Sakset/Fra hofta

Bilde: Disse naive, enfoldige ungdommene som frydes over å kunne rakke ned på den amerikanske presidenten har en troskyld over seg som minner om ungdommen som lot seg forføre av andre krefter. De går ikke i uniformer, men de bærer mentale sådanne. Bildet er tatt ved en debatt som Angela Merkel og Barack Obama holdt ved Brandenburger Tor 25. mai. Foto: Fabrizio Bensch

Tyskland spiller en stadig større rolle i dagens Europa, ikke minst etter Brexit og etter at Merkel nylig uttrykte ønske om et sterkere Europa med svakere bånd til USA. Tysklands lederrolle har riktignok lenge ligget som en nokså usynlig hånd over Europa, men er den siste tiden blitt stadig tydeligere. Derfor er også det som skjer i Tyskland av stadig større viktighet for Europas utvikling.

Det er mange sterke krefter som forsøker å påvirke Tysklands politikk og følgelig også Europas. Jeg har i Ensrettingen i tyske medier beskrevet hvordan media jobber på høygir for å promotere Merkels og de europeiske eliters ønske om fortsatt globalisering og åpne grenser mot hele verden. De samme medier er nærmest utilgjengelige for opposisjonelle organisasjoner eller politiske bevegelser . I de få tilfellene hvor de kommer til orde, er det enten som «kuriositeter» eller som nærmest symbolske, enslige debatt-deltakere som skal legitimere medias demokratiske «storsinn».

En av de fremste metodene dagens eliter, politikere og media benytter seg av for å påvirke velgermassene, er å appellere til samvittighet og skyldfølelse. Dette har som kjent for de fleste, vært benyttet overfor den tyske befolkningen helt siden 2. verdenskrig. Selv om påminnelsen om den kollektive tyske skyld har hatt sine positive sider ved at landet har utviklet seg i en fredelig og demokratisk retning, utnyttes den i dag kynisk til et nytt formål. Fra å være en påminnelse om egen historie, brukes fortiden nå kynisk til å undertrykke folks ønske om å bevare tysk kultur og Tyskland som nasjon. Henvisningene til nazitiden, til høyreekstremisme, Hitler og rasisme inntar nå nesten alltid førsteplassen i rekken av «argumenter» mot de deler av befolkningen som murrer mot de globalistiske makthaverne.

Et eldre nabo-ektepar jeg snakket med forleden, fortalte at de opplevde det som problematisk å ha meninger som gikk på tvers av etablissementets oppleste og vedtatte «sannheter», og vedgikk at nazispøkelset fortsatt hvilte over landet. De stemte begge AfD, innrømmet de til slutt, som om det var noe de helst burde tie med. De ville jo ikke bli stemplet som nazister eller rasister. Man kunne ikke annet enn føle medynk med dem.

En av aktørene som støtter elitene og forsøker å bringe folk til taushet ved å drive renheklet, moralsk utpressing er nedslående nok kirken.

Begge de store kirkene i Tyskland spiller her på samme banehalvdel. Den katolske kirke benytter samme hatske retorikk mot dissidenter som den evangeliske. Ikke minst er utfrysning av opposisjonelle er et effektivt våpen.


Bildetekst: Heller ikke den katolske kirke ville ha noe med AfD å gjøre under sitt kirkemøte i fjor.

Siden jeg selv er protestant – om enn ikke så luthersk, skal jeg imidlertid begrense meg til å rette søkelyset på Den evangeliske kirken i Tyskland, som nettopp har hatt sin store Kirkemøte og i år kan feire 500-års jubileum for reformasjonen.

Etterhvert som motsetningene i Tyskland har vokst i møte med innvandringen av mennesker fra muslimske land med et uttalt hat mot vestlige verdier, har Den evangeliske kirken (DEK) i Tyskland engasjert seg som masseimmigrasjonens forsvare og apologeter for islam. Interreligiøs dialog med imamer og andre er veien man skal gå for å skape et fargerikt og fredelig fellesskap. Kritikk av islam utlegges som hat mot muslimer, og terror har selvfølgelig ingenting med islam å gjøre, siden islam er en fredens religion.

Derfor faller det også helt naturlig for Gerhard Ulrich, Landesbischof for den evangeliske kirken i Nord-Tyskland den 27. mai å rykke ut med ønske om velsignet ramadan til landets muslimer. Man er jo nesten trosbrødre.

Ikke alle evangeliske prester lar seg imidlertid kneble av DEKs fordømmelse av all kritikk av islam. Men hvordan det kan gå om noen våger heve røsten mot dialog og samarbeid med islam, viser saken med pastor Olaf Latzel i Bremen , som dristet seg til å kritisere islamiseringen av landet og slo fast at kristne og muslimer ikke tilba den samme gud..

Trass i massiv støtte fra sin menighet, ble han møtt med fordømmelse av sine ledere, og hele 70 av hans kolleger stilte til og med opp og demonstrerte mot pastorens «oppvigleri» og «ekstremisme» og for et fargerikt Bremen. Kritikk av islam skulle de ha seg frabedt.

DEKs Kirkemøte i siste uke av mai ble da også en sammenhengende propagandaforestilling for fri innvandring, knefall for islam og fordømmelse av alle med motforestillinger. DEKs rolle som politisk aktør kom tydelig for dagen.
Allerede første dag kom kirkens politiske engasjement klart til syne, da man presenterte fru Merkel og Obama som æresgjester.

