Sakset/Fra hofta

Afrikanske migranter i Middelhavet den 3. februar 2017. Foto: Giorgos Moutafis / Reuters / NTB.

«De helliges leir» ble skrevet i 1971 og 1972 i Boulouris ved Middelhavskysten. Jeg holdt til i en monumental villa i engelsk badeby-stil fra sent attenhundretall. Huset som var stilt til min disposisjon, var høytidelig døpt Le Castelet og lå ved en liten strand omgitt av fjellknauser. Fra biblioteket hvor jeg arbeidet så man i en omkrets av hundreogåtti grader intet annet enn det åpne hav.

En morgen jeg lot blikket sveipe over horisonten, spurte jeg meg: «Og hva hvis de kommer?» Jeg visste ikke hvem «de» var, men det syntes meg uunngåelig at talløse underprivilegerte sørfra en dag lik en flodbølge ville skylle innover stranden mot våre rike og lykkelige land. Slik begynte det.

Jeg hadde først ikke den fjerneste anelse om hvordan disse tildragelsene ville utspille seg, heller ikke så jeg for meg skikkelsene som ville komme til å opptre i romanen. Denne kvelden avbrøt jeg skrivearbeidet uten å vite hva som skulle skje dagen etter, og neste dag opplevde jeg til min store forbauselse hvordan pennen liksom løp uhindret over papiret. Og slik fortsatte det helt til slutt. Om noen av mine bøker er blitt til gjennom inspirasjon, må det være denne.

Mange år senere var det som om en hendelse bekreftet romanideen symbolsk. Natten til 20. februar 2001 gikk en uidentifisert fraktebåt med om lag tusen kurdiske innvandrere om bord på grunn … ved Boulouris, femti meter fra Le Castelet! Den gebrekkelige farkosten rente for full fart inn i noen skjær som var forbundet med fastlandet. Nettopp her pleide jeg å svømme når været var fint; en del av mitt landskap.

Det dreide seg bestemt ikke om en million og en rusten armada, som jeg hadde forestilt meg. Men de hadde nå engang landet foran døren min nettopp som i «De helliges leir» for å oppføre dramaets første akt. Ordlyden i beretningen fra gendarmeriets helikopter om morgenen 21. februar, slik nyhetsbyrået AFP publiserte den, kunne ord for ord vært tatt direkte fra de tre første avsnittene i boken. Pressen fremhevet det påfallende likhetspunktet, men for meg og enkelte andre virket det slett ikke så tilfeldig.

«De helliges leir» utkom i januar 1973. Åtteogførti år gammel hadde jeg hittil ikke publisert annet enn reiseskildringer og ekspedisjonsberetninger, noveller, en serie artikler og reportasjer i Le Figaro1, og to raskt glemte barne- og ungdomsromaner med handling fra Peru og Japan. Ikke akkurat noe å skryte av i høylitterære kretser, som jeg for øvrig sjelden frekventerte. Det var redaktøren som gjorde grovarbeidet, og med hele tyngden til forlagshuset. Robert Laffont tok personlig kontakt med alle de viktige bokhandlene i Frankrike. Det var hans bok. Han kjente den like godt som om han skulle ha skrevet den selv. Han pleide å holde åpent taffel på en kafé i rue des Canette. Der kom denne reserverte mannen, som snakket lite og nøkternt, ofte ut av skallet sitt. Han brakte samtalene over bordet til sin slutt og gjenfortalte «De helliges leir» med iver og glød til sine gjester. Dristig prøvde han til og med å overbevise – riktignok uten suksess – det fryktede pavedømmet som hersket over litteraturseksjonen i Le Monde2. På sin måte var Robert Laffont en naiv sjel …

Man veddet på at «De helliges leir» ville bli en bestseller. Utpå våren ble forventningene dempet. I den brede høyrepressen var det magert, kun noen misvisende notiser. L’Aurore3 og Quotidien du médecin4 tok aller nådigst inn et intervju; det var det eneste medarbeiderne fikk lov til. Valeurs actuelles5 (Paul Vandromme) og Minute6 (Jean Bourdier), en mye lest ukeavis, var modige; det samme var de mindre Aspect de la France7 og Rivarol8.

Hva angår den allstedsnærværende Le Figaro, hvor jeg skrev regelmessig og fortsatt skriver fra tid til annen, ble jeg slaktet der, av Claudine Jardins ultrahumanistiske og erkekonformistiske penn. Imidlertid fikk jeg helt uventet en positiv mottagelse på standardkatolsk hold, der man kunne forventet det motsatte; fra to tungvektere, fader Guissard i La Croix9 og fader Pirard i La Libre Belgique10. Når det gjelder de store provinsavisene, som vokter sin nøytralitet og objektivitet henimot det sykelige: ikke én linje, ikke ett ord – med det bemerkelsesverdige unntaket Progrès de Lyon11, hvor «De helliges leir» ble rost i en dobbeltanmeldelse sammen med Jean Caus Les Écuries de l’Occident. Jeg har følt meg nokså alene siden Jean Cau12 gikk bort …

Venstrepressens hovedorganer, med Le Monde og L’Observateur13 i spissen, forholdt seg tause. Syvogtredve år og femogtyve bøker senere er romanen fortsatt svartelistet; der har man i alle disse årene betraktet forfatteren av «De helliges leir» som avskyelig og en man ikke kan omgås. Dét betrakter jeg som en ære, og enda bedre: I det lange løp er det ikke jeg som har tapt!

Totalt i 1973: 20.000 trykte eksemplarer, hvorav 15.000 fant sine kjøpere. Robert Laffont skrev behersket: «En stor roman, om et stort tema, som ikke har funnet gjenklang hos alle …» Slutten på historien? Slett ikke. Begynnelsen.

To år senere, i USA, gjallet hornet igjen: Redaktøren Charles Scribner, en slags amerikansk Gallimard, publiserte «The Camp of the Saints» i 1975. Han sendte meg en flybillett til New York slik at jeg skulle få møte oversetteren, professor Norman Shapiro, og drøfte ord og vendinger som kunne være egnet til å forvirre. Jeg merket overhodet ingen form for tilbakeholdenhet overfor romanens tema hos noen jeg møtte der borte, vel å merke heller ikke hos Shapiro, som avgjort ikke var høyreorientert.

«The Camp of the Saints» gjorde suksess både i pressen og i bokhandlene. Nye opplag fulgte, og i 1997 ble jeg tildelt T.S. Eliot Award for verket. Tilstede blant talerne i Chicago var blant andre Ronald Reagan og Samuel Huntingtoni. Jeffrey Hart, professor ved Princeton og celeber skribent og kronikør, skrev: Raspail is not writing about race, he is writing about civilization

«De helliges leir», nå en klassiker, gjøres til gjenstand for studier og debatter ved mange universiteter. Etter hvert utkom romanen i England, Spania, Portugal, Brasil, Tyskland, Nederland, Italia, Russland, Tsjekkia, Polen … Oversettelsen til afrikaans utgitt i Pretoria i 1990 hilste jeg med en smule forfjamselse.

