Kommentar

Jeg har tilbrakt morgentimene i selskap med Michael Cook, historikeren i islamsk historie som i juni ble tildelt årets Holbergpris. Et flimrende bilde av ham på norsk tv var blitt liggende i hukommelsen.

En timelang forelesning av ham i regi av British Academy ligger på youtube.com. Det er vel verdt tiden. Det viser hva en real scholar betyr og står for: seriøsitet, oppriktighet, selv der hvor det støter an mot tidens konvensjoner. Foredraget er holdt i USA, og kanskje det ham et større rom enn hans alma mater Cambridge?

Tema for forelesningen er Islamic Revivalism. De to ordene – islamisme og revivalisme – gjenoppvekking av en arv med påstand om at den skal anvendes på samtiden. Et program for omdanning av samfunnet.

Cook setter opp noen definisjoner på denne revivalisme, og spør: finnes det paralleller utenfor islam?

Kriteriene er:

1. Getting religion. Som simpelthen betyr å bli religiøs.

2. Identity politics: den muslimske identiteten blir så viktig at den overskygger andre identiteter. Cook nevner at muslimene brøt ut av India og dannet Pakistan fordi de følte at de måtte leve i en egen stat for muslimer.

3. Promoting islamic values. Det holder ikke med identitet, den må fremmes, muslimer må oppdras, med sanksjoner. Her kommer moralpolitiet inn. Særlig overfor kvinner.

4. An Islamic state: Muslimer må ha sin egen stat for å kunne realisere sin tro.

5. For å realisere kalifatet trengs jihad.

Cook gjennomgår disse kriteriene og finner paralleller på de øverste trinnene: pinsevennvekkelsen i Latin-Amerika (getting religion), i hindunasjonalisme (identitetspolitikk), i kampen mot abort finner han ekko av fremming og overholdelse av islamske verdier med sanksjoner, men det er ikke i nærheten av moralpolitiet som sjikanerer kvinner på Teherans gater fordi en hårtust stikker frem. Det siste fenomenet er langt mer omfattende.

Jo lenger ned på listen han kommer jo vanskeligere blir det å finne paralleller. For å finne en parallell til den islamske staten må han lete lenge. Han finner en kristen marginal gruppe i USA, Christian Reconstructionists, som ønsker å danne en polity, et samfunn basert på modeller fra Det gamle testamente. Men selv hos disse er det ambivalens mot å bryte med den amerikanske grunnloven. Det er en Gary North, svigersønnen til grunnleggeren, som tar skrittet fullt ut, og Cook sier han høres ut som Ayman Zawahiri.

– I had to look hard to find this example, sier Cook. Han har spurt alle studentklasser om de har hørt om dem. Ingen har.

På det ytterste punktet – jihad – var det også vanskelig. Der var det kun en gruppe blant sikhene, kalt Khalsa, som gir sammenligningsgrunnlag. De består av 1.700 medlemmer. De følger den 10. guru som levde i 1699, interessante detaljer som Cook gir underveis på hvor variert historien er.

Cooks konklusjon: På de fleste punkt er det mulig å finne paralleller til islamismen, selv om eksemplene blir mer marginale jo lenger ned man kommer. Men hvis man ser på helheten er det umulig å finne en parallell – «you will not find any».

Det kommer fra en beskjeden mann, som man ikke vil mistenke for å overdrive. Tvertimot.

Han spør videre: Men muslimer er svært forskjellige, de er spredt over hele kloden. Hva er det de har til felles utover religionen?

Hans svar er Third World Predicament, dvs. å leve i samfunn som befinner seg på bunnen av rangstigen, som plages av underutvikling, korrupsjon, mangel på demokrati, utdannelse, svake sivilsamfunn, autoritært styresett, mangel på politiske og sosiale rettigheter, dårlige rettssystem, etc. Hva UNDP-rapportene kalte lack of human development.

Disse menneskene har et ønske om å ta igjen, de identifserer seg med mennesker som viser defiance, tross. Cook kaller islamisme en articulation av tredje-verden-raseri. Islam er et perfekt instrument for det han kaller «rejectionist values» – avvisningsverdier.

Dette er interessant, for det samme er venstreradikalisme. Tredjeverden-identifisering har vært en viktig komponent i det som fikk navnet the new left på 50-tallet. Verdensordenen er urettferdig, og kampen for å velte den er rettferdig. Uretten er så stor at man kan relativisere metodene. Det er lov å være umoralsk i den gode saks tjenste. Attac-bevegelsen og de autonome er fortsettelser av denne aktivismen.

Che Guevara var symbolet på den sosialistiske frigjøringskampen og Osama bin Laden på den islamistiske. Den siste beundret visstnok den første.

Denne affinitet blir sjelden omtalt i offentligheten, til tross for at slektskapet ligger opp i dagen.