German Chancellor Angela Merkel and former U.S. President Barack Obama wave at the end of a discussion at the German Protestant Kirchentag in front of the Brandenburg Gate in Berlin, Germany, May 25, 2017. REUTERS/Fabrizio Bensch TPX IMAGES OF THE DAY

Politikere som rockestjerner, på et kirkemøte. Her var det ett budskap og det var foreningen av politikk og religion på et grunnlag som bryter med kristendommens skille mellom denne verden og den hinsidige. Alt var velregissert. «Du skulle forføres» heter en bok om Tysklands fortid. Parallellen er ubehagelig nær.

Foran en stor folkemengde ved Brandenburger Tor solte Merkel seg i den tidligere presidentens glans og fikk uhemmet skryt av Obama som la ut om hvilken fantastisk leder hun er. Kirkelederne på hver side smilte fra øre til øre i salig fryd.

Smilene satt imidlertid ikke like løst da biskopen av Berlin, Markus Dröge, satte i gang sin moralske inkvisisjon ved å tordne mot partiet AfD, som slett ikke var noe sted for kristne. Han ville imidlertid ikke være ved at dette hadde noe med politikk å gjøre. Det var bare hans kristne plikt å fortelle folket hvor forferdelige menneskesynet til AfD var , og at partiet representerte rasisme, fremmedfrykt og hat. Innvandringsmotstand var heller ikke forenlig med kristendommens bud om barmhjertighet … noe de selv la stor vekt på.


Bildetekst: Biskopen av Berlin understreket i et TV-intervju at hans menneskesyn og hjertelag var langt mer høyverdig enn hos de hatefulle menneskene i AfD.

For å vise hvor «liberale» de likevel var, arrangerte Kirkemøtet – under voldsom kritikk fra de aller mest rettferdige, under ledelse av en prest fra Bonn og en kunsthistorier, som erklærte at Afd var «menneskeforaktende, rasistiske, homofobe og islamofobe», et konfrontasjonsmøte med AfD i en kirke. Der ble et enslig, kristent AfD-medlem irettesatt med utsøkt kristelig nedlatenhet av den selvsamme eiegode biskopen av Berlin. De fremmøtte, selverklært rause og tolerante kirkemøtedeltakerne blant kirkebenkene, kvitterte i god, kristelig dialog-ånd ved å bue ut den unge kvinnen da hun snakket.

På selve kirkemøtet tordnet deretter tidligere rådsleder for DEK, Margot Kässner, mot AfD og sammenlignet partiets ønske om at innfødte tyskere fikk flere barn med nasjonalsosialistenes «Arier-paragraf». Til stormende applaus.

Mens media og politikere unisont har rost hatretorikken mot dissidenter på Kirkemøtet, har imidlertid advokatene til nettstedet Journalistenwatch.de anmeldt Kässmann til politiet for hets mot folkegruppe. Om ikke annet, så er det et lite lyspunkt i et ellers dystert mørke.

Rundt 120 000 hadde møtt frem til den store avslutningsgudstjenesten i Wittenberg. For meg ble det en nedslående opplevelse med det jeg opplevde som en hippieaktig happening av kunstig «happiness» som hentet fra amerikanske TV-evangelisters show. Men deltakerne synes åpenbart det var fabelaktig og klappet og danset til rock, storband, sving og skrikende gospel. For første gang på svært lenge følte jeg overhodet intet fellesskap med deltakere i en protestantisk gudstjeneste. I stedet følte jeg tristhet blandet med vemmelse. Appellene om kjærlighet og barmhjertighet ble bare hule når de druknet i hatefull retorikk mot høyrepopulisme, rasisme og fremmedfrykt, som var karakteristikker som ble delt ut til alle som ikke delte appellantenes syn om åpne grenser og utslettelse av all nasjonalisme.

Hovedtalen ble holdt av den sør-afrikanske erkebiskop Makgoba, kjent for å peke på Tyrkias «religiøse toleranse» som svaret på muslimsk ekstremisme og som har hevdet at den israelske muren for å hindre palestinsk terrorisme er verre enn de sørafrikanske passlovene, Bantustans eller homelands og rasediskriminering.

Han åpnet sin tale, holdt på englsk, på følgende vis: «Here in front of me, I see the true spirit of tolerance, amplified by the understanding of the benefits of a multicultural society. Thank you for your witness to the world.» Han sluttet med å henvise til Martin Luther King. «Like King, I have a dream for the world: that one day soon all the narcissistic, nationalist, isolationist ramblings of our current times will disappear.» Hele talen finner du her.

Gjennom mediaomtalene og reportasjene har jeg opplevd kirkemøtet som en massiv forestilling av skinnhellighet og fariseisme, som forøvrig ble delvis betalt av den tyske stat. Dette fikk en gruppe til å demonstrere med et sitat av Luther: «Til hykleri finnes det penger nok. Ærlighet må tigge». Disse ordene falt imidlertid på stengrunn.

Når dette skrives, er det første pinsedag. Kirkens» fødselsdag». Da jeg i dag hørte kirkeklokkene fra den lutherske kirken like ved ljome, følte jeg imidlertid ingen glede. Den tyske evangeliske kirke, i likhet med den katolske og dens pave, forkynner ikke lenger nestekjærlighet og Guds tilgivelse, men pisk, lydighet, feighet og regelrett hat.

I mine ører bar ikke klokkeklangen bud om kirkens fødselsdag, men var heller et varsel om dens langsomme død.