Kommentar

Francesco Curia (1538–1608), «Maria bebudelse» (1596–97). Museo di Capodimonte, Napoli. Foto: Wikimedia Commons.

Men da Elisabet var i sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa til henne:

«Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.

Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn,
og du skal gi ham navnet Jesus.

Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn,
og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone.

Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid;
det skal ikke være ende på hans kongedømme.»
(Lukas 1, 26–33)

Det er første søndag i advent. Navnet kommer fra latin adventus Redemptoris eller adventus Domini, det vil si Frelserens ankomst eller Herrens ankomst. Adventstiden noe ulikt innhold i forskjellige kirkesamfunn, men markerer uansett en forberedelse til julehøytiden. Vi går med det inn i den hendelsen som virkelig markerer begynnelsen på den kristne kultur og sivilisasjon.

Det er blitt en vane for mange å si at vi ikke skal blande religion og politikk, men det er vanskelig å se for seg dagens Europa uten at våre forfedre gjorde nettopp det: blandet sin kristne tro inn i det politiske liv. Kristendommen åpenbarte menneskelivets verdi og ukrenkelighet, satte rammer for statens utøvelse av makt og ga oss en objektiv plattform å bygge samfunnet på. Vi hadde et sted å hente argumenter dersom noen brøt denne forståelsen av rett og galt, vi hadde en Gud som viste oss at friheten var utgangspunktet for troen og relasjonen mellom oss og ham.

I vår egen tid er denne forståelsen av objektive kriterier i ferd med å smuldre opp, og det gjør noe med den offentlige politiske samtalen. Statens representanter har problemer med å se hvor grensene for deres myndighetsutøvelse bør gå, noe vi ser tydelig i forbindelse med koronapandemien.

Statsminister Erna Solberg mener seg berettiget til å si hvor mange mennesker som skal få lov til å samles i private hjem på julaften. Det er knapt noen som våger å protestere. Frykten for smitte har gitt verdens demokratier en smak på makt de aldri før har kjent. Og det er et bekymringsfullt argument som ligger bak: Vi hører stadig oftere at ansvarlige politikere mener det er statens ansvar hvor mange som dør i epidemien. President Donald Trump gis ansvaret for alle døde i USA. Det er få som spør hva det kan gjøre med politikernes vilje til å handle, hvilke grenser de kan bli villige til å gå over, grenser som før var forbundet med grunnleggende menneskelig frihet.

Det er ikke uten grunn at USAs høyesterett har kommet fram til at delstaten New Yorks strenge begrensninger i antallet deltagere ved gudstjenester er i strid med grunnloven. Retten har fått et flertall av konservative dommere som forstår grunnlovens utgangspunkt og målsetting. Denne form for tenkning er i ferd med å bli borte i Europa, det er nesten bare i Polen og Ungarn politikere fortsatt våger å ta ordet Gud i sin munn.

Men vi ser hva som skjer når politikere gir seg selv og de politiske institusjonene ansvar for at friske mennesker ikke skal bli syke. I tidligere tider beskyttet vi de friske ved å isolere de syke. I dag er vi alle underlagt politikeres mer eller mindre irrasjonelle frykt. De har ikke lenger ansvaret for å beskytte vår frihet, men for å hindre at noen av oss blir syke. Utfordringen er at staten må låse oss alle inne hvis de vil ta den utfordringen på alvor, noe vi har sett at mange er villige til å gjøre.

Men er vi da et fritt samfunn? Kan vi bevare friheten dersom vi gir myndighetene det nærmest totale ansvaret for vår helse, ikke bare for syke mennesker, men også for friske mennesker? Det er vanskelig å se grensen for hva en slik stat kan sette i verk av tiltak. Vi sitter nemlig igjen med en vemmelig følelse av at friheten er blitt noe staten forvalter og formidler videre, ikke beskytter.

Statsminister Erna Solberg mener at hun skal ha rett til å si hvor mange gjester vi kan ha i våre hjem på julaften. Friske mennesker, ikke syke som allerede er regulert av smittevernlov og straffelov. Kina skryter av hvordan de har klart å slå ned epidemien, men landet er et diktatur. Dets vilje til å låse ned samfunn viser ikke deres omsorg for landets innbyggere, men et regime som kjemper for å beholde makten.

Når demokratisk valgte regjeringer gir seg selv lov til å regulere alt fra gudstjenesteliv til sammenkomster i private hjem, vitner det om en styringsiver som ikke har utgangspunkt i den høytiden vi går inn i og den sivilisasjonen den inspirerte til.

Friheten har et utgangspunkt.

God adventstid!

 

 

Kjøp Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her!

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også