Sakset/Fra hofta

I Frankrike pågår en rettssak mot journalisten og forfatteren Eric Zemmour.

Påtalemyndigheten har lagt ned påstand om at Zemmour skal dømmes til å betale en bot på 10.000 euro for ting han sa i sin tale til den franske høyresidens konferanse «Convention de la droite» i Paris den 28. september 2019, arrangert av den unge konservative stjernen Marion Maréchal, som selv overvar talen.

Hvorfor er det så viktig for maktapparatet i Frankrike å få dømt Eric Zemmour? Ikke fordi 10.000 euro forandrer all verden for ham, men fordi makten vil skremme folk til å tro at Zemmour tenker farlige tanker.

Men det gjør han ikke, tvert imot: Det er farligere å undertrykke disse tankene. Zemmour setter ord på ting som mange franskmenn går og bærer på, og som de ville ha tenkt og formulert klarere hvis de hadde hans analytiske evner og elegante penn.

Det Zemmour sier, blir tatt godt imot under en konferanse med mange deltagere, der store deler av den franske høyresiden er tilstede, og flere ganger avbryter talen med applaus.

Les talen selv for å se hva makten vil at du ikke skal tenke. I dagens Frankrike avstedkommer disse ordene en straffeprosess.

* * *

Hallo.

Mange av dere er fortsatt igjen her, det hadde jeg ikke ventet. Jeg ble fortalt det, men jeg trodde ikke noe på det. Kommer det så mange mennesker når det er en konferanse for høyresiden, et møte for høyresiden, en samling av hele høyresiden, en folkelig samling, til og med en populistisk sådan? En allianse mellom Rassemblement National og Les Républicains, og sågar en populistisk samling med noen dissidenter fra France Insoumise? Nei. Alle disse forbudte, umulige ordene. Jeg visste at folk liker å lure seg selv, men jeg trodde ikke det var så ille.

Hvor tror dere egentlig at dere er? I USA? I Ungarn? I Polen? I Italia? I Østerrike?

Tror dere virkelig at dere kan unngå en ny runde med Marine mot Macron, der Macron blir gjenvalgt? Dere er ikke seriøse, ikke fornuftige. Tror dere virkelig det? Joseph de Maistre sa at franskmennene er det letteste folket å lure, det vanskeligste å rive ut av villfarelsen, og det beste til å lure andre. Men likevel, da!

Det er avgjort, det er over, dere er kommet hit forgjeves. «Gå videre, det er ingen ting å se her!» Dere vet uansett at vi er i Frankrike. Og i Frankrike har vi den dummeste høyresiden i hele verden. Vi har verdensomspennende patent på den. Vi er landet for menneskerettigheter og verdens dummeste høyreside. De to henger sammen. Nei, dere er virkelig ikke fornuftige.

Siden leste jeg hva som var temaet for konferansen: «Hvordan finne et alternativ til progressivismen?» Hvordan og hvorfor lete etter et alternativ til progressivismen? Merker dere ikke tilstedeværelsen av fremskrittet i dette vakre ordet? Har dere glemt skjebnen til forfedrene deres, som var bønder og led av sult? Eller til Ludvig den 14., som Molières leger gjorde til martyr? Nei, dere er ikke seriøse, ikke fornuftige.

Fremskrittet er vår tids store sak, vår tids store religion. Glem Jesus Kristus og Moses. Etter to århundrer må dere skjønne såpass! Hvordan kan dere avvise fremskrittet? Hvordan kan dere la være å hylle den storslagne industrielle revolusjonen som gjorde nedslaktingen i Verdun mulig? Hvordan unngå å hylle vitenskapen som gav oss atombomben? Hvordan unngå å bli ekstatisk over den sublime franske revolusjonen, som gav oss terroren og en fremtid full av syngende kommunister som gav oss gulagene? Ærlig talt, hvordan kan man unngå å være progressivist? Det må sies at vi nølte lenge, med god grunn. I tillegg til disse progressive massakrene fikk vi også antibiotika, penicillin, velferd og kortison for stemmen.