I Paris i 1975, da «De helliges leir» hadde vært skinndød i atten måneder – bortsett fra i Jean-Pierre Rudins bokhandel i Nice – noterte Laffonts salgsavdeling seg en oppadgående tendens i etterspørselen, uten egentlig å kunne forklare den konkret. Uke for uke økte salget til en jevn strøm av eksemplarer, som til dags dato – etter nye opplag og utgaver – ikke har avtatt. Lesere som kobler boken til samtidshistorien, blir det neppe færre av; plutselig kommer de brasende inn. Disse er allerede tallrike, fra et bredt spekter av miljøer; toneangivende og ofte innflytelsesrike figurer, undertiden høyt på strå. Mange har skrevet til meg, deriblant Pierre Gaxotte, Thierry Maulnier, Jean Anouilh, Maurice Druon, Jean-Louis Curtis, Michel Déon, Jacques Laurent, Jean Dutourd.14 Personer til høyre, uten tvil, men også en mann som Alfred Sauvy15, professor ved Collège de France og mellom 1945 og 1962 direktør for Det nasjonale institutt for demografiske studier (i dag det omstridte INED16), som lenge før meg oppdaget tallenes utvetydige tale, har korrespondert med meg. Jeg har tatt vare på alle brevene, og Sauvys er særlig verdifullt …

Andre har jeg kommet i kontakt med via litterære arrangementer eller signeringer; slik gikk det opp for meg hvordan «De helliges leir» faktisk har blitt brakt i sirkulasjon. Jeg husker godt viseborgermesteren i en av våre tre største byer som alltid hadde en stabel liggende på kontoret sitt, midt i synsfeltet til besøkende. Han tilbød alle et eksemplar: «Les denne romanen, De vil aldri glemme den …» Og drosjesjåføren i Paris: Han gjenfortalte «De helliges leir» til passasjerene mens han kjørte, «for å korte tiden». Når turen var over, hadde han taket på dem: salg ved ett av to forsøk. Delt med en bokhandlervenn rant det inn ti francs per dag … Eller hotelleieren og restauratøren i Bourgogne, som når han presenterte regningen for gjestene, la ved en pent innpakket gave, «med hilsen fra huset».

Og til slutt, den bedårende Julia, i Genève. Jeg har applaudert henne mang en gang i teateret. For fulle hus. Uovertruffen forførelse. Den uforglemmelige Madeleine Robinson17. Det var ingen lett dedikasjon. Jeg fant ikke ordene. Da jeg til slutt rakte henne boken, sa hun til meg: «Vet De, siden romanen kom ut, har jeg kjøpt minst hundre stykker. Jeg låner den bort og får den ikke tilbake. Jeg kjøper den igjen, og slik fortsetter det. Jeg har forært den til venner, noen av dem har jeg kommet på kant med. «De helliges leir» setter vennskap på prøve.»

Temaet og handlingen i «De helliges leir» er ytterst ukomplisert. De kan sammenfattes på tyve linjer. En natt strander hundre skip med en million innvandrere på sørkysten av Frankrike. Hærskarer av fattige mennesker fra den sørlige halvkule, lokket av det lovede land. Innvandrerne er fulle av håp. De er eksepsjonelt medlidenhetsvekkende. De er svake. De er ubevæpnet. Deres styrke ligger i antallet. De er gjenstand for vår dårlige samvittighet, de appellerer til vår bløtaktige englemoral. De er de andre, massen, eller massens fortropp. Og nå, når de er her, vil vi motta dem i vårt asyl- og gjestfrihetsland? Med risikoen for at vi oppmuntrer nye armadaer fullastet med nødlidende som fatter mot og samler seg i fjerne land? Vesten under ett vil da befinne seg i en illevarslende situasjon. Oversvømmelsen truer. Hva skal man gjøre? Sende dem tilbake? Men hvordan? Sperre dem inne i leire bak piggtråd? Det ville ikke sett pent ut. Alternativt bruke vold mot svakhet? Sende marinen og våre soldater på dem? Skyte med skarpt? Hvem vil adlyde en slik ordre? På alle nivåer reises disse spørsmålene; den universelle etikk stiller dem, regjeringene, samfunnsfellesskapene og fremfor alt hver enkelt. Men for sent …

Fortellingen holder seg innenfor den klassiske rammen av enhet mellom tid, sted og handling. Den er en allegorisk tekst. Det som utspiller seg i løpet av fireogtyve timer i romanen, tilsvarer i virkeligheten en kontinuerlig oversvømmelse over flere år, og som først omkring 2040–50 vil slå ut i sin fulle, katastrofale breddeii. Da kommer den endelige demografiske vendingen til å avtegne seg: I Frankrike og dets nærmeste naboland vil 50 prosent av innbyggerne under 55 år i byene – der to tredjedeler av befolkningene lever – være av utenomeuropeisk avstamning. Andelen vil fortsette å stige på grunn av trykket fra særlig de to-tre asiatiske og afrikanske milliardene som klodens totale befolkning ennå ikke inkluderer. Vårt opprinnelige Europa med sin lave fødselsrate og oldingaktige alderssammensetning har intet å stille opp.

Alt dette kan enhver lese i avisene, hvor det stort sett behandles som trivialiteter – som om de var de naturligste ting av verden. Hvert år utgis det bøker hvor forfatterne nøyer seg med å legge frem fakta, men det ropes med svært få unntak ikke «brann!» selv om huset alt står i lys lue. På siden av INED, som presenterer sine resultater vekselvis etter eget forgodtbefinnende og instrukser fra oven, er demografer og sosiologer enige om det essensielle. De er på det rene med tallene og tidsrommene, men bortsett fra noen få skandaleombruste dissidenter, harmoniserer de forskningsresultatene med varsomme forbehold og beroligende forsiktighet. De har en stilltiende overenskomst seg imellom om å ikke forstyrre husfreden. Best liker de å tilforlatelig presentere sin funn som om de var insektsforskere som kartlegger maurkoloniers forflytninger i terrenget. Journalisten Éric Zemmour18, som har moret seg over denne påfallende forsiktigheten, sammenligner dem med «en låsesmed som har laget en magisk nøkkel ingen dører kan stå imot, men som av redsel for monstrene som befinner seg innenfor døren, lukker den skyndsomt, kaster nøkkelen og forsikrer omverdenen om at det ikke er noenting å se der …»iii

Egentlig vet alle og enhver instinktivt at de «synlige minoritetene» en dag vil være i flertall, og at det ikke finnes noe middel – bortsett fra det utenkeligeiv – for å stanse denne utviklingen. Åpenbart kan man ikke hver morgen stå opp og innta sin frokost i bitter overbevisning om at alt uvegerlig går nedenom og hjem. Og likevel: Denne underlige passivitet på alle felt. Tidens mentalitet, det politiske system, mediene, meningsdannelsen. Tankens og handlingens tilbakeholdenhet. Strutsen med hodet i sanden. Vi kommer tilbake til dette punktet senere …

Når jeg leser «De helliges leir» på nytt, er jeg glad for at jeg skrev den i min manndoms fulle kraft og med overbevisningens styrke. Jeg tar ingenting tilbake. Ikke én tøddel. Den er en ustyrlig og rasende bok, full av energi, nesten munter i sin oppjagede resignasjon, samtidig ubehøvlet, kanskje av og til brutal og frastøtende i sarte sjelers øyne – disse persillebladene som flagrer omkring overalt. Men «De helliges leir» er en roman; en fiksjonstekst som i sine uskrevne lover følger sin egen logikk, og som lar forfatteren slippe tøylene og spille sin fantasi ut hvor det måtte behage ham uavhengig av hva den toneangivende konsensus måtte finne utillatelig. Han har intet annet å frykte enn publikums dom. Blant de sentrale scenene i romanen refererer jeg kun den siste – uakseptabel tatt ut av sin kontekst – som formodentlig vil tilfredsstille de «gode», da de «onde» taper og mister livet:

Landet er invadert. Autoritetene har kapitulert overfor invasjonen. Befolkningen flykter i masser nordover; de forlater sine velsignede landområder og de utplyndrede supermarkedene. Kaos og forvirring råder. Anarki overalt. Det gamle Frankrike blir nå forsvart av tyve ubøyelige; halvparten sivilister, halvparten militære. De har trukket seg tilbake til en landsby på et høydedrag ved kysten. Uten å blunke fyrer de løs på alt som rører seg. Blant dem er en ung statssekretær og minister som har brutt med regjeringen for å slutte seg til de siste motstandskjemperne:

«Vi må gjenopprette ro og orden», sa minister Perret plutselig. «Jeg leser her: tohundreogtreogførti felte innvandrere fra Ganges. Men ingen lov har bemyndiget oss til dette. Snarere tvert imot. Hvis d’herrer ministre er enig, foreslår jeg følgende dekret, som får tre dagers tilbakevirkende kraft og blir kunngjort umiddelbart. Jeg har alt forfattet teksten. Her!»

