Sakset/Fra hofta

Éric Zemmour. Stillbilde: YouTube.

 

Hvor dypt stikker egentlig konflikten mellom Europa og islam? Og hvilke konsekvenser kan vi vente oss i det lange løp?

Idet vi skuer tilbake på årene som er gått siden årtusen­skiftet, kan vi registrere to mega-trender: En generell svekkelse av europeisk selv­hevdelse og identitet som sammen­faller med en invasjons­lignende migrasjon, samt frem­veksten av selvsikre – i mange tilfeller også aggressive – subkulturer, fremfor alt muslimske sådanne, som tar stadig større plass.

Det vi er vitne til, har fellestrekk med et urbant område som overtas av den organiserte kriminaliteten etter at det først har vært gjenstand for en slags shakedown, hvor standarder som en gang var så selvsagte at de ikke engang ble formulert, men snarere eksisterte som en taus kunnskap formidlet fra person til person i en felles kultur, langsomt opphører uten at man helt skjønner hva som foregår.

Noe av det rareste med denne prosessen er at det knapt er noen som stopper opp et øyeblikk for å spørre seg: Hva er det egentlig som foregår? Hva er det vi holder på med? Men spørsmålene ligger og murrer dypt nede i under­bevisst­heten, og det at de ikke besvares, fremkaller utvilsomt utbredt ubehag.

Frankrike er et av landene hvor dette ubehaget er sterkest. Men det er samtidig det landet hvor fenomenet i størst grad blir erkjent og drøftet. Det er vanskelig å se noen andre grunner til dette enn at Frankrike har tradisjon for å gi plass til offentlige intellektuelle som ikke går av veien for heftige general­oppgjør med rådende tenkning av det tilstivnede slaget.

Blant de mest kompromiss­løse er forfatteren og den tidligere Le Figaro-journalisten Éric Zemmour, som ikke er helt ukjent for Document-lesere. Og noen av de mest tankevekkende betraktningene over konflikten mellom Europa og islam er, kanskje litt uventet, å finne i hans bok Un quinquennat pour rien, som ble utgitt i september 2016. Tittelen – som omtrent betyr «fem bortkastede år» – er Zemmours oppsummering av bokens tema, som er president­perioden til François Hollande.

Islams formidable utfordring av den europeiske sivilisasjonen sammenfalt med en ekstra­ordinært svak fransk president, konstaterer Zemmour i boken. Resultatet ble blodig, på vår bekostning.

Denne tilbake­komsten av det tragiske treffer en resignasjon hos presidenten som grenser til tomheten. Som om historiens ironi hadde avventet at den femte republikkens mest middel­mådige president skulle innta Élysée-palasset for å få fart på sakene. Som om vårt lands grav­alvorlige skjebne på ny måtte personifisere det kjente sitatet av general de Gaulle, som etter å ha besøkt den arme og av begiven­hetene rystede president Lebrun i 1940, sa følgende: «Som stats­overhode manglet han to ting: Han var ikke et overhode, og han hadde ingen stat.»

Den franske suvereniteten gikk tapt med Maastricht, mener Zemmour. Det betyr ikke at man skal oppgi tankene om revansj, legger han til, men dette er ikke mest sentralt i øyeblikket. Nå er det identiteten som står på spill. Slaget står ikke om friheten, men om livet. Oppgaven er vanskelig: Man må ikke bare kjempe mot Berlin, Brussel og Washington:

Frankrike må svare på en eksistensiell utfordring som kommer fra islam. Det står om landets eksistens, dets vesen, dets sivilisasjon. En islamsk republikk i Frankrike kunne godt oppnå suverenitet, men det ville ikke lenger være Frankrike. Hvis du bytter bladet og håndtaket på en kniv, er det fortsatt en kniv, men det er ikke lenger den samme kniven. Hvis det en dag vil være 20 eller 30 millioner franske muslimer som er fast bestemte på å sette slør på kvinnene og ta i bruk sharia-lovene, er det kun et diktatur som kan opprett­holde et minimum av sekulære regler. Nettopp dette forstod Atatürk, Bourghiba og sågar Nasser i sine respektive tider. Sedvanene bestemmer lovene og dominerer over disse.

Franske politikere har ikke forstått islam, mener Zemmour. Jospin sammen­lignet den med jøde­dommen så sent som i 1989. Men både jøde­dommen og kristen­dommen utviklet seg i et møte med den greske filosofien og en lydighet overfor de vestlige retts­systemene, som islam i praksis nesten totalt har avvist. «Man må nekte jødene alt som nasjon og innrømme dem alt som individer», uttalte en av Napoleons marskalker.