Men i noen tiår har ikke den minste nøling vært mulig lenger. Progressivismen kan ikke lenger diskuteres. Det frie individets herredømme har brutt ned gamle fordommer og tidligere barrierer mellom mennesker.

Patriarkiet er dødt, og kvinner er frigjort fra årtuseners undertrykkelse. Slavene er ute av sine lenker. Caroline de Haas og Rokhaya Diallo er verdens dronninger. Vi er langt fra Bonaparte og Victor Hugo.

Den lykkelige globaliseringen har brakt hundrevis av millioner kinesere og afrikanere ut av elendighet. Og det får så være at den har skjøvet flere titalls millioner mennesker i Vesten ut i fattigdom og arbeidsløshet. Alle får turen sin. De hvite arbeiderne dro tross alt fordel av kolonisering og utbytting. Det er bare rett og rimelig at de betaler.

Skjønnheten ved de nyeste fremskrittene gjør meg stadig mer henrykt hver eneste dag.

Hvordan unngår man å la seg forføre av denne frihetsvinden som preger Frankrike og Vesten? Hvordan la være å bifalle alle disse lovene som straffer tanker og ord?

For man blir jo mye friere av å tenke godt og bringe dårlige tanker til taushet.

Hvordan kan man unngå å bli glad av å se alle disse kraftig behårede mennene som endelig kan bekjenne sin sanne natur som kvinner? Disse kvinnene som ikke lenger trenger noen avskyelig kontakt med menn for å lage barn? Disse mødrene som ikke lenger trenger å føde for å bli mødre? Som den storslagne Agnès Buzyn sier: «En kvinne kan bli far.»

Hvordan unngår man å bli imponert av de briljante eksamensresultatene til de talløse universitetskandidatene som hoper seg opp hvert år? Hvordan motstår man sjarmen ved dette inkluderende språket med alle de små delene som minner om togene vi lekte med som barn?

Hvordan unngå å nyte den verbale innovasjonsevnen hos våre læremestre: «feminicid, kjønnede fordommer, interseksjonell sorg, rasialiserte kvinner»?

Dette vakre språket som kun tapere nekter å bruke.

Hvordan unngår man å bli lamslått av elegansen ved antrekkene til vår favorittstatsråd, Sibeth Ndiaye, selve toppen av fransk distinksjon?

Hvordan kan man unnå å dåne fremfor samtidskunst som er så vakker at alle de store malerne i historien blir henvist til søppelbøtta?

Hvordan kan mann unngå å havne i ekstase av den elegante pennen til Christine Angot, som får Voltaire og Stendhal til å fremstå som ukjente sjauere?

Og la oss ikke glemme dagens geniale arkitekter, som får Gabriel og Lebrun til å se ut som strevende akademikere.

Nei, dere er virkelig ikke rimelige. Men siden jeg er kommet hit, og det er så mange av dere her, skal jeg likevel prøve å hjelpe dere med å finne et alternativ til progressivismen. For å finne et alternativ til progressivismen, må vi først definere den. Det er i alle fall sånn jeg ble lært opp til å gjøre ting.

Jeg foreslår denne definisjonen: Progressivismen er en fremskrittsreligion. En millenarianisme som gjør individet til en gud og dets vilje og innfall til en hellig og ukrenkelig rettighet.

Progressivismen er en guddommeliggjort materialisme som tror at mennesker er udifferensierte og utskiftbare vesener, uten kjønn og uten røtter, vesener som i sin helhet er konstruert som legoklosser, og kan dekonstrueres av verdensskapere.

Progressivismen er en form for messianisme, en sekularisert messianisme, akkurat som jakobinismen, kommunismen, fascismen og nazismen, eller nyliberalismen og menneskerettsideologien. Progressivismen er en revolusjon. Dere husker sikkert at valgkampprogrammet til våre kjære president hadde tittelen Révolution. Revolusjoner tåler ingen hindre, ingen forsinkelser, ingen tvil, ingen anfektelser.

