Gioacchino Assereto (1600–1649), «Kristus helbreder den blinde» (ca. 1640). Carnegie Museum of Art, Pittsburgh.

Da han gikk videre, så han en mann som var født blind. Disiplene hans spurte ham: Rabbi, hvem har syndet, han eller foreldrene hans, siden han ble født blind? Jesus svarte: Verken han eller foreldrene hans har syndet. Men det er skjedd for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham. Jeg må gjøre hans gjerninger som har sendt meg, så lenge det er dag. Natten kommer da ingen kan arbeide. Mens jeg er i verden, er jeg verdens lys. Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden, laget en deig av spyttet og smurte deigen på øynene hans. Og han sa til ham: Gå og vask deg i dammen Siloa! – det betyr: utsendt. Han gikk da bort og vasket seg, og kom tilbake seende. (Johannes 9, 1–7)

 

Hvem er ansvarlig for at vi blir syke? Disiplene til Jesus lurte på om det var foreldrene eller gutten selv som hadde syndet. I svært mange kulturer var og er det vanlig å gi noen ansvaret for menneskets sykdommer, det kan være skjebnen, guden de tror på, den syke selv eller onde ånder.

Svaret fra Jesus var med på å legge grunnlaget for en ny forståelse; sykdommer er ikke noe vi selv er skyld i. Av den grunn har vi snart i 2000 år ikke anklaget noen, verken den syke eller andre, for lidelsene de går igjennom.

Men med korona har det skjedd noe nytt, det er som om fortiden innhenter oss. Syke føler skam, og friske mennesker blir stengt inne med skyldfølelse. Friske får høre at de kan være smittebærere og derfor bare bør møte noen få utenom egen familie, at de er ansvarlige for dem som smittes. Det er som om vi alle har syndet, både den syke og den uheldige smittebæreren. Du kan jo ikke ha blitt smittet dersom du følger statens smittevernråd.

Budskapet er at selv ikke den friske kan opptre som om han eller hun er frisk. Ifølge myndighetene utgjør vi alle en potensiell fare for våre medmennesker, og bør om nødvendig ikke besøke våre døende foreldre. Og hvis du våger, må du for all del ikke gi dem en klem.

Uten debatt har staten overtatt ansvaret for vår helse, et ansvar velgerne aldri har gitt dem. Det er som om Bent Høie og resten av regjeringen mener de har rett til å se på oss som sin egen eiendom. Ettersom de har påtatt seg det veldige ansvaret å forhindre en pandemi, har de gitt seg rett til å kontrollere alle, selv de friske. Bedrifter går konkurs, og mennesker mister arbeidsplasser, alt fordi staten mener den er ansvarlig for vår helse. Det har knapt sin parallell i historien.

Da er det på tide å drøfte statens grenser på ny.

John Locke sa at statens eneste legitime hensikt var å beskytte liv, frihet og alles eiendom, og at en stat som gikk ut over disse grensene, blir tyrannisk. Utfordringen er at vår egen stat mener at det å beskytte livet handler om noe annet enn beskyttelse mot forbrytere og invasjoner, men om beskyttelse mot sykdom, og at frihet og eiendom er av underordnet betydning. Vi bør derfor ikke være overrasket over at en slik stat utvikler tyranniske trekk.

Som en moderne Oliver Cromwell forteller Bent Høie oss hvor mange vi kan invitere som gjester. Vi må ikke ha en overdreven feiring ved høytider eller festlige anledninger. Noen kan jo bli smittet, og da er du skyldig i andre menneskers lidelse og eventuelle død, uansett hvor frisk du trodde du var, noe som rammer regjeringen. Vi skal nemlig ikke ha frihet til muligens å påføre andre en smitte vi ikke visste vi bar på. Det er som om vi ikke forstår at friheten forutsetter en aksept for risiko, at denne risikoen forutsetter at vi også må ta høyde for at det noen ganger går galt.

Hva vi er vitne til, gir noen utfordrende perspektiver. Menneskesynet som vokser fram, har ikke utgangspunkt i kristen tro, det er slaveeieren vi aner konturene av.

Ingen kan nemlig med full sikkerhet forutse konsekvensene av våre handlinger. Sender du familien på ferie og flyet styrter ned, er du etter dagens standard plutselig ansvarlig. Bilen kan vi sette i garasjen, vi er alle potensielle mordere bak rattet. Både piloter og sjåfører kan få hjerteinfarkt. Ingen vet hva som skjer i morgen. Livet, vår frihet, innebærer at vi alle utgjør en risiko, og fram til nå har vi akseptert at det er slik, men ikke nå lenger. Tenkningen og prinsippene bak korona­restriksjonene kan nemlig brukes til langt mer enn bare i kampen mot et virus.

Politikerne kan ha skapt et monster de kan få problemer med å tøyle. Når medier kaller et selskap på 14 for en utilgivelig handling, er perspektivene på rett og galt visket bort. Det vitner om en dyrking av statens natur som ikke hører hjemme i et demokrati eller en kristen kultur. Det er som om vi tilber en kvasi-guddommelig allmektig stat.

 

 

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!