Han trakk et papir opp av lommen og leste: «Tatt i betraktning unntakstilstanden i de sørlige departementer, oppheves fra nå av bestemmelsene i lov av 9. juni 1973, som har følgende ordlyd: «Den som hisser til diskriminering, hat eller vold overfor en person eller gruppe av personer på grunn av deres avstamning eller tilhørighet til en bestemt folkegruppe, nasjon, rase eller religion, straffes med frihetsberøvelse fra én måned til ett år og bøter fra to tusen til tre hundre tusen francs. Som medskyldig i en forbrytelse eller forseelse regnes og straffes likeledes den som direkte har tilskyndet den angjeldende straffbare handling, det være seg gjennom tale, skrift eller trusler på offentlige steder eller i offentlige forsamlinger, det være seg i skrifter, trykksaker, tegninger, graveringer, malerier, symboler, bilder eller alt annet som ledsager skrift, paroler eller bilder som omsettes eller bringes frem for offentligheten ved plakater, oppslag eller tilsvarende midler. Vedkommende anses å ha oppfordret den eller de skyldige direkte til de ovennevnte handlinger dersom oppfordringen har hatt denne virkningen.» Utferdiget … i … undertegnet … etc. Jeg medgir at revisjonen kommer i seneste laget», fortsatte ministeren, «men hvem hadde til dags dato våget å røre denne loven? Jeg har gått den etter i sømmene: Den ble enstemmig vedtatt. Jeg formoder at mine politikerkolleger, nasjonalforsamlingens medlemmer, ikke forutså de langsiktige følgene på den tiden. Hvis enkelte var i tvil, tok de i det minste ikke risikoen på å flagge det. Det er farlig å opponere mot slik unison enighet.»

Neste dag bomber tre flyskvadroner landsbyen fra lav høyde. Alle de tyve begraves i ruinene. 54 piloter hadde vært villige til å påta seg oppdraget, foruten en kommanderende general. Flyene bar det franske flyvåpens emblem … Dette er romanen, men den siterte loven er ingen fiksjon. Med unntak av en forskjøvet dato, tilsvarer den Frankrikes første lov av denne art, tilskyndet av private og parlamentariske initiativer – Pleven-loven19, enstemmig vedtatt 1. juli 1972, da Georges Pompidou20 var president og Pierre Messmer21 statsminister. Ingen av dem var særlig interessert i saken. En politisk lov. Noe å tygge på …

Innvandringsspørsmålet var da i liten grad på dagsorden og syntes heller ikke vesentlig. Domstolene var på den tiden tilbakeholdne i lovanvendelsen, og det tok en god stund før loven ble tatt i bruk. Maksimumsstraffen var også lav den gangen: tre måneders fengselv. «De helliges leir», som utkom i 1973, kunne teoretisk falt inn under lovens virkefelt, men ble ignorert. Slik fortsatte det i årene fremover da nye og mer restriktive lover kom til, som imidlertid ikke fikk tilbakevirkende kraft. Det dreier seg om disse tre: Gayssot-loven (1990), Lellouche-loven (2003) og Perben II-loven (2004).22 De har alle fått energisk ryggdekning fra antidiskriminerings- og likestillingsmyndigheten HALDE23, for øvrig opprettet etter personlig initiativ fra Jacques Chirac24; en avskjedsgave fra hans siste år som president.

Av nysgjerrighet konsulterte jeg to advokater som er spesialister på disse spørsmålene. Resultatet var at «De helliges leir» neppe ville kunne publiseres som nytt verk i dag, med mindre det var blitt kraftig beskåret. Her får man illustrert hvordan ytringsfriheten omkring dette temaet er blitt innskrenket og regulert, en prosess som siden Gayssot-loven har forsterket seg betraktelig. Men likevel leses verket som aldri før – og ikke av hvem som helst. I anledning 1985-utgaven25 kontaktet jeg et utvalg presseavdelinger og -sekretærer og fikk via dem forbindelse med diverse personer, de fleste politikere, til høyre så vel som til venstre. Mange sendte meg noen linjer; enkelte skrev mer utførlig. Noen navn i tilfeldig rekkefølge: François Mitterrand, Jean-Louis Debré, Lionel Jospin, Louis Mermaz, Robert Badinter, Jean-Pierre Chevènement, Denis Oliviennes, François Pinault, Jacques Toubon, Max Gallo, og, for å nevne noen lenger tilbake i tid: Raymond Barre, Maurice Schumann, Alain Poher, Louise Weiss, André Malraux.26 Brev, postkort, hånd- eller maskinskrevne – alt har jeg oppbevart. Det er min fallskjerm … Noe av det er enkle takksigelser, andre går mer eller mindre i dybden, med sterke forbehold eller avmålt tilslutning, men samtlige er holdt i en tone som ikke på noen måte svarer til skarpheten i de fire lovene som flere av avsenderne hadde det så travelt med å vedta.

Mest overraskende var venstresidens to tunger. Å dømme etter dens toneangivende publikasjoner, kunne man tro at det var umulig for den å ytre annet enn fornærmelser, avsky og talende taushet – eksempelvis bestemte Le Monde diplomatique27 seg for å slakte romanen og sette forfatteren i gapestokken. Langt ifra! Venstresiden svarte høflig, særlig Mitterand. De gjorde seg møye her. De var slett ikke støtt over at jeg hadde sendt dem en slik bok, med dedikasjon til og med … De unnlot ikke å gi uttrykk for sin ærlige mening, men underskrev likevel «med hjertelig hilsen» (Lionel Jospin) eller «med vennlig hilsen» (Jean-Pierre Chevènement) … En del brev var rent ut sagt imøtekommende, og fordypet seg i betraktninger som gikk langt utover den allmenne konsensus og de herskende tankeformers automatiske reflekser, som kveler enhver debatt i fødselen (vi husker fra tidlig i fjor den raske begravelsen av den vidunderlige diskusjonen om nasjonal identitet). La meg nevne to: Robert Badinter, tidligere justisminister, og Denis Oliviennes, tidligere president i FNAC28 og nå administrerende direktør for radiokanalen Europe 1. Jeg tror ikke jeg øver vold på fortroligheten ved en privat korrespondanse når jeg hevder at dette er et bevis på avsendernes intellektuelle redelighet – og at de respekterer adressatens.

