Kommentar

Var gårsdagens demo foran Stortinget en del av svaret på ekstremismen i islam, eller var den en del av problemet? Hvis man skal dømme etter kommentarene og reportasjene er svaret det siste.

Det er aldri hyggelig å være den som sier at noe som utad virker oppløftende og positivt ikke har den tilsiktede virkning. At mennesker går i tog er det ikke noe galt i. At de er mot ISIS er bra. Men et ønske er ikke lik resultatet. Det er her mediene bommer. Å ville noe er ikke det samme som at noe skjer. Det er det kun virkeligheten som avgjør. Om det virker.

ISIS representerer et totalitært fenomen. Totalitært vil si noe helt annerledes enn det hverdagslige livet de fleste av oss suller rundt i. Der det kan være mye som går galt, men aldri helt galt. ISIS gjør det gale til norm. Det er for å bruke et fint ord, antitetisk til et sivilt, sivilisert samfunn. Det motsatte.

Skal man forstå å bekjempe det radikalt onde må man tørre å erkjenne det, og man må gå til roten. Finne ut hvor det stammer fra.

Det var det liten vilje til på Eidsvollsplass. Nå er ikke en demo noe seminar. Men det var mye – påfallende mye – man ikke snakket om. ISIS er bare den mest ekstreme varianten av en islamistisk bevegelse som avløste og overtok den arabiske våren.

Det er en bred strømning som er både ikke-voldelig og voldelig. Men målene er de samme; et islamsk samfunn. Et samfunn som er gjennomislamisert, dvs hvor politikk og religion flyter over i hverandre. Det er liten plass til annerledestroende og annerledestenkende i slike samfunn.

Den muslimske verden er inne i en borgerkrig. Flere norske muslimer har reist ned for å slåss. Hvordan bekjemper man dem? Ved fordømmelse? Avstandtaken?

Skal man gjøre noe med problemet må man forstå hva det bunner i. Det bunner i den islamistiske bevegelsen som oppsto omtrent samtidig med fascisme og kommunisme. Mye taler for at islamismen er den tredje form for totalitær ideologi som verden har sett. De to første ødela sine omgivelser og krevde umenneskelige oppofrelser før de ble beseiret eller bukket under. Man kan også si at kommunismen forgiftet russerne. Uten kommunisme ingen Putin.

Hvordan skal ISIS kunne beseires? Ved å forstå islamismen i hele sin bredde. Å oppheve skillet mellom og politikk og gjøre det til ideologi er det samme som å erklære krig mot omgivelsene, naboer og naboland. Kanskje ikke med en gang, over alt, men over tid er resultatet det samme: konflikt og krig.

Konfliktnivået er allerede farlig høyt i Europa. Det er ikke bare Syria-farerne vi er redd. Vi er redd et miljø som er skapt der svært mange muslimer oppfatter seg selv som ofre.

Dette er oppfatninger som selv våre samfunnsforskere understøtter. Thomas Hegghammer er en mye brukt terrorekspert ved Forsvarets Forskningsinstitutt. I et intervju med Dagbladet sidestiller han muslimers ufølsomhet for de brutale konsekvenser av terror med amerikanernes likegyldighet til konsekvensene av deres bombing.

– Det er det samme som skjer på den andre sida, sier Hegghammer.

Det er en hårreisende uttalelse.

 

Hegghammer viser til at mange muslimers støtte til terrorgrupper kan sammenliknes med amerikanernes støtte til bombing og krig i Irak.
– Folk i Midtøsten lurer på hvorfor amerikanerne støtter den amerikanske krigføringen i regionen. De skjønner det ikke og ser bare de grusomme konsekvensene av USAs krigføring (f.eks: bombing av bryllup, journ.anm). Amerikanerne i USA ser bort fra de grusomme konsekvensene av USAs bombeangrep i fjerne strøk. Det er akkurat det samme som skjer på den andre sida, sier Hegghammer.

Han får støtte av sin FFI-kollega Petter Nesser:

– Voldspropaganda er en liten del av et mye større bilde som også omfatter idealisme, sosial misnøye, gruppeprosesser og  påvirkning fra ideologiske lederskikkelser, sier Nesser, som har skrevet doktoravhandling om hva som får noen få muslimer i vestlige land til å drepe uskyldige mennesker.

Å likestille ISIS’ terror med amerikansk bombing i Afghanistan er så useriøst at man lurer på om det er sagt av en forsker. Hegghammer gjør det som han og hans kolleger har gjort siden krigen mot terror begynte: De distanserer seg fra USA. De inntar et tredje standpunkt, og later som om det går an å se situasjonen objektivt utenfra.

Men Hegghammers sidestilling viser at et slikt tredje standpunkt ikke er mulig. Han bidrar til å rettferdiggjøre at muslimer føler seg som ofre, og det er denne utbredte forestillingen som er en av hovedgrunnene til rekruttering og til at muslimer ikke får seg til å ta et oppgjør med hverken de islamistiske gruppene eller islamismen.

Han spiller rett i hendene på unge muslimer  som føler at deres engasjement for Gaza ikke blir verdsatt.

Navjot Sandhu, styreleder i Minotenk, en av de NGO’er mediene kjører frem og staten øser penger utover, skrev i VG mandag:

Engasjementet blant norskungdom med minoritetsbakgrunn har vært overveldende når det gjelder Israel/Palestina konflikten i sommer, men dekningen av dette i media har vært skuffende. Mens mainstream-ungdommen sitter på brygga og jobber hardt for den perfekte #sk14-selfien, markerer østkantungdom sin solidaritet til fred og rettferdighet for Palestina. De har et brennende engasjement for et undertrykket folk, og deltar aktivt i demokratiet med fredelige protester. De fortjener mye mer oppmerksomhet enn «Profetens Ummah», men slik fungerer ikke mediene.

Her er det ett forståelig poeng: Hvorfor gir aviser som VG Profetens Ummah så stor oppmerksomhet? Oppslag betyr at de opptar stor offentlig plass. Det er ikke rart at norske muslimer føler seg ubekvemme over at Ubaydullah Hussain har fått både taletid og oppmerksomhet i fullt monn.

Men når Sandhu mener at mediene skulle skrevet mer om muslimsk ungdoms engasjement for Gaza, er det grunn til å sperre øynene opp.

Det er kanskje ikke så rart: Medienes voldsomme dekning og klare propalestinske holdning utløser et ønske om «mer». Kan mediene bli forbauset over det?

I den virkeligheten vi så foran Eidsvollsplass var det bare én tolkning som var mulig i synet på Israel/palestinerne: Rettferdighet blir et nullsumspill.

Dette er en «rettferdighet» som ligger i samme spor som Hamas’ «motstand». Rettferdighetsfølelsen som ligger bak protesten mot ISIS ender opp med å omfavne Hamas.

En slik sirkelbevegelse er uunngåelig så lenge man ikke tar et oppgjør med islamismen.

 Den gamle Black Panther-forfatteren/aktivisten Elridge Cleaver er opphavsmann til sitatet:

 

‘There is no more neutrality in the world. You either have to be part of the solution, or you’re going to be part of the problem.’

Stilt overfor en fundamental trussel som islamismen gjelder sitatet; Det er ingen nøytral grunn og man må spørre seg selv hvilke krefter man støtter.

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også