Diaspora-jøder drømmer ikke om å opprette noen jødisk nasjon utenfor Israel, men diaspora-muslimer drømmer gjerne om å opprette en muslimsk nasjon overalt – ummahen. Forfatteren anerkjenner Averroes tolkninger av Aristoteles, men minner om at han ble jaget fra Cordoba, og bøkene hans ble brent. Rémi Brague minner ellers om at Averroe selv var en strikt muslim, som ikke hadde noe imot jihad. Så mens man i Vesten ikke går av veien for å tolke noe som helst, og hvor kristen­dommen har utviklet seg på grunn av en kritisk tradisjon som er iboende i den, er spille­rommet for tolkning av Koranen redusert til ingenting.

Allahs lover står over menneskenes. De kommer direkte fra Gud. Kalifen stengte tolkningens og fornyelsens dør (ijtihad), og siden da er den forblitt lukket. Derfor er «opplyst islam» et lureri, noe ignorante eller militante personer i Vesten har funnet på. En myte. I islam har tankens frihet aldri oppnådd den minste legitimitet i lovgivningen. Den kritiske filosofien er det største tapet i islams historie.

Mindretallet av intellektuelle som i dag forsøker å gjenåpne ijtihads dør, er knøttlite, og holder i sin helhet til i Vesten.

Det er de salafistiske teologene med sine rigide dogmer og renhets­tenkning som dominerer massene i dag, skriver Zemmour. Muslim­brødrene skiller seg fra dem i stil, men ikke i substans, mener forfatteren.

Ikke alle muslimer er salafister, men hvor mange er det som vil bli det? Ikke alle salafister er jihadister, men hvor mange er det som skammer seg over ikke å være det? Det finner ikke-voldelige salafist-pietister som lever sin rene islam seg i mellom. Ikke-voldelige, bortsett fra overfor muslimene de anser som vantro. Ikke-voldelige, men de anser Frankrike som krigens hus, hvor man må så den rene islams frø for å redde landet fra vantroen. Ikke-voldelige, men de praktiserer hele tiden isolasjon og selv­segregering, og de latterlig­gjør de elsk­verdige og utrettelige tals­mennene for sam­eksistensen.

Man må være like uvitende som François Hollande for å si at islam er forenlig med demokratiet, skriver Zemmour, som selv besvarer det innledende spørsmålet om hvor dypt konflikten stikker: Islam er heller ikke forenlig med Frankrike. Islams fornyere vil ikke modernisere islam, men islamisere moderniteten.

Det kan ikke finnes en fransk islam. Det kan bare finnes et islamsk Frankrike. […] Islam er et politisk prosjekt som benytter den hellige loven til å påtvinge sin totalitære orden. […] Islam er en nasjon. En muslim er en politiker som ikke vet at han er det. Islam er både en religion, en nasjon, en lov og en sivilisasjon.

Den franske republikken hadde bedre orden i sakene frem til den andre verdens­krig, skriver Zemmour.

Den klarte å skille klinten fra hveten, den utviste forbrytere og dagdrivere, og den tvang dem som ikke utholdt assimilasjonens ubøyelighet, til å dra sin vei. Det fantes ingen rett til familie­gjen­forening. Det ble ikke automatisk gitt fransk stats­borger­skap til alle ektefeller av personer som hadde det fra før. Det kom ikke horder av uten­landske studenter som aldri dro sin vei. Det fantes ingen automatisk jus soli, ingen naturalisering uten assimilasjon og ingen skolegang for barn av ulovlige innvandrere, men det fantes stor respekt for den gamle loven som påla å gi barna et navn fra kalenderen over helgener i den kristne religionen.

Dette var bedre for alle, konkluderer forfatteren. De som ville bli franske, ble ikke forhindret i det av sine opprinnelige landsmenn, og de som ikke ville bli franske, hadde det så utrivelig at det beste for dem var å reise tilbake til opphavs­landet. Antirasismen og menneske­retts­ideologien ødela alt dette, mener Zemmour.

Forfatteren krever nådeløshet:

Muslimene må velge mellom islam og Frankrike. Mellom et kristent Frankrike og en islam som ikke aksepterer noen sam­eksistens uten å dominere den. Frankrike er et vantroens land, og sånn vil det fortsette å være. Valget må være klart og definitivt. Det er ærligst, og det er mest respekt­fullt mot hver enkelt – stikk i strid med det vi er blitt forsøkt fortalt av en søtladen og «inkluderende» propaganda.

Éric Zemmour er riktignok travelt opptatt med å forsvare seg mot søksmål og angrep fra innvandrings­liberale ideologer. Men han selger masse bøker, har vært mye på TV, og hans ideer har en plass i den franske offentlig­heten. Også land som Stor­britannia og Italia har motstemmer av lignende kaliber.

Når den norske offentlig­heten ikke gir slike ideer en like stor plass i vårt land, lobotomerer den på et vis seg selv. Resultatene av lobotomien er tallrike. Det verste utslaget er ikke våset til stortings­representant Kristin Ørmen Johnsen. Det verste utslaget er et ubehag som ikke forstår seg selv.

Men det er Zemmours ideer som er i vinden. Når konflikten mellom Europa og islam går over i neste fase, risikerer forståelsen å innfinne seg veldig plutselig.