Jeg har heller ikke glemt Max Gallo, skribent og romanforfatter, hvis bøker også har utkommet hos Robert Laffont. Gallo var sosialistisk parlamentariker, informasjonsminister i regjeringen Mauroy29 og sjefredaktør i Matin du Paris30. Han har siden «De helliges leir» utkom gitt meg nådeløs kritikk ved flere anledninger, ikke minst i et TV-program som jeg naivt nok selv hadde invitert ham til. Den samme Gallo sendte meg i 2006, like før han ble tatt opp i Académie française, sin roman «Les Fanatiques» med følgende dedikasjon: «Til Jean Raspail, som var i besittelse av profetiens gave. Fra Deres venn …» Jeg er definitivt en venn av Max, som jeg er det av Bertrand Poirot-Delpech31, også han medlem av akademiet og litteraturkritiker i Le Monde i over tyve år. En dag i 1998 brøt han den obligatoriske tausheten, hentet resolutt frem «De helliges leir» og viet den en artikkel, en av hans siste: «Les denne boken, som utkom for tyve år siden, på nytt … I disse tider hvor ukontrollerte immigrasjonsstrømmer hører til dagens orden, imponerer forfatteren gjennom bildet han tegner av rådløsheten som de styrter oss ut i og som vi ikke kommer fri fra … De invadertes bevisstløshet og deres ettergivenhet overfor inntrengerne som truer med å sluke dem, er meget iøynefallende …»vi

Vitnesbyrd som disse og andre viser at alle – til venstre og til høyre – som er tilknyttet det politiske establishment eller meningsdannelsen og dens organer, benytter et dobbeltspråk: ett offentlig og offisielt, og ett privat og skjult, som om de hadde en dobbel personlighet: én som bærer en fane og én som har søkt tilflukt i en underskog av forbudte tanker, som slipper frem i mindre kretser og blant venner, så vidt … Jeg er ingen hyppig gjest i maktens korridorer, men av og til har jeg fått anledning til å samtale privat med en minister, statssekretær eller rådgiver. Deres klare og illusjonsløse ord står i skarp kontrast til deres offisielle opptredener og lovforarbeidene, utredningene og erklæringene de deltar i produksjonen av. De er nå engang i statens tjeneste … Men man må også ta hensyn til de formildende omstendighetene. Skulle de ta sjansen på å svømme mot strømmen og opponere mot banden av medieyndlinger, TV-stjerner, underholdningsartister, redaktører, kunstnere, menneskerettighets­fetisjister, samfunnsforskere, lærere, litterater, PR-konsulenter, jurister, venstrekristne, biskoper i blodrødt, psykologer, militante humanister, politikerutopister, bistandsorganisasjoner, foreninger og råd for alt mulig og umulig, skriver de samtidig under sin sosiale dødsdom. For de står overfor en falanks som riktignok har sprunget ut av nasjonens eget bryst, men som ikke desto mindre har trådt inn i tjeneste for de andre: BIG OTHER32.

Big Other ser deg. Big Other overvåker deg. Big Other har tusen stemmer, øyne og ører. Big Other er overalt. Han er den enbårne sønn av det herskende tankegods, som Kristus er Guds sønn og fylt av Den hellige ånd. Han trenger seg inn i hjernene. Han fører de barmhjertige sjeler bak lyset. Han sår tvil selv hos de mest klarsynte. Ingenting unngår ham. Som for Lenin i sin tid, står en masse av nyttige idioter til hans disposisjon. Hans ord er lov. Og de gode menneskene følger ham, hypnotisert, bedøvet, som fôrede gjess stappet fulle med engleaktige overbevisninger …

Big Other har særlig satt seg fore å kutte halsen over på de opprinnelige franskmennene slik at landet blir liggende åpent for godt. En viss tid var det bruk for dem, men etter hvert har de gjort sin tjeneste. En siste salve ble avfyrt i begynnelsen av 2010 av minister Eric Besson33: «Frankrike er hverken et folk, et språk, et geografisk område eller en religion, men et konglomerat av folk som ønsker å leve sammen. Det finnes ingen opprinnelige franskmenn, det finnes bare blandingsfranskmenn.» Nådestøtet tok Claude Allègre34, som alle kjenner, og Denis Jeambar35, eks-yppersteprest i ukemagasinet L’Express36, seg av like etterpå. I Le Figaro satte de med forenede krefter kniven i ryggen på en svært gammel nasjon: «Det finnes ingen opprinnelige franskmenn.» Slik begynner deres store artikkel over fem spalter. De er av den mening at definisjonen av nasjonal identitet utelukker «enhver etnisk referanse». Salt i såret mangler det heller ikke på: «Uttrykket «opprinnelige franskmenn» er fullstendig meningsløst. Vi er alle blandinger.»vii

Disse kategoriske synspunktene ble ikke motsagt. Hverken i avisen der de ble offentliggjort eller andre steder. Når det gjelder meg selv, kom jeg for sent. Jeg skriver langsomt, spesielt når jeg beveger meg i minefelt. Neste dag hadde Le Figaro avsluttet debatten. Jeg kommer straks tilbake til dette.

Blanding, blandingsmennesker, blandings-Frankrike – dette oppfinnsomme historisk-semantiske bedraget har virket ødeleggende. Det påtvinger oss et uforskammet amalgam, for det er et faktum at den utenomeuropeiske masseinnvandringen til vårt land ikke har pågått lenger enn femti år – i verste fall. Det stemmer at Frankrike er et produkt av et superbt og velgjørende gallisk-romansk brygg, hvor frankere, burgundere, vikinger, vestgotere, germanere og senere elsassere, baskere, katalanere, og jøder fra Alsace-Lorraine og grevskapet Venaissin, blandet seg med hverandre. Videre korsikanere, flamlendere, bretonere, provençalere, skotter, savoyarder, oksitanere, til slutt italienere, spaniere, polakker og portugisere. Men det var Europa som ble invitert til Frankrike, intet annet enn Europa. Her er de, de opprinnelige franskmennene! I tiden som har gått, har verden naturligvis endret seg kolossalt, men det finnes overhodet ingen grunn til å kalle de opprinnelige franskmennene «mangfoldige» eller «hybrider» for samtidig å rettferdiggjøre den egentlige raseblandingen slik den defineres i ordboken Petit Robert: «krysning, blanding av forskjellige raser».

La oss anta at jeg tar herrene Allègre og Jeambars autoritet alvorlig – og stiller meg det ærlige spørsmål om hvorvidt det foreligger en mulighet for at jeg til syvende og sist er et blandingsprodukt. Altså ser jeg etter i familiearkivet. Til tross for slektens beskjedne stand (den består av håndverkere, bønder, mindre eiendomsbesittere, underoffiserer, lavere funksjonærer), lar den seg for en stor del følge tilbake til Ludvig XIVs tid, i noen tilfeller enda lenger. Raspail-grenen vokser inn i grevskapet Venaissin, Causses-platåene og Languedoc. Morsgrenen, Chaix, stammer fra Dauphiné og Dévoluy-fjellene, og strekker seg «inn i de fjerneste tider», som Alexandre Vialatte37 ofte sa. I stamtreet mitt finner jeg navnene Dutey, Ventavon, Lherminier, Johaud, Verdet, Brottes, Vernissac, Poucholin, Pit, Dautel, Barbé, Théoule, David, du Terrail, Lamotte og flere andre avstamningslinjer. Jeg leter forgjeves etter navn som kan vekke mistanke om noen som helst eksotisk avstamning. Kanskje har det eksistert en vestgoter blant mine forfedre, en offiser med imponerende hårmanke som hadde kommandoen over en garnison i Vaison-la-Romaine under kong Teodorik II38. Min oldefar Joseph, kaptein i gendarmeriet og medlem i diverse lærde selskap, var rede til å sverge på at alle Raspail’er fra Vaucluse nedstammer fra vestgoterne. Og som vi vet, er vestgoterne av skandinavisk opprinnelse. Bomskudd altså. Jeg er ikke et blandingsprodukt …

Når vi regner med forsterkningene fra de gamle bonde- og adelsfamiliene, som er velsignet med en lang hukommelse, og de storborgerlige dynastiene, teller vi rundt regnet førti millioner opprinnelige franskmenn – som er fornøyd med å være det. Og hvis alle plutselig våkner, samtidig? Man kan ikke vite hva som vil skje. Men vær på vakt, Big Other …