Robespierre lærte oss at de dårlige menneskene måtte drepes . Lenin og Stalin la til at de gode menneskene også måtte drepes. Fremskrittssamfunnet er et frihetsdrepende samfunn i frihetens navn: «Ingen frihet for frihetens fiender.» Ropet fra Saint-Just står fremdeles i programmet. Fra opplysningstiden, den franske revolusjon, revolusjonen i 1917 til den tredje republikk med sine radikale frimurere og frem til i dag er progressivismen den samme: Frihet for oss, men ikke for andre. Bare vi kan nyte og bruke friheten. Vi er de eneste som er friheten verdig.

Vi trodde at vi hadde kommet ut av denne dødsspiralen, men vi er i stedet tilbake i den. Det er bare at vårt diktatur er kledd i uvanlige farger, og våre herskere har vært smarte nok til å bevare demokratiets former for bedre å kunne tømme det for innhold. For å tjene denne tyranniske makten og påtvinge oss denne mangfoldsideologien, som min venn Bock-Coté treffende kaller den, er det satt opp et propagandaapparat som forener tv, radio, film og reklame, for ikke å snakke om vakthundene på internett.

Dets effektivitet får Goebbels til å virke som en middelmådig håndverker, og Josef Stalin en sjenert nybegynner. Progressivismen er en allestedsnærværende såkalt ytringsfrihet, og den tjenes av en teknologi med en spredningskraft historien aldri har sett maken til. Men samtidig finnes et stadig mer sofistiert undertrykkelsesapparat for villedning og sensur.

På den ene siden har markedet og de liberale åpnet våre land for den globaliserte frihandelens kraftige vinder, ødelagt grensene og småbedriftene, og omgjort tidligere borgere til individualistiske og nesten hysteriske forbrukere, underlagt reklamens og storindustriens påbud som de er.

På den andre siden har vi ytre venstre, som har byttet ut marxismen og klassekampen med minoritetenes hellige sak, hva enten det er seksuelle eller etniske minoriteter, og gatene og barrikadene med rettssaler.

Dommere som er påvirket av venstrepropagandaen og utdannelsen sin, er blitt instrumenter for diverse organisasjoner, ofte også medsammensvorne, som de tjener som en væpnet ving for å skyve ut dissidenter og terrorisere det en gang bare tause flertallet som nå også er lamslått.

Alle de som følte at det var trangt i samfunnet som ble styrt av katolisismen og sivilretten, alle de som var blitt lovet frigjøring og oppriktig trodde på løftet – kvinner, unge, homoseksuelle, de svarte, jødene, protestantene, ateistene –, alle de som følte seg som en mislikt minoritet i majoriteten av katolske, heteroseksuelle, hvite menn, og gladelig rev ned statuer til den spastiske rytmen av Mick Jaggers vuggende hofter, alle disse har vært nyttige idioter i krigen for utryddelse av den hvite, heteroseksuelle mannen. Det var ikke en bevegelse for frigjøring av kvinner, ei heller en kamp for likestilling mellom menn og kvinner, det var ikke engang en redimensjonering av alle menn eller noen universiell hevn mot patriarkatet.

Det var ikke noe av alt dette. Den eneste fienden som skulle nedkjempes, var den hvite, heteroseksuelle, katolske mannen.

Han var den eneste som skulle bære byrden ved koloniseringens dødssynd, slaveriet, pedofilien, kapitalismen og plyndringen av planeten. Han var den eneste som fikk forbud mot å oppføre seg naturlig, på en maskulin måte, i navnet til den nødvendige kampen mot kjønnsfordommer. Han er den eneste som blir revet bort fra sin rolle som far, den eneste som i beste fall blir omgjort til en ekstra mor og i verstefall en sædcelle, den eneste som bli anklaget for vold i ekteskapet, og den eneste som i det store og hele er en gris.

