Kommentar

Eugene Delacroix Liberty leading the people (1830)

Vi er borgere av forskjellige politiske orienteringer, ofte i strid med hverandre, men kommer sammen for å gi uttrykk for vår frykt overfor den sterkt fremvoksende islamismen. Det som forener oss er ikke noen spesielle preferanser, men snarere den sterke fornemmelse av at friheten trues, og ikke bare friheten til å tenke. Det som forener oss i denne stund er mer grunnleggende enn alle de saker som vil splitte oss i morgen.

Den nye islamske totalitarismen søker å vinne terreng ved hjelp av alle midler, og på samme tid foregi seg å være et offer for manglende toleranse. Man fikk bivåne denne strategien senest for noen uker siden, da lærerforeningen SUD Éducation 93 foreslo å tilføye utdanningsplanen et trinn besteånde i «workshops» for «statsrasisme», hvor heteroseksuelle hvite elever skulle være ekskludert. Endel av foregangsmennene her var sympatisører av Collectif contre l’islamophobie en France og Parti des indigènes de la République. Eksemplene av denne sort er i det siste blitt mangfoldige. Slik er vi blitt lært at den beste måten man kan bekjempe rasisme på, er det å skille «rasene» ad. Om denne tanken forekommer oss å være en snublesten, er det fordi vi er republikanere.

Vi er også blitt forstått med at, fordi religionene er blitt krenket her til lands av en «instrumentalisert sekularisme», er vi nødt til å gi dem som inkarnerer «minoriteten», det vil si islam, en helt spesiell plass, så de ikke lenger behøver å føle seg ydmykede. Den samme idéen synes å ramme bredere: det viser seg nemlig at ved å dekke seg til beskytter kvinnene seg fra mennene, og fjerner seg fra dem på en slik måte at de endelig står fritt til virkelig å være frie.

Det felles springende punkt for disse to uttrykkene for en særskilt tenkemåte, er at det handler om å beskytte de «undertrykte» (det er ikke våre ord, men tilhører SUD Éducation 93), og at man bare slik, ved å skille de undertrykte fra alle andre, vil være i stand til å skjenke dem deres rettigheter.

Det er ikke enge siden apartheid styrte i Sør-Afrika. De forsøkte også å rettferdiggjøre det hele ved å tildele de svarte «sine egne» områder, hvor de ble innrømmet en forestilt uavhengighet. Slik et system har heldigvis forsvunnet.

Men se, i dag legges det frem forslag om nye former for apartheid i Frankrike: en segregasjon «i revers», grunnlagt på tanken om at de «undertrykte» slik skulle kunne bevare sin verdighet, idet de blir beskyttet fra sine «undertrykkere».

Men betyr ikke det da at en kvinne som våger å kaste sitt slør dermed er fritt vilt? At en «rase» som menger seg med andre av den grunn blir «ydmyket»? At en religion som aksepterer å være én blant flere andre religioner dermed mister all troverdighet?

Og de franske muslimer, eller de som er av muslimsk kulturell bakgrunn uten selv å være troende, som elsker folkestyret og ønsker å leve sammen med alle andre, har de også behov for islamismens beskyttelse mot «undertrykkerne»? Og kvinnene som nekter å leve bornerte liv under islams åk, hvem skal bestemme på vegne av dem? Og hva med alle andre? De som ikke fortjener noen plass under undertrykkelsens sol. Hva gjør man med dem?

Hele denne mentalitet og tilhørende praksis er i absolutt motstrid med alt som er blitt gjort for å sikre Frankrike som et land av medborgerlig fred. I lang tid har landets samhold vært grunnlagt på at man ikke gir etter for særegenheter, som kan foranledige interne konflikter. Det man kaller den republikanske universalisme kan ikke bestå i å benekte kjønnene, etnisitetene, eller folkegrupper, men det kan være et felles borgerlig rom uavhengig av disse kategoriene, og dermed uten at noen på forhånd er ekskluderte. Og hvordan er det mulig ikke å se at religionsnøytraliteten også beskytter de religionene som er mindretallige? En trussel mot denne religionsnøytraliteten truer også i det samme med religionskrig.

Hva for et formål har så denne nyvunne segregasjonismen? Er den utelukkende ment for å redde de «undertrykte» fra å komme i kontakt med andre, og å bevare deres renhet? Har ikke denne bevegelsen til fremste formål å bestyrke løsrivelsesprosessen fra det nasjonale fellesskap, dets lover og seder? Er det ikke et uttrykk for et hat mot det som aller mest karakteriserer vårt land og folkestyre?

At hver og én skulle leve etter sitt fellesskaps lover i forakt for alle andres lover, at hver og én ikke skulle dømmes av andre enn sine egne, det er det absolutt motsatte av den franske republikks ånd. Denne er grunnlagt på avvisningen av private rettigheter, som utelukkende, og særlig, skulle gjelde enkelte grupper – avskaffelsen av privilegier. De samme lover for enhver av oss, ja, det er det som sikrer republikken.