Det jeg ikke kan begripe og som samtidig styrter meg ned i en avgrunn av fortvilelse og raseri, er hvorfor velorienterte franskmenn i en slik grad blindt, metodisk og sågar kynisk deltar i ofringen av et bestemt Frankrike (vi benytter ikke adjektivet «evig», som byr dem så imot) på alteret til en overdreven humanisme. Dette spørsmålet reiser jeg stilt overfor alle disse organisasjonene og foreningene for dette og hint, alle tankefabrikkene og de statsfinansierte forskningsinstitusjonene, manipulatorenes nettverk som har infiltrert staten på alle bauger og kanter, de veltilpassede mediene og representantene for den såkalte intelligentsiaen, som dag etter dag sprøyter sine ødeleggende ordgyterier inn i den franske nasjons underbevissthet. Big Other …

Selv om man skulle tilkjenne dem en viss oppriktighet – jeg for min del kan ikke det; i «De helliges leir» er de de første som redder sitt eget skinn – endrer det ikke på at jeg ved tanken på at det dreier seg om mine landsmenn, føler et dyptgripende ubehag. Hvorfor er de så oppsatt på å ødelegge dette landets grunnmurer? Er de egentlig franskmenn fortsatt? Hvorfor forkynner de uten stans og til det kjedsommelige sin troskap til «republikanske verdier», som åpenbart er løsrevet fra selve Frankrike? Eksempelvis uttalte Laurent Fabius39, tidligere statsminister, følgende på det sosialistiske partiets kongress i 2003: «Når Marianne40 på våre rådhus en dag bærer de vakre ansiktstrekkene til en ung fransk kvinne med innvandrerbakgrunn, vil vi ha tatt et stort skritt i retning av de republikanske verdienes endelige virkeliggjørelse.»viii Hvorfor er de alle så ivrige etter å fornekte alt som har å gjøre med den ukrenkelige og – hva som er ubegripelig for dem – hellige karakteren til et fedreland av kjøtt og blod? De marsjerer langs forræderiets vei. Big Other har kallet på dem. De kommer ilende: «Mitt hjem er også deres» (Mitterand) i et «Europa hvis røtter er like mye islamske som kristne» (Chirac). Kaster vi et blikk på nåtiden og fremtiden, nøler Sarkozy41 fortsatt; et lite skritt frem – og et stort tilbake …

I «De helliges leir» er det et avgjørende øyeblikk der presidenten nøler med å treffe en beslutning som vil ha skjebnesvanger betydning for fremtiden. Hundre skip har grunnstøtt langs vår kyst. Tusener på tusener danner en menneskelig flodbølge som ikke synes å ha noen ende, de andre veller innover land, brer seg utover strendene og inntar veier, gater, hager og hus. Natten har falt på. Presidenten taler i TV og radio, og hele verden lytter til ham. Han henvender seg til nasjonen: «Franskmenn, mine kjære landsmenn …» Han veier hvert ord. Han improviserer ikke. Han holder seg nøyaktig til teksten, som han selv har forfattet. Stemmen er rolig, alvorlig og samtidig energisk. Han rettferdiggjør seg. Han forklarer. Han taler om dem som har gått i land og invadert landet: «Deres skjebne er tragisk, men det er konsekvensene tatt i betraktning også vår.» Han oppfyller sine forpliktelser: «Franskmenn, mine kjære landsmenn, jeg har gitt vårt lands hær ordre om å møte innvandrerflåtens ilandstigning med våpenmakt, for jeg sier uten forbehold: Feighet overfor svakhet er den mest subtile, men samtidig den farligste og dødeligste form for feighet …»

Og akkurat der avbryter han plutselig seg selv. Stemmen hans brister. I tredve sekunder høres bare presidentens anstrengte åndedrag. Da han igjen griper ordet, er han et annet menneske. Han er overveldet av følelser. Han improviserer. Det er vanskelig å forstå ham, men hva han sier, vil forandre verdens ansikt: «Det er vanskelig å drepe. Å vite hvorfor er enda verre. Selv vet jeg hvorfor, men jeg har ikke fingeren på avtrekkeren og en nødlidendes kjød få meter foran geværmunningen.» Og så opphever han lydighetsplikten til «enhver soldat, enhver politimann og enhver offiser».

Big Other har fanget ham inn igjen …

Nok en gang: Det handler om en roman. I presidentens femten minutter lange tale komprimeres en prosess som daglig utspiller seg i våre liberale demokratier: i parlamentsdebatter, interpellasjoner, voteringer, høringer, og så videre. Sluttresultatet, med menneskerettighetene som underliggende motiv, er alltid det samme: først verbal besluttsomhet, så overgivelse.

I den virkeligheten som vi siden 1970-tallet har levd i her i Frankrike, hersker en søvngjengeraktig bevissthet om denne problematikken. Men tiden vil utvilsomt komme hvor dette endrer seg.

Vi har rett til å forvente en fast holdning og klare perspektiver fra statssjefen; dette er imidlertid ikke tilfellet. Det være seg av lettsindighet (Giscard d’Estaing42), militant (Chirac) eller åndelig (Mitterand) medskyldighet, eller kanskje på bakgrunn av en overbevisning om det umulige (Sarkozy) – våre presidenter har alltid vegret seg for offentlig å konfrontere sannheten av frykt for hvilke reelle beslutninger de ville bli tvunget til å treffe. De gir svarteper videre til etterfølgeren: Fordi ingenting ble gjort, kan det heller ikke gjøres noe – og la oss fortsette med det. Ivan Rioufol, en skribent i Le Figaro som har beskjeftiget seg inngående med disse spørsmålene, har beskrevet situasjonen ytterst presist:

«Våre gloriøse ledere, revet overende av den ukontrollerte og på samme tid veletablerte innvandringens kjensgjerning, besluttet en vakker dag at den franske republikk fra nå av offisielt skulle være multietnisk og multikulturell. Ingen ble varslet om dette, langt mindre spurt om sin oppfatning omkring denne nyinnførte identitetspolitikken, som er alt annet enn harmløs …»ix

Historikeren Jean Monneret fulgte opp: «Tenker disse folkene i det hele tatt over hva de gjør? Ja, det gjør de. På samme måte som man i bedriftsstyrene vurderer alt etter utsiktene for økonomisk profitt …»x

Vi skjenker den store Charles43, som i akk så henfarne tider (1959) kom nærmest denne sannheten, en anerkjennende tanke. Ikke offisielt, ikke offentlig, men i en privat, svært privat krets, sa han:

Nok vakre ord! Det er helt i sin orden at det finnes gule franskmenn, svarte franskmenn eller brune franskmenn. De viser at Frankrike står åpent for alle raser og at landet har en universell appell. Men forutsetningen er at de forblir en liten minoritet. Ellers ville ikke Frankrike lenger være Frankrike. Vi er jo fremfor alt et europeisk folk av den hvite rase, med gresk-latinsk kultur og kristen religion …xi

Vi har i det minste dette sitatet, i det minste dette ene som vi kan henvise til uten å risikere å bli trukket for retten, og takket være general de Gaulles utsagn kan vi skrive og publisere hva vi måtte ønske om dette temaet. Vi behøver ikke ta et eneste ord tilbake. Men den franske statssjef som er rede til å ytre slike oppfatninger offentlig, er neppe født ennå.

I mellomtiden får vi høre bare vås.

Det bygges illusoriske beskyttelsesskjermer som ser fine ut på papiret, men som blåses overende i neste øyeblikk: automatisk statsborgerskap gjennom å være født på fransk jordxii eller gjennom ekteskap, oppmykning av grensene og oppholdstillatelser og borgerretter gitt på de forskjelligste grunnlag, arbeidssky unge franskmenn som indirekte produserer arbeidsplasser for innvandrere, ettergivenhet overfor illegal innvandring, identifikasjonspapirer som ødelegges uten at det får følger, familiegjenforening, egne sosialhjelps- og trygdeordninger, fortrinnsrett til subsidierte boliger, statlig finansiering av hjelpeorganisasjoner. Og Big Other har patruljer på alle fronter. Ideen om kristen nestekjærlighet der man er skyldig overfor nesten, er fordreid; talemåten «vi har alle et ansvar for alt», som Big Other legitimerer sin herskesyke med, er en absurditet, men naturligvis et egnet redskap for å tømme godtfolks tårekanaler og lommebøker samtidig.