Vi fordømmer en Bernard Pivot fordi han sier at han likte pene svenske jenter da han var ung, mens en rapper som fornærmer kvinner og oppfordrer til å voldta eller til og med drepe dem, blir tilgitt alt.

Jeg vil oppfordre dere til å lese det de skriver, disse tredje verden-romantiske, rasialiserte feministene med sine interseksjonelle kamper, som forgifter våre universiteter etter å ha gjort det samme ved de fremste amerikanske universitetene. Hva er det de sier? De sier at de først og fremst er svarte, arabiske eller muslimske, og at de tilhører sin rase, jada, de har lov til å bruke det ordet, sin religion, islam, sitt land, eller i det minste sine forfedres land. De er ikke interessert i noen solidaritet med kvinner de anser som franske, borgerlige eller fremfor alt hvite. De sier at mennene deres er som de er, med sine feil og kjønnsfordommer, til og med voldelige. De er imidlertid ikke sånn fordi de er menn, men fordi de er blitt dominert og slavebundet av den hvite mann. Deres eneste fiende er den hvite mannen, og de trenger sine egne menn for å ødelegge ham. Disse kvinnene forstår hvordan makten har skiftet i samfunnet.

Den hvite, heteroseksuelle, katolske mannen blir ikke angrepet fordi han er for sterk, men fordi han er for svak; ikke fordi han ikke er tolerant nok, men fordi han er for tolerant. Det var den svake og humanistiske Ludvig den 16. som ble giljotinert, ikke den mektige og ubøyelige Ludvig den 14. Det er således på tide å ta knekken på det sårede dyret og gi det nådestøtet. Cioran hadde advart oss: Så lenge nasjonen er sin overlegenhet bevisst, er den sterk og respektert. Når den mister alt dette, blir den humanisert og teller ikke lenger. Så lenge de hvite feministene fortsetter denne kampen mot den hvite, heteroseksuelle mannen, er de velkomne. Det samme gjelder homo-, LGBTQ- og de andre XYZ-bevegelsene.

Så snart de ikke lenger vil begrense seg til denne dødskampen mellom raser og religioner, vil de bli skitne, hvite og borgerlige igjen, slik vognen til Askepott igjen ble et gresskar.

Fantastisk! En formidabel suksess! Våre biljante progressister, som er så arrogante, forventningsfulle på fremtidens vegne og like interessert i fortiden som de er i den forrige iPhonen sin, og som trodde at de hadde beveget seg forbi stadiet for krig mellom nasjoner og klasser, har brakt oss tilbake til tiden for krig mellom raser og religioner.

De vil bringe tilbake Karl Martell og beleiringen av Wien i 1683. De vil ta oss tilbake til steinalderen.

Vi befinner oss dermed mellom hammeren og ambolten, mellom to universelle ideologier som knuser våre land, våre folk, våre territorier, våre tradisjoner, våre måter å leve på, våre kulturer …

På den ene siden den kommersielle universalismen som i menneskerettighetenes navn slavebinder hjernene våre og gjøre dem om til rotløse zombier.

På den andre siden den islamske universalismen, som med stor dyktighet drar fordel av vår menneskerettsreligion for å beskytte sin operasjon for okkupasjon og kolonisering av deler av fransk territorium, som takket være vekten av sitt antall og sin religiøse lov litt etter litt forvandler til fremmede enklaver – til det den algeriske forfatteren Boualem Sansal, som så hvordan islamistene i Algerie gikk frem på samme måte på 1980-tallet, kaller «fremvoksende islamske republikker».

Det universelle ved menneskerettsideologien hindrer oss i å forsvare oss, og det skyldes en trangsynt individualisme som ikke ser at dette ikke handler om individer, men om masser av mennesker. Det handler om sivilisasjoner som støter mot hverandre i en tusenårskamp på vårt territorium, ikke om individer som lever side om side gjennom sine korte liv på Jorden.