Tørsten etter rettferdighet og følelsen av selvrettferdighet er noe av den samme. Bærere av the mission, oppdraget, er selv utrustet med den moralske vekt som gjør dem i stand til å bestemme hva som er rett og galt. De hører den indre stemmen og har mandatet. Det er vanskelig å føre en diskusjon eller være i opposisjon til bevegelser med slike «oppdrag», enten de er immanente eller transcendente. Tilhørende denne verden eller den neste.

Opplysningstanken er annerledes, den forkynner en annen likhet, som inkluderer annerledeshet og garanterer den frihet, men ikke til å ødelegge allmenningen og allmuen. Folket er den suverene. Makten ligger hos dem. Det sekulære er ikke nødvendigvis i strid med kristendommen, men kan sees som forlengelse av den. Som pave Benedikt XVI sa: Mennesket er utstyrt med fornuft.

Cook nevner at det er elementer i islam fra opprinnelsen som betoner egalitet og en begrenset form for representasjon: Det heter at «alle arabere er like», og at lederen kun sitter så lenge han styrer rettferdig – det vises til Abu Bakrs tiltredeleseserklæring som den første kalif i 732. Det er heller ikke herskeren som eier alt han styrer over. Det er ikke hans. Selv om dette er erklæringer som ikke stemmer med realitetene, så gir det islamister en følelse av at Vesten ikke har noe å lære bort. Muslimene har sin egen form for demokrati, og Vesten har trolig stjålet den fra muslimene og gjort den hedensk.

Igjen en parallell til sosialistene som mener at deres form for demokrati er mer demokratisk enn det liberale demokrati.

Sosialistene har mandatet fra historien, islamistene fra Allah. Resultatet er styreformer hvor flertallet styrer og hvor det å stå utenfor betyr prøvelser.  Beskyttelsen for annerledestroende og annerledestenkende er svak. Det er denne beskyttelsen som er det liberale demokratis adelsmerke.

Når islamister kommer inn i liberale samfunnn er de raske til å utnytte de borgerlige frihetene, til sosialistenes sterke forsvar og støtte. Sosialistene gjør dette angivelig for å beskytte de svake, men det ligger en identifikasjon på et dypere plan, som er en kollektiv oppfattelse av samfunnet.

Liberale mennesker er redde for å legge seg ut med de som forsvarer de svake og holder munn. I stedet utvikler de dobbeltpersonligheter; et ansikt de viser utad, og et innvendig.

Utforskingen av disse psykologiske mekanismene for fortrengning, forstillelse og benktelse roper på sofistikerte analyser. De handler om hvordan mennesker skjuler for seg selv hva som skjer med dem selv og samfunnet rundt dem.

I noen tilfeller føler man at det ikke er noen berøring mellom de to sidene. Fenomenet er særlig utbredt blant journalister og kulturmennesker, som steller med vårt åndsliv og politiske liv. Det oppstår en absurd situasjon: Ting de selv rapporterer går ikke inn.

Dagbladets kommentator Marie Simonsen er ingen novise. Etter demonstrasjonen på Eidsvollsplass mandag fikk hun seg til å skrive:

 Flertallet av muslimsk ungdom i Norge er lei av at media fokuserer på ytterliggående muslimer. De er like lite representativ for dem som rasister og nynazister.

To sterke påstander: Hvorfor er muslimsk ungdom lei av at mediene overfokuserer på de radikale – i tilfellet Ubaydullah Hussain og Arfan Bhatti er det riktig – er det fordi de føler det urettferdig eller fordi det pirker ved noe ubehagelig, noe de ikke vet hvordan de skal takle? Jeg vil tro følelsene er komplekse, men Dagbladet gir oss bare ett svar: den rettferdige, opprørske ungdom. Som minner om Marie Simonsen i ungdommen?

Etter å ha kuttet båndene til en nyansert samtale, dundrer hun videre: de er like lite representantive for jihadistene som nazister er for norsk ungdom. Opprinnelig var sammenligningen at de er like like representative for islamistene som  Anders Behring Breivik er for norske hvite menn, men det ble visst for drøyt. Sammenligningen er fremdeles hodeløs, fullstendig irrelevant. Men den tjener et formål. Den stopper munnen, eller rettere hodet til Mari Simonsen. Hun beviser for seg selv at hun er en sten og kan fly.

Jeg kjenner jeg blir matt av så mye dumhet.

En fremragende britisk historiker har fått Holberg-prisen. Han har virkelig noe å lære oss. Men landet som forærer ham prisen har mistet evnen til å ta inn hva han sier og vi bryr oss heller ikke. Det eneste vi sitter igjen med er en haug penger og en moralisme som har en god del til felles med islamismen.

De munner begge ut i et ønske om å stoppe munnen på ubehagelige stemmer. To gag them.

Det var ingen oppvåkning vi så, det var manifestasjonen av en allianse som har vært synlig en god stund, og den ble velsignet av en hadith fremført av statsminister Erna Solberg.

I sannhet historisk.

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også