Hensiktsmessige tiltak som skånselsløs avvisning ved grensene eller oppsamling i leire, er en umulighet fordi Big Others allstedsnærværende mannskaper aldri hviler. Da skrikes det opp om at «dette minner om historiens mørkeste kapitler».

Myndighetene har gitt opp å styre.

Hver gang det blir født et barn i min familie eller bekjentskapskrets, kan jeg ikke se på det uten å tenke på skjebnen som det vil bli rammet av på grunn av våre europeiske og franske regjeringers uaktsomhet og unnfallenhet. I voksen alder får barnet virkelig erfare hva de har bidratt til …

Nåtiden rommer fremtiden – og innvarsler den. Hvor står vi? Det franske folk er et «europeisk folk av hvit rase med gresk-latinsk kultur», lyder de Gaulles premisser. I dag må de modifiseres en del. Den hvite rase er ikke lenger den dominerende, dessuten er det ikke lenger noen mening i å tale om den, da vitenskapen nå har avskaffet rasebegrepet … Det er ikke lenger tillatt å henvise til den som fenomen, og Big Other har forbudt ordet. Hva angår den «gresk-latinske kultur», er det vanskelig å finne spor av den i dagens fremvoksende generasjoner. Det samme gjelder den «lille minoritet», hvis økning ifølge generalen ville føre til at «Frankrike ikke lenger er Frankrike». Denne grensen ble ikke tatt alvorlig, deretter overskredet og til slutt overflommet. Den lille minoriteten har vokst uhemmet og mangedoblet seg til et punkt hvor den må omtales i flertall: de synlige minoriteter. De er i den grad synlige at det ikke lenger er nødvendig å referere til riktige eller forfalskede statistikker for å måle deres omfang i den hensikt å forstå det rent fysisk; man har uansett en forestilling om deres tyngde og ugjenkallelighet. Det er tilstrekkelig å gå dit hvor man støter på dem, i byer og sågar landsbyer, for ikke å snakke om forsteder og boligkvarterer hvor den forventede andelen på 50 prosent innvandrere i 2040-2050 forlengst er passert.

Oppfatningen om at alle disse menneskene er franskmenn eller vil bli det, er mildt sagt vanskelig å la synke inn eller overbevise seg selv om, og jeg kan ikke forestille meg hvordan streng håndhevelse av lovene vil kunne fjerne denne sterke fornemmelsen fra millioner av franskmenns hjerter, og heller ikke forhindre kritiske ytringer.

På dette punktet tar Big Other frem en argumentativ kølle: «Vi er ofre for vår nedarvede angst.» Nedarvet? Vel, hvorfor ikke? I de siste kapitlene av «De helliges leir» fører den «nedarvede angsten» til ødeleggelser. Det er ikke som flukten i juni 1940; det er verre, for man kommer seg ikke opp igjen og bøter på skadene, i hvert fall ikke i romanen. Hva er det man ser i dag? Angsten arter seg på en bestemt måte: Det handler om avvisning eller uvilje mot å «leve sammen». Det er ingen masseflukt, men et ordnet tilbaketog, en like frivillig som instinktiv ettergivelse. Resultatet er det samme: Den opprinnelige franskmannen trekker dit hvor de andre ikke er. Han har nådd et metningspunkt; han sier stopp. Han forbereder avreisen så godt han kan, og når øyeblikket er inne, bryter han opp med hele familien, så lenge det ikke er for sent. Akkurat slik foregår det utallige steder i det urbane rommet, der regelrette folkeforflytninger eller -tømminger finner sted.

Dette fenomenet griper om seg. Når en byadministrasjon forkynner at det skal bygges en boligblokk i et nærmere definert kvartal som ikke er «mangfoldig» nok, for slik å utvikle «multikulturen», begynner innbyggerne å stille seg spørsmål og legge fluktplaner. Ingen sympatisk refleks sett fra et «gjestfrihetsperspektiv», men det dreier seg her om primitiv ærlighet uten forstillelse, og det vil være galt å neglisjere resultatet av den.

Den opprinnelige franskmannen stemmer med føttene: Han drar sin vei. Og med en tilsvarende iver ser man også et anselig antall andre franskmenn ta til flukten, franskmenn som har andre røtter, og som sosiologene har gitt et navn som synes meg uheldig og nedlatende: les beurgeois44, borgere som er født i Frankrike og som føler seg dypt forbundet med landet.

Den kristne religion, hva med den? Et «folk med kristen religion» lød slutten på fanfaren fra den store Charles. De tunge katolske bataljonene er i dag betraktelig innskrumpet. Etterveksten av prester har gått i stå. Biskopsembedet har med få unntak ikke gjenfunnet sin kraft, på langt nær. Av de mellom åtte og ti millionene praktiserende katolikker i Frankrike har mange fjernet seg fra dogmene og de religiøse reglene, og holder det ikke lenger for nødvendig å markere avstand til det herskende samfunnsfellesskapet eller gi avkall på frihetene som resten av befolkningen gjør krav på under de «republikanske» lovenes og verdienes banner.

Likevel har jeg på dette punktet sluttet å være pessimist. Den katolske minoriteten kjemper med ryggen mot veggen. Antallet troende kommer ikke lenger til å minke, snarere det motsatte. De unge prestene er ikke tallrike, men overordentlig «motiverte». Også her avtegner det seg en tilbakevending til tradisjonen. Som i høymiddelalderens barbariske tider, ber munkene og nonnene årvåkent i sine klostre – og de kallede strømmer til. Når man tror på Guds nåde, de gode gjerningers belønning og de helliges fellesskap, kan Frankrikes kristenhet bevege seg mot gjenfødelsens morgendemring. Sist påske var kirkene overfylte, hele miljøet deltok spontant i understøttelsen av paven og feiringen av gjenoppstandelsen. Ikke å forglemme hørte man i dette landet, som så innbitt dyrker sin laïcité, morgen, middag og kveld tusener av kirkeklokker som kallet til bønn. Maria-bønnen, som en gang fulgte etter klokkenes klang, er det få som kjenner lenger, og den resiteres heller ikke. Men våre evige klokker klinger fortsatt, og dem hører man i det minste! Når man vet at bystyrene overalt, uavhengig av sin politiske sammensetning, finansierer automatikken og vedlikeholdet, kan man trekke den konklusjon at våre kristne røtter, hvis nevnelse i innledningen til EUs grunnlov ble forhindret av Jacques Chirac, ennå ikke er helt revet opp. I øyeblikket er det vel i Frankrike ikke en eneste ordfører som vil akseptere eller gå inn for avvikling av Maria-bønnens klokkeslag. Er dette den siste ubevisste refleks overfor avkristningens dødelige ørken? Kanskje spiller moskeene en rolle? Fortsatt for tidlig å konkludere, men hvem vet …