Disse såkalte liberale har glemt det en av deres største forfattere lærte bort da han sa: «For individene er alt moral, men for massene er alt fysisk.» Et individ er fritt bare fordi det har å gjøre med andre individer av samme styrke. Så snart vedkommende blir en del av en masse, er han ikke lenger fri.

Disse to universelle ideologiene er på samme tid rivaler og medsammensvorne. Markedet vil tilpasse seg hva som helst, så lenge det er penger å tjene. Det har plassert sine egne menn på toppen av staten for å bruke dens voldsmonopol som en væpnet ving. På denne måten er den franske staten – en gang et velvillig geni for det franske folket som beskyttet dem mot føydalherrer og fremmed plyndring, og gjorde dette folket på territoriet mellom Middelhavet og Atlanteren til en fryktet nasjon i Europa og resten av verden – i en utrolig snuoperasjon blitt et våpen som ødelegger nasjonen, gjør folket til slaver, og erstatter folket med et annet folk en annen sivilisasjon.

Disse to universalismene, disse to globalismene, er to totalitære ideologier. Siden våre store progressive samvittigheter, våre medier og sågar vår president elsker 1930-tallet så høyt, la oss gi det til dem. La oss gjøre en sammenligning med den tiden. Vi lever nå under herredømmet til en ny tysk-sovjetisk ikke-angrepspakt. Våre to totalitære ideologier har gått sammen om å ødelegge oss før de river hverandre i filler.

Det er deres felles mål, deres hellige gral. Byene er gått til de liberale menneskerettsideologene, og forstedene til islam. Inntil videre vil de ene være tjenerskap for de andre, det være seg for pizzalevering, taxikjøring, hjelp i huset eller restaurantkjøkkenet, samt levering av narkotika.

De andre vil beskytte sine tjenere mot mediene, rettsvesenet og den stille forakten fra det franske folket, som begge parter avskyr – de ene fordi de er franske og ikke amerikanske, de andre fordi de tilhører en katolsk kultur og ikke en muslimsk.

I de senere årene har mange skarpe intellekter sammenlignet EU med den tidligere Sovjetunionen, og Den europeiske sentralbankens våpen med Warszawa-paktens tanks, som ble benyttet i samsvar med Bresjnevs doktrine om begrenset suverenitet.

I Italia og England ser vi nå hvordan parlamenter og dommere usedvanlig effektivt bekjemper folkeviljen. Lovverket og såkalte konstitusjonelle prosedyrer står imot folkets frihet. Vi er tilbake for fullt i regimer som også påberopte seg å være folkelige demokratier.

Når det gjelder islam, vrimler det med sammenligninger. De våkneste blant forfatterne som advarte mot faren fra Tyskland i 1930-årene, sammenlignet nazismen med islam. Ja, de sa islam, og ingen klandret dem for å ha stigmatisert islam. I verste fall sa folk at de overdrev. Jada, sa de, nazismen er av og til litt streng og intolerant, men derfra til å sammenligne den med islam…

Noen år senere, etter krigen, truet en annen totalitær ideologi – kommunismen. Og den samme sammenligningen dukket opp igjen. Maxime Rodinson, en av de største spesialistene på islam, kalte islam «en kommunisme med Gud». Sammenligningen, som noen vil kalle en besettelse, gjentar seg.

Så jeg vet at jeg vil bli anklaget for «islamofobi», jeg er vant til det. Vi vet alle at det ulne konseptet islamofobi ble funnet opp for å gjøre kritikk av islam umulig, for at blasfemibegrepet kun skulle virke i favør av muslimenes religion. Jeg minner om at dette blasfemibegrepet ble avskaffet i 1789.

Men progressivistene som idoliserer revolusjonen, ser ikke selvmotsigelsen, og er rede til å oppgi en av sine erobringer for å beskytte sitt elskede islam.