Den nye separatismen rykker fremad under falskt dekke. Den ønsker å fremstå som godartet og mild, men er i virkeligheten det viktigste våpen i islamismens politiske og kulturelle erobringstokt. Islamismen ønsker å være noe særskilt på grunnlag av at den nettopp avviser alle andre, deriblant muslimer som ikke underkaster seg deres syn. Islamismen avskyr den demokratiske suverenitet, nettopp fordi den nekter islamismen enhver legitimitet. Islamismen føler seg ydmyket så lenge den ikke er eneherskende.

Det handler ikke om å akseptere dette. Vi ønsker å leve i en komplett verden, hvor de to kjønn ikke føler seg støtt av tilstedeværelsen av det annet kjønn. Vi ønsker å leve i en komplett verden, hvor kvinner ikke føler seg bedømt som mindreverdige av natur. Vi ønsker å leve i en komplett verden, hvor mennesker kan menge seg med hverandre uten å frykte. Vi ønsker å leve i en komplett verden hvor ingen religion er lov.

L’appel des 100 intellectuels contre le «séparatisme islamiste»

 

Waleed al-Husseini, forfatter
Arnaud d’Aunay, maler
Pierre Avril, professor
Vida Azimi, jurist
Isabelle Barbéris, professor
Kenza Belliard, underviser
Georges Bensoussan, historiker
Corinne Berron, forfatter
Alain Besançon, historiker
Fatiha Boudjahlat, essayist
Michel Bouleau, jurist
Rémi Brague, filosof
Philippe Braunstein, historiker
Stéphane Breton, cineast, etnolog
Claire Brière-Blanchet, reporter, essayist
Marie-Laure Brossier, regionalt tillitsvalgt
Pascal Bruckner, forfatter
Eylem Can, dramaturg
Sylvie Catellin, semiolog
Gérard Chaliand, forfatter
Patrice Champion, tidligere parlamentarisk rådgiver
Brice Couturier, journalist
Éric Delbecque, essayist
Chantal Delsol, filosof
Vincent Descombes, filosof
David Duquesne, infirmier libéral
Luc Ferry, filosof, tidligere statsråd
Alain Finkielkraut, filosof, forfatter
Patrice Franceschi, forfatter
Renée Fregosi, filosof
Christian Frère, professor
Claudine Gamba-Gontard, professor
Jacques Gilbert, idéhistoriker
Gilles-William Goldnadel, advokat
Monique Gosselin-Noat, professor
Gabriel Gras, biolog
Gaël Gratet, professor
Patrice Gueniffey, historiker
Alain Guéry, historiker
Éric Guichard, filosof
Claude Habib, forfatter, professor
Nathalie Heinich, sosiolog
Clarisse Herrenschmidt, lingvist
Philippe d’Iribarne, sosiolog
Roland Jaccard, essayist
Jacques Jedwab, psykonalytiker
Catherine Kintzler, filosof
Bernard Kouchner, lege, tidligere minister
Bernard de La Villardière, journalist
Françoise Laborde, journalist
Alexandra Laignel-Lavastine, essayist
Dominique Lanza, klinisk psykolog
Philippe de Lara, filosof
Josepha Laroche, professor
Alain Laurent, essayist, redaktør
Michel Le Bris, forfatter
Jean-Pierre Le Goff, filosof
Damien Le Guay, filosof
Anne-Marie Le Pourhiet, jurist
Barbara Lefebvre, lærer
Patrick Leroux-Hugon, fysiker
Élisabeth Lévy, journalist
Laurent Loty, idéhistoriker
Mohamed Louizi, ingeniør, essayist
Jérôme Maucourant, økonom
Jean-Michel Meurice, maler, produsent
Juliette Minces, sosiolog
Marc Nacht, psykoanalytiker, forfatter
Morgan Navarro, tegner
Pierre Nora, historiker, redaktør
Robert Pépin, oversetter
Céline Pina, essayist
Yann Queffélec, forfatter
Jean Queyrat, produsent
Philippe Raynaud, professor i statsvitenskap
Robert Redeker, forfatter
Pierre Rigoulot, historiker
Ivan Rioufol, journalist
Philippe San Marco, forfatter, essayist
Boualem Sansal, forfatter
Jean-Marie Schaeffer, filosof
Martine Segalen, etnolog
André Senik, lærer
Patrick Sommier, skuespiller
Antoine Spire, visepresident i la Licra
Wiktor Stoczkowski, antropolog
Véronique Tacquin, professor, forfatter
Pierre-André Taguieff, politolog
Maxime Tandonnet, forfatter
Sylvain Tesson, forfatter
Paul Thibaud, essayist
Bruno Tinel, økonom
Michèle Tribalat, demograf
Caroline Valentin, essayist
David Vallat, forfatter
Éric Vanzieleghem, dokumentarist
Jeannine Verdès-Leroux, historiker
Emmanuel de Waresquiel, historiker
Ibn Warraq, forfatter
Yves-Charles Zarka, filosof
Fawzia Zouari, forfatter

Oversatt av Odin Fredrik Rustad