La oss til slutt ta for oss islam: som religion, trosfellesskap og sivilisasjonsform. Den mer påtrengende islamismen som politisk-religiøs bevegelse er en sak for seg; den har som mål å utbre islam over hele verden. Islam teller en og en halv milliard troende som er vekket fra sin misnøyes og koloniale avhengighets dvale. Fortroppen er allerede i ferd med å få fotfeste i Europa, avgjort ikke for å la seg assimilere, men for å vinne innpass … Islam spiller ingen særlig rolle i «De helliges leir». I 1973 var jeg – må jeg innrømme – ikke i stand til å forutse makten islam i dag besitter. Islam dukker opp i noen få scener i romanen, begrenset til Allah. I navnene til Buddha, Allah og den hinduistiske gudeverden strander fortroppen til utallige millioner innvandrere ved Frankrikes kyst. Etter hvert som budskapet om flåtens ankomst brer seg, kneler Paris’ muslimske arbeidere i retning Mekka. Invasjonens religiøse dimensjon er en konstant faktor. Konstant, men ikke avgjørende. Invasjonens slagkraft springer primært ut av antallet. Inntrengernes motiver er hovedsakelig materielle og sikter mot konkret overlevelse: fattigdom, fortvilelse, visjonen om det lovede land, lengselen etter en bedre tilværelse. Den religiøse troen tjener kun til å høyne vissheten om det hellige: at de når frem, er Allahs vilje, Buddhas, og så videre. En faktor som, kan man si, gir dem en fordel overfor den andre siden …

Når vi vender tilbake til nåtiden, er det nettopp dette fortrinnet som utgjør forskjellen: det helliges kraft slik den arter seg gjennom moskeer, minareter (som en dag kanskje tar helt over for våre kirkeklokker), de tildekkede kvinnene, ramadan, utdannelsen av imamer, innføring av muslimske fridager, ofring av sauer, markedsføring av halal-produkter, offentlig godkjent Koran-undervisning, religiøse radio- og TV-stasjoner, valg av fornavn som stammer fra fremmede land – alt dette er synlige tegn på en militant fellesskapsmentalitet, som bare må passe på at den foreløpig ikke lener seg for langt ut av vinduet.

Hadde jeg vært i deres sted, befridd fra enkelte innrømmelser overfor den moderne verden, som ideen om likhet mellom kjønnene, ville jeg sannsynligvis også handlet slik. Men det er jeg ikke. Jeg holder fortet på motsatt side av elven.

Islam er, når det kommer til stykket, bare en bestanddel av oversvømmelsen, riktignok den best organiserte og mest målbevisste, men ikke den eneste som teller. Folkeslag, stammer og de mest eksotiske nasjonaliteter trenger seg frem til våre porter, og så snart de har brutt gjennom, begynner de å sikre etterslekten. Demografen Michèle Tribalat har lansert en fornøyelig og samtidig varsom formulering for å beskrive denne prosessen: «egenproduksjon av familiestrøm».xiii Hva gjelder våre egne etterkommere, blir de fra den tidligste barndom formet etter Big Others retningslinjer slik at de pent føyer seg inn i og underkaster seg den multikulturelle mangfoldsnasjonens ideologi. De har knapt noe annet valg enn å la seg presse inn i den nye franskmannens støpeform anno 2050 uten å kny.

La oss imidlertid ikke fortvile. Det kommer ganske sikkert til å eksistere slikt som antropologene kaller isolerte grupper: sterke minoriteter, kanskje 20 millioner franskmenn (som for øvrig ikke nødvendigvis behøver å være hvite)xiv som fortsatt taler vårt språk perfekt og som holder fast ved vår kultur og livsform slik den har blitt oss overlevert fra generasjon til generasjon.

Det blir ikke enkelt. Stilt overfor alle de forskjellige innvandrergruppene som vokser frem på ruinene av «integreringen» og som i 2050 vil være varig og institusjonelt forankret, vil det her – jeg leter etter et passende begrep – dreie seg om et fellesskap som ivaretar det franskes kontinuitet. Det vil bygge på familienes fødselsrate og et livsnødvendig inngifte, egne skolestrukturer og solidariske nettverk, kanskje til og med egne geografiske soner og territorielle områder, og – hvorfor ikke? – på kristen, til og med katolsk tro hvis man er heldig – dersom den fortsatt finnes.

Dette vil bli tatt ille opp. Sammenstøtet vil komme før eller senere, og så vil man sette de oppsetsige på plass med demokratisk-legale midler, samt med en passende form for fysisk tvang. Slik ender «De helliges leir». Og så? Så blir Frankrike, hvor folk av alle slags etnisk opphav har blandet seg, et helt nytt land, og det gamle ivaretatt bare av eremittkrepser som slår seg til i forlatte skall fra en nesten utryddet art man kalte franskmenn, og som slett ikke er identiske med de genetisk muterte forfedrene til dem som vil smykke seg med deres navn i andre halvdel av dette århundret.

Det finnes også en annen hypotese: at de siste tilfluktsstedene vil holde stand inntil en reconquista45 står for døren. Den vil utvilsomt skille seg fra sitt spanske forbilde, men være inspirert av de samme motivene. Vi kan ikke utelukke at det i andre europeiske land og områder, som Nederland, Danmark, Belgia, Sveits, Nord-Italia og Østerrike – ja, for den saks skyld i hele Europa – vil finnes lignende isolerte grupper som kan slutte seg til en slik bevegelse.

Her er utgangspunktet for en farlig roman. Muligens er forfatteren ikke engang født, men til rett tidspunkt vil verket se dagens lys i en eller annen form, så mye er jeg sikker på.

Jeg ønsker Big Other lykke til …

 

 

Forfatterens noter:

i Forfatteren av «The Clash of Civilizations», Simon & Schuster, New York, 1996.


ii Se Alfred Sauvy: «L’Europe submergée», Dunod-Bordas, Paris, 1987.

iii  Se Zemmours bok «Mélancolie française», Fayard/Denoël, Paris, 2010. 


iv  Riktignok finnes det historiske eksempler på dette utenkelige, og de ligger ikke særlig langt tilbake i tid. I 1945–46 ble millioner av tyskere fordrevet for å gi plass til russere og polakker, og millioner av polakker ble tvunget til å forlate sitt land og sine eiendommer til fordel for ukrainere og hviterussere. Et annet eksempel er millionen algirske franskmenn som mellom mars og juni i 1962 ble skysset til Frankrike med ikke stort annet enn en koffert. Brutale former for eksodus, som knapt ble lagt merke til av omverdenen. Slikt er forbi og skjer ikke igjen. I dag er det umulig å forestille seg, praktisk som moralsk. Tidene har forandret seg. Folkene som lå i strid med hverandre også. 


v Økt til ett år med Perben II-loven fra 2004.

vi Le Monde, 7. januar 1998.

vii Le Figaro, 27. januar 2010.

viii Man spør seg uvegerlig hvilke «verdier» beslutningstagerne og de ledende intellektuelle maser med i våre naboland som ikke er republikker: Belgia, Nederland, Luxembourg, Storbritannia, Danmark, Sverige, Norge, Spania …

ix «La Republique des faux gentils», Éditions du Rocher, Monaco, 2004. x La Nouvelle Revue d’Histoire, januar 2010.

x La Nouvelle Revue d’Histoire, januar 2010.

xi  Alain Peyrefitte: «C’était de Gaulle», Éditions de Fallois, Paris, 1994. 


xii  Mayotte [del av øygruppen Komorene i Indiahavet, o.a.], forfremmet til fransk oversjøisk departement i 2009 med en befolkning av 95 % afrikanske muslimer, er nå Frankrikes 
største fødestue!

xiii Se Tribalats bok «Les Yeux grand fermés: L’immigration en France», Denoël, Paris, 2010.

xiv På slutten av romanen slutter en høyvokst inder fra den franske kolonibyen Pondicherry seg til de siste motstandskjemperne: «Å være hvit er etter min mening ikke et spørsmål om hudfarge, men om sinnstilstand.»