Det våre progressivister ikke forstår, er at fremtiden ikke avgjøres av de økonomiske konjunkturene, men de demografiske. Og disse er nådeløse.

Afrika, som var et folketomt område med 100 millioner innbyggere i år 1900, vil bli breddfullt i 2050 med mer enn to milliarder mennesker.

Europa, som allerede den gangen var tett befolket med 400 millioner innbyggere – fire ganger flere – har økt til 500 millioner. En fjerdedel. Proporsjonene er snudd eksakt på hodet.

Den demografiske dynamikken på vårt kontinent gjorde det den gangen mulig for hvite å kolonisere verden. De utryddet indianere og aboriginere, og tok afrikanere som slaver.

I dag opplever vi en demografisk inversjon som gjør at migrasjonsstrømmen snur, og dermed snur koloniseringen også. Dere gjetter hvem som er de nye indianerne og slavene: Det er dere!

Hver demografiske bølge svarer til et ideologisk flagg.

I det attende århundre erobret Frankrike, som på den tiden ble kalt Europas Kina, kontinentet med menneskerettigheter.

Det nittende århundrets viktorianske England med sine ni barn pr. familie legitimerte imperialismen med de hvite anglo-saksiske protestantenes overlegne rase.

Mot slutten av det nittende århundret oppfant tyskerne, som allerede var rasialiserte, pangermanismen og deretter nazismen for å legitimere sitt press for livsrom i øst.
Denne gangen har Afrikas demografiske vitalitet funnet et fiks ferdig flagg: islam.

Islam, som hadde allerede vært Østens flagg mot det gamle Hellas og kristendommen, er havnet i tjeneste igjen. Den har ikke forandret seg siden middelalderen, og den er klar til bruk – til å beseire oss med våre menneskerettigheter og undertrykke oss med sin sharia, som predikanten al-Qaradawi sa. «Vi er kommet til tiden for konsekvensene og det uunngåelige», sa Drieu la Rochelle i 1930-årene.

I Frankrike og ellers i Europa er alle våre problemer forverret – jeg sier ikke skapt, men forverret – av innvandringen: skolene, boligmarkedet, arbeidsledigheten, sosiale problemer, offentlig gjeld, offentlig orden, fengslene, yrkesopplæringen, sykehusene, narkotikaen. Og alle problemene som forverres av innvandringen, forverres ytterligere av islam. Det er et dobbelt svingslag. Alle økonomier sier at økonomien først og fremst handler om tillit. Men den store amerikanske sosiologen Robert Putnam har vist at tilliten mellom folk avtar når samfunnet blir mindre etnisk og kulturelt homogent.

Men vi blir fortalt at innvandringen er en rikdom. Finn feilen.

Spørsmålet vi står overfor, er dette: Vil unge franskmenn finne seg i å leve som en minoritet i sine forfedres land?

I så fall fortjener de å koloniseres.

Hvis ikke, blir de nødt til å kjempe for sin frigjøring.

Men hvordan skal de kjempe? Hvor skal de kjempe? Hva skal de kjempe for?

Skal de kjempe, slik andre tappert har gjort i flere år, med de gamle ordene om republikken, sekularismen, integrasjonen og den republikanske ordenen? Dessverre er disse ordene nå blitt meningsløse. Innvandring, integrasjon, kriminalitet, antisosial adferd, sameksistens, assimilasjon, republikken, republikanske verdier, rettsstaten – alt dette betyr ingenting lenger. Alt er blitt snudd opp ned, korrumpert og tømt for mening. Gamle sosialister som Jaurès eller Blum ville ikke lenger ha brukt ordet republikken om det vi i dag kaller republikken.

Alle disse som fremdeles klamrer seg til det gamle republikanske språket, er like akterutseilte som Karl den 10. var da han i begynnelsen av sin gjerning ønsket å gjeninnføre kroninger av samme type som forfedrenes, de absolutte monarkenes. Det var latterlig, for i mellomtiden hadde revolusjonen og imperiet feid alt bort.

