomenet i et internasjonalt tidsskrift i 1997. Den vakte betydelig oppmerksomhet, både blant sekualitetsforskere og i gay-miljøet i USA. Men også andre steder:

Men jeg betalte en pris: Jeg ble persona non grata. Leksen jeg lærte, var denne: Det er ikke ærefullt for et muslimsk samfunn å bli fremstilt som tolerant i forhold til homoseksualitet. En ting er praksis, noe annet ideologi. Den gjeldende norm hva gjelder homoseksualitet kan betegnes som «viljen til ikke å vite». Å bryte tausheten er ærekrenkende for den person, familie, eller nasjon det gjelder.

Ytringsfrihet gjelder som praksis så lenge den er stilltiende og ikke trekker oppmerksomhet til seg selv. Jeg lot meg forlede til å tro at en tolerant virksomhet på det sosiale plan ville innebære toleranse i verbal ytring og stolthet over en barmhjertig praksis. Jeg tok feil. Bomskuddet var å tro at Vesten var dette muslimske landets «signifikante andre».

Viljen til ikke å vite er en holdning som kan anvendes på langt mer enn avvikende seksualitet. Snakker vi ikke her om en mekanisme som er innarbeidet og gjelder mange fenomener, også møtet med det moderne samfunn? Det man ikke liker, ser man ikke. En måte å omgå det på er å gi det et annet navn, det som kalles en eufemisme. Slik sett forblir fenomenet omkranset, parkert, og gjør ikke samme skade som hvis det snakkes om åpent.

Det er grunn til å tro at dette berører viktige sider ved møtet mellom islam og moderniteten. Homoseksualitet er ikke akseptert innen islam. Men en praksis hvor den foregår fordekt, er noe annet. Da truer den ikke islam. Hadde den vært åpen, måtte enten islam revideres eller homoseksuelle «settes på plass».

Denne omskrivning av virkeligheten synes også å ha innvirkning på den såkalte dialogen mellom Vesten og muslimer: Man legger forskjellige ting i ordene. Det gjelder også tolkningen av vestlig kultur. Når feks. Abid Q. Raja skriver om ytringsfrihet og blasfemi, er det en utvendig, sammenlignende fremgangsmåte: «Man må jo forstå at det ikke går an å krenke andres tro, hvis man skal leve i samme samfunn.» Det er liten vilje til å gå dypere inn problemet.

Sammenligninger er av typen: «Hvis dere gjør slik, må vi få lov til å gjøre slik». Palestinerne lider like mye som jødene under krigen, og Europas muslimer er som 30-årenes jøder. Det er liten respekt for hendelsenes egenart. Man kan bruke dem som verbalt skyts for å vinne en diskusjon, eller innta en posisjon.

Det har ofte frustrert meg i debatter at begrepene ikke later til å bety det samme, og at de brukes på en annen måte. Jeg tror Unni Wikan er inne på noe viktig når hun omtaler «omskrivningsmetoden» som viljen til ikke å se.

Det får f.eks. betydning for samtaler mellom lærer/elev/foreldre, eller for gallup-undersøkelser. Man kan ikke svare «ærlig» på noe man har lært ikke å se.

Når noen tvinger muslimene til å rive av «sløret» over de forbudte, oppstår følelsen av krenkelse. Kronikken er forsynt med en historisk illustrasjon. En ung mann ligger med baken i været og blir penetrert av en voksen. To andre menn står med erigerte lem og venter på tur. Gutten smiler fornøyd.

Aftenposten liker å fremstå som moderat og forstående, men har neppe forstått hvor krenkende dette bildet kan oppfattes av den jevne muslim. Det er uhørt å vise noe slikt offentlig. Det er riktig som Wikan sier: Islam har en usynlig seksualitet, og en erotisk tradisjon. Men det har skjedd en tilstramming i møte med den frisinnede moderniteten. En slik illustrasjon oppfattes nok som en voldsom provokasjon av mange. Langt verre enn selve teksten. Den er bare ord. Et bilde er på en måte et levende stykke virkelighet. Her er vi inne på samme territorium som Muhammed-tegningene.

Wikans kronikk er en innfallsport til mye av det som plager dagens muslimer. Jeg tror man skal bruke mer tid på å forstå at det er en annen kultur, som forstår verden på en annen måte. Man trenger ikke moralisere, for svarene gir egentlig seg selv. Det ligger en frigjøringens dialektikk i moderniteten, som er vanskelig å stoppe hvis den først får begynne. Hvis muslimene forstås, er det et bedre utgangspunkt for samtalen. Men nettopp fordi et moderne menneske vil oppfatte seg selv som mer «avansert», er det viktig at det skjer uten nedlatenhet. Overdreven toleranse er også en form for nedlatenhet.

Islams usynlige seksualitet
VANLIG, MEN TABUISERT. Homoseksualitet blant menn er utbredt og akseptert i mange muslimske samfunn, men tabubelagt som sosialt tema. Hvorfor er viljen til ikke å vite så betydningsfull?