 

Oversetterens noter:

1 Le Figaro, sentrum/høyre-dagsavis, grunnlagt 1826.

2 Le Monde, moderat venstreorientert dagsavis, grunnlagt 1944.

3 L’Aurore, sentrumsorientert dagsavis, 1943–1985.

4 Le Quotidien du médecin, medisinsk avis, utkommer to ganger per måned, grunnlagt 1971.

5 Valeur actuelles, høyreorientert nyhetsmagasin, grunnlagt 1966.

6 Minute, sterkt høyreorientert ukeavis, grunnlagt 1962.

7 Aspect de la France, monarkistisk-nasjonalistisk, sterkt høyreorientert ukeavis, 1947–1992.

8 Rivarol, fascistisk ukeavis, grunnlagt 1951.

9 La Croix, katolsk dagsavis, grunnlagt 1880.

10 La Libre Belgique, katolsk orientert belgisk franskspråklig dagsavis, grunnlagt 1884.

11 Progrès de Lyon, uavhengig regional dagsavis, grunnlagt 1859.

12 Jean Cau (1925–1993), journalist og forfatter, personlig sekretær for Jean-Paul Sartre 1946–1957, opprinnelig venstreorientert, fra tidlig på 1960-tallet og fremover sterkt høyreorientert.

13 L’Observateur, venstreorientert dagsavis, grunnlagt 1964.

14 Pierre Gaxotte (1895–1982), journalist og historiker, høyreorientert; Thierry Maulnier (1909–1988), journalist og forfatter, høyreorientert; Jean Anouilh (1910–1987), dramatiker; Maurice Druon (1918–2009), forfatter, fransk kulturminister 1973–1974; Jean-Louis Curtis [psevdonym for Albert Laffitte] (1917–1995), forfatter; Michel Déon (1919–), skribent og forfatter, høyreorientert; Jacques Laurent (1919–2000), journalist og forfatter, høyreorientert; Jean Dutourd (1920–2011), skribent, journalist og forfatter, høyreorientert.

15 Alfred Sauvy (1898–1990), demograf, antropolog og historiker, direktør for INED (Det nasjonale institutt for demografiske studier) 1945–1962.

16 INED: Institut national d’études démographiques.

17 Madeleine Robinson (født Svoboda, 1917–2004), fransk-tsjekkisk skuespillerinne.

18 Éric Zemmour (1958–), skribent og politisk journalist, sterkt høyreorientert.

19 Pleven-loven (etter René Pleven, 1901–1993, politiker, sentrum-høyre (gaullist), justisminister i Frankrike 1969–1973) vedtatt 1. juli 1972 kriminaliserer diskriminering basert på etnisitet, nasjon, rase og religion.

20 Georges Pompidou (1911–1974), politiker, sentrum-høyre (gaullist), statsminister i Frankrike 1962–1968, president 1969–1974.

21 Pierre Messmer, politiker, sentrum-høyre (gaullist), statsminister i Frankrike 1972–1974.

22 Gayssot-loven (etter Jean-Claude Gayssot, 1944–, politiker, kommunist) vedtatt 13. juli 1990 gjør det straffbart å benekte «forbrytelser mot menneskeheten» (eksempelvis Holocaust) og viderefører Pleven-loven av 1. juli 1972 som kriminaliserer alle former for diskriminering basert på etnisitet, nasjon, rase og religion; Lellouche-loven (etter Pierre Lellouche, 1951–, politiker, sentrum-høyre) vedtatt 3. februar 2003 skjerper straffene for lovbrudd etter Gayssot-loven; Perben II-loven (etter Dominique Perben, 1945–, politiker, sentrum-høyre), vedtatt 9. mars 2004, er en lov som blant annet innebærer generell straffeskjerpelse for ulike typer organisert kriminalitet.

23 HALDE: Haute autorité de lutte contres les discriminations et pour l’égalité.

24 Jacques Chirac (1932–), politiker, sentrum-høyre (gaullist), statsminister i Frankrike 1974–1976 og 1986–1988, president 1995–2007.

25 Forfatteren har ved flere anledninger foretatt mindre justeringer av romanen, spesielt i forbindelse med 1985-utgaven.

26 François Mitterrand (1916–1996), politiker, sosialist, president i Frankrike 1981–1995; Jean-Louis Debré (1944–), politiker, sentrum-høyre (gaullist); Lionel Jospin (1937–), politiker, sosialist, statsminister i Frankrike 1997–2002; Louis Mermaz (1931–), politiker, sosialist; Robert Badinter(1928–), politiker, sosialist, justisminister i Frankrike 1981–1986; Jean-Pierre Chevènement (1939–), politiker, sentrum-venstre, kandidat ved presidentvalget i 2002; François Pinault (1936–), forretningsmann, multimilliardær, kunstsamler; Jacques Toubon (1941–), politiker, sentrum-høyre (gaullist), justisminister
i Frankrike 1995–1997; Max Gallo (1932–), journalist, forfatter, historiker og politiker, sosialist; Raymond Barre (1924–2007), politiker, sentrum-høyre, statsminister i Frankrike 1976–1981; Maurice Schumann (1911–1998), journalist og politiker, sentrum, utenriksminister i Frankrike 1969–1973; Alain Poher (1909–1996), politiker, sentrum, kandidat ved presidentvalget i 1969; Louise Weiss (1893–1983), journalist, forfatter, feminist og politiker, sentrum-venstre, senere sentrum-høyre; André Malraux (1901–1976), forfatter, eventyrer, kunstteoretiker og politiker, venstreorientert, senere gaullist, kulturminister i Frankrike 1959–1969.

27 Le Monde diplomatique, venstreorientert månedsavis, grunnlagt 1954.

28 FNAC: Federation nationale d’achats des cadres [Tjenestemennenes nasjonale innkjøpskooperasjon], butikkkjede for bøker, film og elektroniske produkter, grunnlagt i 1954 av trotskistene André Essel og Max Théret.

29 Pierre Mauroy (1928–2013), politiker, sosialist, statsminister i Frankrike 1981–1984.

30 Matin du Paris, venstreorientert dagsavis, 1977–1987.

31 Bertrand Poirot-Delpech (1929–2006), journalist og forfatter.

32 Henspilling på George Orwells roman 1984 (1949) der diktatoren i det fiktive totalitære landet Oceania går under navnet Big Brother. ‘Big Other’ henspiller også på talemåten de andre («les autres») som i akademiske kretser gjerne brukes om diverse minoritetsgrupper og folk utenfor den vestlige kulturkrets.

33 Eric Besson (1958–), politiker, venstreorientert, innvandrings- og integrasjonsminister 2009–2010.

34 Claude Allègre (1937–), skribent, politiker, sosialist.

35 Denis Jeambar (1948–), journalist og redaktør, konservativ (anglo-amerikansk orientert).

36 L’Express, ukentlig nyhetsmagasin, grunnlagt 1953.

37 Alexandre Vialatte (1901–1971), skribent og litteraturkritiker.

38 Teodorik II (426–466), konge over vestgoterne 453–466.

39 Laurent Fabius (1946–), politiker, sosialist, statsminister i Frankrike 1984–1986.

40 Kvinneskikkelse, Frankrikes nasjonalsymbol.

41 Nicolas Sarkozy (1955–), politiker, sentrum-høyre (gaullist), president i Frankrike 2007–2012.

42 Valéry Giscard d’Estaing (1926–), politiker, sentrum-høyre, president i Frankrike 1974–1981.

43 Charles de Gaulle (1890–1970), president i Frankrike 1959–1969.

44 ‘Beur’, betegnelse på franskmenn av nordafrikansk avstamning; ‘bourgeois’, borger. Med ‘les beurgeois’ menes et assimilert borgerskap av nordafrikansk opprinnelse.

45 Henspilling på den kristne gjenerobringen av den iberiske halvøy fra maurerne (muslimene) mellom 718 og 1492.

 

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir» fra Document Forlag her. Nå satt ned fra 399 til 250 kroner!