Dagens ideologiske debatter er som dagens popsanger: repriser av hits fra 1980-tallet.

Sekularitet og frihet, integrasjon og assimilasjon, asylrett, åpenhet og lukkethet – ikke noe av dette passer lenger til vår tid. Disse sakene og disse debattene er utdaterte, gammeldagse og akterutseilte. Disse døde ordene virrer fremdeles rundt som Gogols døde sjeler.

Innvandring betydde en gang at man kom fra et fremmed land for å gi sitt barn en fransk fremtid. I dag kommer innvandrere til Frankrike for å fortsette å leve som de gjorde hjemme: De beholder sin historie, sine helter, sine sedvaner, sine navn, sine koner, som de henter hjemmefra, sine lover, som de ved samtykke eller med makt påtvinger innfødte franskmenn, som må underkaste seg eller resignere, altså leve under dominans av islamske sedvaner og halal, eller rømme.

De oppfører seg altså slik man gjør i erobrede land, som franskmennene i Algerie eller engelskmennene i India. De oppfører seg som kolonisatorer. De kriminelle med sine gjenger allierer seg med imamer for å holde orden i gatene og samvittighetene. De bevarer den gamle alliansen mellom sverdet og kirken, eller i dette tilfellet mellom kalasjnikoven og djellabaen. Det går en linje fra ranene, voldtektene og narkotrafikken til angrepene i 2015 og de talløse knivangrepene i Frankrikes gater. Det er de samme som utfører dem, de passerer fra det ene til det andre uten vanskelighet for å straffe kuffarene, de vantro.

Det er jihad overalt, og det er jihad for alle, av alle.

I 30 år har alle innenriksministre skrytt av hvordan de har bekjempet narkotikaen i forstedene, og påstått at de har gjenopprettet republikkens orden. De skjønner ikke at man først må bringe Frankrike tilbake i disse fremmede enklavene for å gjenopprette republikkens orden i forstedene.

I gatene er de slørkledde kvinnene og mennene i lange kjortler en form for propaganda, en islamisering av gatene, slik uniformene til en okkupasjonshær minner de erobrede om deres underdanighet.

Det gamle triptykonet innvandring, integrasjon og assimilasjon er blitt erstattet av invasjon, kolonisering og okkupasjon.

Jeg liker Renaud Camus’ formulering: «Man må velge mellom å leve og sammen.»

Spørsmålet i dag handler derfor om folket. Folket som vil gjenoppbygge en nasjon. Det franske folket mot universalismene, hva enten de er markedets eller islams.

Det er samtidig det franske folket mot verdens kosmopolitiske borgere, disse som føler seg nærmere folk i London eller New York enn sine landsmenn i Montelimar eller Beziers. Og det franske folket mot den islamske universialismen som forvandler Bobigny, Roubaix og Marseille til islamske republikker, hvor folk vifter med det algeriske eller palestinske flagget når fotballagene i deres hjerter vinner, altså lagene fra foreldrenes hjemland, ikke laget til identitetspapirene eller helseforsikringskortene deres.

Vi må få alt på fote igjen.

Vi må frigjøre oss fra menneskerettsreligionen, siden den har glemt at den også var ment for borgere.

Lamartine skrev i «Histoire des Girondins»: «Når det finnes en motsigelse mellom prinsippene og samfunnets overlevelse, er det fordi disse prinsippene er falske, for samfunnet er den største sannheten.»

Vi må frigjøre oss fra makten til våre herskere: Mediene, universitetene, dommerne … Vi må gjenopprette det demokratiet som er folkets makt, mot det liberale demokratiet som er blitt et middel til å blokkere folkeviljen i rettsstatens navn.

Vi må avskaffe alle lovene som truer friheten, og som i ikke-diskrimineringens navn gjør oss til fremmede i våre egne land. Vi må tvert imot bringe prinsippet om nasjonal preferanse til heder og verdighet igjen, for det er selve fundamentet til en nasjon, som ikke har noen annen grunn til å eksistere enn for å privilegere sitt eget folk og ikke andres.

Vi må innta vårt eget syn på miljøsaker, nemlig det som først forsvarer skjønnheten ved våre landskaper, vår arv, vår levemåte, vår kultur, vår sivilisasjon.

Vi må naturligvis være konservative og bevare vår identitet, men hva kan vi bevare når alt er blitt ødelagt?

Vår oppgave en kolossal, nesten håpløs: Vi må bygge opp igjen. Jeg sier ikke at identitetsspørsmålet er det eneste vi står overfor. Jeg sier ikke at økonomien ikke eksisterer, at det ikke pågår avindustrialisering, at folk ikke får pengene til å strekke til, at det ikke finnes for lave pensjoner, at køen for å få jobb ikke finnes, at outsourcing ikke finnes, eller at euroens bånd og skavanker ikke finnes.

Jeg sier bare at spørsmålet om det franske folkets identitet kommer før alt annet, til og med suvereniteten. Det er et spørsmål om liv eller død.

En fransk islamsk republikk kunne være suveren. Men på hvilken måte ville den være fransk?

Identitetsspørsmålet er også det mest samlende, for det forener arbeiderklassen og middelklassen, og til og med den delen av overklassen som fremdeles føler seg knyttet til dette landet. Det gjenforener også høyresiden med den delen av venstresiden som fremdeles står det franske folket nært, men ikke den internasjonalistiske venstresiden eller den globalistiske høyresiden som allerede har sluttet seg til de progressive macronistene som mener at Frankrike ikke finnes lenger, og som bare bryr seg om byene hvor bankene som forvalter pengene deres ligger.

Vi må erkjenne at spørsmålet om det franske folket er eksistensielt, mens de andre spørsmålene handler om måtene å eksistere på. Vil de unge franskmennene forbli i majoritet i sine forfedres land?

Jeg gjentar dette spørsmålet, for det har aldri vært så presserende.

Tidligere har Frankrike vært truet av splittelse og «polonisering», i betydningen at Polen ble delt. Landet ble okkupert, utpresset og redusert til slaveri. Men folket der er aldri blitt truet med utskiftning på sitt eget territorium.

Ikke tro på dem som har løyet for dere i femti år. Ikke tro på folk som Macron, som bruker de samme ordene som Hollande, Sarkozy, Chirac og Giscard gjorde.

Når dere får høre at innvandringspolitikken må være streng og human på samme tid, kan dere være sikre på at den ikke vil bli streng, og at den blir human for innvandrerne, men ikke for franskmennene.

Ikke tro på demografene eller deres talspersoner i mediene som gjerne vil bringe gode nyheter. Husk hva Churchill sa: «Jeg tror bare på statistikk som jeg selv har manipulert.» Ikke tro på optimistene som sier at det er galt av deg å være redd. Du gjør rett i å være redd. Det er deres liv som et folk som står på spill. Ikke tro på optimistene, de er som pasifistene til alle tider. Deres blindhet er selvpåført. De er som Aristide Briand, den store pasifisten som etter 1. verdenskrig erklærte «krig mot krigen» og skrev til den tyske kansleren Stresemann: «Hver eneste dag kaster jeg rapportene fra staben min med beviser på Tysklands opprustning.»

På samme måte kaster dagens Briand-er alle utdragene de får formidlet fra Koranen, fulle av surer som gir ordre til å slakte alle vantro, jøder og kristne.

Ikke tro på optimistene. Gjenta det Bernanos, som mange av dere kjenner allerede, sa: «Optimismen er de feige og imbesiles falske håp. Ekte håp er overvunnet desperasjon.»

Men jeg vet at hvis dere er her i dag, så er det fordi dere har overvunnet den.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal: